Hovedinnhold

Langlesing: Lenins totalitære prosjekt

<p>MISFORSTÅR LENIN: – For mange som vokser opp i dag er kommunismens historie nesten like abstrakt kunnskap som hundreårskrigen. Lenin har blitt et fjernt populærkulturelt ikon. Han er mannen på koppen du får kjøpt ved Checkpoint Charlie i Berlin sammen med plastikkreplikaer og krimskrams fra kommunismens skraphaug, skriver Bård Larsen. </p>

MISFORSTÅR LENIN: – For mange som vokser opp i dag er kommunismens historie nesten like abstrakt kunnskap som hundreårskrigen. Lenin har blitt et fjernt populærkulturelt ikon. Han er mannen på koppen du får kjøpt ved Checkpoint Charlie i Berlin sammen med plastikkreplikaer og krimskrams fra kommunismens skraphaug, skriver Bård Larsen. 

Foto: Eduard Korniyenko, Reuters
Til alle fritenkende, radikale unge som drifter litt mot Lenin i disse dager: Det er godt mulig at Lenin ikke ville satt pris på dere.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i tankesmien Civita. 

Som mange har fått med seg er det hundre år siden den russiske revolusjonen. I månedene som kommer vil vi bli pepret med artikler og dokumentarer om de dramatiske månedene i 1917.

Konsekvensene var enorme og er fremdeles gjenstand for historikerstrider. Noen vil mene at Vladimir Iljitsj Lenin og bolsjevikene banet vei for arbeiderkamp og sosial rettferdighet, også i sin demokratiske form. Andre vil mene at sosial rettferdighet ikke var Lenins fortjeneste: At bolsjevikene tvert i mot skapte sosial elendighet som kunne vært unngått. At Russland mistet en gylden mulighet til en demokratisk utvikling. Og at vi fikk en ny verdenskrig og totalitære blodstenkte stater som bonus. Historikere hevder at 100 millioner mennesker har strøket med i kommunistiske stater. Det begynte i 1917.

<p>BÅRD LARSEN, historiker i Civita. </p>

BÅRD LARSEN, historiker i Civita. 

Foto: PRIVAT

Men denne teksten skal ikke handle om historikerstrid. Den handler om misoppfatninger. 

Abstrakt

For mange som vokser opp i dag er kommunismens historie nesten like abstrakt kunnskap som hundreårskrigen. Lenin har blitt et fjernt populærkulturelt ikon. Han er mannen på koppen du får kjøpt ved Checkpoint Charlie i Berlin sammen med plastikkreplikaer og krimskrams fra kommunismens skraphaug. Den mest utbredte misoppfatningen er at Lenin får æren for tsarens fall. Februarrevolusjonen og Lenins statskupp i oktober samme år nevnes ofte i samme åndedrag. Men vi snakker ikke om en enkelt hendelse. Som under den franske revolusjonen endte en i utgangspunktet bred politisk bevegelse av ulike årsaker opp i en tilstand av tyranni og terror.

I februar 1917 (etter russisk kalender) ble tsaren stille og rolig fjernet fra sin stilling av en bred koalisjon av liberale, sosialdemokrater, sosialister og anarkister. De ville innføre parlamentarisk demokrati i Russland. Det var ikke bolsjevikene interessert i. I verdenskrigens kaos så Lenin sitt snitt til å gjøre Russland om til en kommunistisk stat, gjennom det som kan kalles statskupp. Moderate krefter ble spilt utover sidelinjen av godt organiserte revolusjonære. Institusjonene hadde ikke en sjanse. Kuppet skjedde uten folkeflertallet i ryggen og til store protester. Utrenskinger var derfor påkrevet, slik bolsjevikene oppfattet det. Folket skulle skoleres, med en jernneve om nødvendig. Det ble som kjent en langdryg affære.

Mens tsaren og familien hans ble satt i husarrest under oktoberrevolusjonen, skulle bolsjevikene gjøre kort prosess. I juli 1918 ble hele familien Romanov, inkludert de fem barna og tjenerskapet, kommandert ned i en råkjeller på et gods utenfor byen Jekaterinburg. Der ble alle sammen slaktet i en pinefull og langtekkelig prosess.

Kommunistisk terror

Egentlig kunne vi stoppet her, for myrderiene satte standarden for den terror som skulle bli vannmerket i alle fremtidige kommunistiske regimer.

Den andre misoppfatningen er nesten like utbredt. Her handler det om at Lenin riktignok kunne være hard i klypa, men at han også gjorde mye bra. Dertil at Stalin er busemannen i fortellingen om revolusjonens totalitære vendepunkt.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Det er i beste fall en halvsannhet. Forskjellen mellom de to er primært at Stalin var paranoid. Der Lenins forfølgelser hadde et ideologisk formål, var Stalins utrenskninger sinnssyke, både i form og antall døde. Men det var Lenin som innførte den totalitære statsformen i det som skulle bli Sovjetunionen.

Lenin var besatt av tanken på å skape en ny menneskehet. Det var for så vidt ikke eksepsjonelt i en tid der positivismen var en dominerende filosofisk og sosiologisk tenkemåte. Også i Norge var mange opptatt av å skape en ny menneskehet, blant dem Karl Evang. Det var ingen grenser for vitenskapens og fremtidsoptimismens - og i siste instans det sosialistiske samfunnets - muligheter i det godes tjeneste.

Eugenikk

I 1934 skrev Evang i pamfletten Rasepolitikk og reaksjon: «Den tanke for eksempel å begrense antall dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som sosialismen alltid har gått inn for. I det sosialistiske plansamfunn vil dette naturlig inngå som ledd i det forebyggende sunnhetsarbeid.» Karl Evang leflet med sosialhygieniske teorier, de svenske sosialdemokratene var dypt inne i dem. Sosialistene var ambivalente til eugenik­ken, avviste rene raseteorier, men forfektet altså det de kalte sosial­hygiene.

Mange marxister mente at menneskene var ødelagt av falsk bevissthet (rundt religion, klasse, eiendomsforhold, historie, tra­disjoner), og at den revolusjonære prosessen ville omforme denne bevisstheten, slik at mennesket kunne leve fritt og i overensstem­melse med sitt potensial. Målet var ikke bare å forandre politikken, men at alt var politikk. Gjennom politikk kunne man forandre menneskets grunnleggende psykologi til et fellesskapsvesen, nærmere det historiske gitte sosialistiske mål.

Fanatisk Lenin


På dette området var Lenin en fanatiker. I hans verdensbilde var individet en elendig abstraksjon, mens det nye kollektivet var alt. Lenin mente at det gamle Russland var råttent på rot av individualisme og inderlighet. «Kommunismen tolererer ikke individualistiske tendenser», skrev han: «De er skadelige og ødelegger saken vår. Vi må avskaffe individualismen.»

Ifølge bolsjevikene skulle det gamle rives ned og noe helt nytt bygges opp. Hva dette nye skulle være, ble kontant definert av Lenin og partifellene hans, og det skulle gjennomføres med vold, tvang og indoktrinering. Det russiske mennesket skulle presses ned i den samme støpeformen.

Det fortelles at den berømte vitenskapsmannen I.P Pavlov skal ha blitt forskrekket over at bolsjevikene betraktet de behavioristiske hundeeksperimentene hans som oppskrift på sosial ingeniørkunst. «Mennesket kan korrigeres», skal Lenin ha svart: «Mennesket kan bli til det vi ønsker at det skal være.»

Senere skulle sosiologen og systemkritikeren Aleksandr Zinovjev beskrive den sosiale ingeniørkunstens prototype som homo sovieticus (sovjetmennesket).

Les også: Retusjerte Gro inn i historien

Deporterte filosofer

Det ble tidlig klart at bolsjevikene tok sitt selverklærte pedagogiske prosjekt på alvor. Universitetene ble rensket for fritenkere. I 1922 lot Lenin noen av Russlands fremste filosofer deportere med båt ut av landet. De fikk valget mellom et kort liv i kjelleren til Lubyanka, hovedkvarteret til Chekaen (forløperen til KGB) eller et liv i eksil. At filosofene i all vesentlighet var sosialister spilte ingen rolle. De lot seg nemlig ikke uten videre innlemmes i den vitenskaplige sosialismens kanon.

Også i kunsten og litteraturen ble det gitt klare instrukser for hvordan den kunne tjene revolusjonen. Bak instruksene truet en dårlig skjult geværmunning. Instruksene ble gitt av det nyopprettede Departementet for agitasjon og propaganda. Det ble ikke gjort noe forsøk på å skjule at kunstens og kunnskapens oppgave var ideologisk krigføring. «Vi kan og må skrive på et språk som sår hat, avsky, hån og lignende mot de som er uenige med oss», slik Lenin selv formulerte det. Stalin formulerte lignende tanker, om enn mer subtilt, med sin berømte frase at «dikteren skal være ingeniør for menneskesjelen.»

Revolusjon

Både Marx’ og Lenins hovedbe­grunnelse for voldelig revolusjon var at den herskende klasse ikke vil gi fra seg makt og produksjonsmidler frivillig. Revo­lusjon er for en krigstilstand å regne, forandring skjer gjennom kamp, ikke dialog, fordi fienden er en institusjonalisert del av sam­funnets grunnleggende struktur.

Borgerkrigen som fulgte etter revolusjonen ga bud om det som blir omtalt som krigskommunisme. Men krigskommunismen var også et påskudd for å innføre kommandoøkonomi og storstilte utrenskinger av politiske avvik som ikke smøg inn under partiduken.

Mange forbinder Lenins motstandere med de såkalte hvitegardistene, som en armé bestående av tsarister og reaksjonære. Bildet var langt mer sammensatt. Protestene mot bolsjevikenes autoritære og voldelige fremferd var massiv, ikke minst fra frihetlige sosialister og andre fritenkere.

Les også: - Bruker gamle Sovjet-metoder

Mangel på brød

To hendelser i 1921 illustrerer dette. I Petrograd (i dag St. Petersburg) brøt det ut store streiker i protest mot mangel på brød og politisk frihet. Byen hadde høy status i den bolsjevikiske mytologien. Det var herfra de berømte marinegastene gjorde mytteri mot tsaren og stormet Vinterpalasset i oktober 1917. Opprøret skremte derfor bolsjevikene. Av frykt for et nytt mytteri fikk gastene på marinebasen skoene beslaglagt, slik at de ikke kunne bevege seg ut.

Rundt omkring i Petrograd ble det hengt opp proklamasjoner som krevde ytringsfrihet, pressefrihet, frie valg, økonomisk frihet for bøndene og organisasjonsrett for arbeiderne. Det ble også fremsatt krav om at bolsjevikene måtte frigi arresterte sosialister og anarkister.

Streiker og opprør spredte seg raskt til andre steder i landet. Særlig kjent er det såkalte Kronstadt-opprøret. Her gikk gastene på marineskipet Petropavlovsk til sivil ulydighet der de fremsatte en rekke krav til bolsjevikene. Innbyggerne i Kronstadt sluttet seg raskt til opprøret.

Også her var symboleffekten smertefull for Lenin, fordi Kronstadt-basen spilte en vesentlig rolle i oktoberdagene 1917. Seilerne ble derfor oppfattet som lojale bolsjeviker. Men mange av dem var anarkister. Andre var kommunister, men som mente at Lenin hadde sviktet revolusjonens frihetlige idealer. Derfor fremmet de krav om umiddelbart frie valg, forsamlingsrett, frihet for bøndene, og igjen: Slutt på forfølgelse og likvidering av venstresiden og fagforeningsfolk.

Det er kanskje overflødig å nevne at opprørene i Kronstad og Petrograd ble slått nådeløst ned. Bolsjevikene gikk etter hvert mannsterke inn. Tusenvis døde i strid, mens enda flere ble stilt opp for eksekusjonspelotongene.

Ny økonomisk politikk

Hendelsene i 1921 bidro utvilsomt til at bolsjevikenes mistro til egen befolkning økte. Det har blitt skrevet mye om at Lenin faktisk ga etter, i den forstand at han løsnet på kommandoøkonomien og ga bøndene rett til å selge varer for å gjøre matmangelen mindre prekær, den såkalte NEP (Ny Økonomisk Politikk). Men dette skjedde parallelt med at den politiske undertrykkelsen hardnet mange hakk. Om ikke Russland var en fullblåst totalitær stat før 1921, så var den det definitivt i årene som skulle komme. Petrograd og Kronstad viser til fulle hvordan revolusjonen spiser sine egne barn.

Revolusjonen hadde ført til en ny type forbrytere: klassefiender og kontrarevolusjonære . Disse to betegnelsene skulle senere bli brukt i alle kommunistiske diktaturer når man ville forfølge og myrde motstandere av regimet.

Ti millioner omkom

Det finnes ingen nøyaktige tall over hvor mange som strøyk med i revolusjonsårene. Mao, Stalin og Lenin har det til felles at de regjerte i en tid hvor sult, terror og katastrofal økonomisk politikk vekselvis krevde utallige menneskeliv. Totalt omkom 10 millioner mennesker. Den store hungersnøden i 1921 krevde alene 5 millioner liv. Det er fra denne de velkjente og groteske bildene av utsultede bønder som selger menneskedeler stammer fra. Sulten var, slik historikeren Orlando Figes har skrevet, delvis menneskeskapt og delvis «skapt av Gud». Altså et resultat av uår, planøkonomi, men også av sult som politisk utpressing.

Borgerkrigen sto for en stor del av de resterende tapstallene, mens Lenins politiske terror hevdes å ha krevd hundretusener. Flere millioner emigrerte eller ble deportert.

Men tapstallene under Lenins styre må også betraktes i et lengre tidsrom. Selv om Stalin blir stående som en av de verste massemorderne gjennom historien, er det liten tvil om at Lenin og bolsjevikene la det institusjonelle og ideologiske grunnlaget for den enda større terroren som skulle følge.

At Lenin tok kverken på resten av venstresiden og forbød frie fagforeninger ser ikke ut til å gjøre stort inntrykk på de som setter sin lit til håpefull gjenfortelling av historien.

Så til alle fritenkende, radikale unge som drifter litt mot Lenin i disse dager: Det er godt mulig at Lenin ikke ville satt pris på dere.

Historien er ikke lineær, men det ser ut til at den på noen områder går i sirkel. Antidemokrater popper opp i de merkeligste kretser. Og i øst seiler Stalin opp som den mest fremragende skikkelsen i verdenshistorien, slik en undersøkelse i Russland nylig har vist. Når vi skal minnes Lenin i disse oppløselige tider kan det derfor være lurt å lese seg opp på de mindre romantiske sidene. Orlando Figes praktverk om revolusjonsårene, A Peoples Tragedy, er et veldig godt sted å begynne.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger