Hovedinnhold

Hatet mot «det store samfunnet»

Ideen om det store, åpne og demokratiske samfunnet der alle har en plass, er hverken representativ eller typisk for menneskets historie, den utgjør et historisk unntak.
Eirik Mosveen kommenterer

Massakren på Utøya var rettet mot frontsoldatene i forsvaret av dette historiske unntaket. Målet var å drepe flest mulig av dem som hadde en drøm om å gjøre unntaket om til regel, og som en dag kunne få makt til å la drømmen bli virkelighet.

Demokratiets frontsoldater på Utøya var ubevæpnet, men møtte døden rustet til tennene med ideer som vil overleve alle verdens geværløp.

Verdier som kompromiss, fredelig sameksistens, frie valg og respekt for mennesker som er annerledes, har ikke stått sterkt opp gjennom århundrene.

Det er kriger, erobringer, religiøse og politiske herskere, imperier, undertrykkelse, autoritære styresett og enevelde som har dominert menneskets vei.

Vi kaller vår samfunnsform forskjellige ting. Pluralisme, for eksempel, at samfunnet består av en rekke makt- og interessegrupper som til sammen holder hverandre noenlunde i balanse, til felles beste, tross alt. Eller vi kaller det liberalt demokrati.

17. mai-tale

Et liberalt demokrati er det du hører beskrevet i en gjennomsnittlig norsk 17. mai-tale. I Norge er vi så godt vant at vi har tillatt oss å bruke termen "17. mai-tale" som en ironisk beskrivelse av utsagn som er så selvfølgelige at de er blitt innholdsløse, gjerne svulstige også.

De mange talene som holdes foran skoler og rådhus på nasjonaldagen er nemlig, historisk sett, uhyre progressive og radikale i sitt innhold. Etter det som nå har rammet Norge, blir dette forhåpentligvis klarere for oss.

Idealene som ligger til grunn for det liberale demokratiet har alltid provosert mennesker, også nordmenn og andre som bor i vestlige demokratier. Dette gjelder marginale høyreekstreme grupper, islamistiske ekstremister og andre tilhengere av autoritære samfunnssystemer.

Ja, det ligger elementer av ettergivenhet, til og med svakhet, i å møtes på halvveien, i å akseptere nest beste løsning, inngå kompromisser. Og ja, det skaper et samfunn uten endelige, rene svar og løsninger. Et liberalt samfunn har innbakt en innrømmelse av at det aldri vil bli helt ferdig, aldri vil bli perfekt, ikke engang i teorien. Som mennesket selv.

Skremmende

Et slikt samfunn, med så ubestemmelige utsikter, vil kunne fremstå uklart og forvirrende, faktisk feigt og unnvikende, for enkelte.

Da leter man etter styrke og klarhet, etter endelige og totale løsninger, og man ser etter hvem som står i veien for et slikt samfunn.

Hva har så dette med Anders Behring Breivik å gjøre?

Altfor mye, er jeg redd.

Innvandringen til Norge har, innlysende nok, skapt et mindre enhetlig og oversiktlig samfunn, der det er vanskeligere enn noen gang å fastslå med sikkerhet hvilket Norge vi vil ha om, la oss si, 20 år. Det store flertallet av oss er henrykte over at vi ikke helt vet hva fremtiden vil bringe, fordi vår erfaring så langt har gitt grunn til å være optimister. Vi tror at Norge om 20 år vil være et enda bedre samfunn å leve i enn dagens, vi vet bare ikke på hvilken måte.

For et mindretall fremstår denne mangelen av forutsigbarhet som utrygg og skremmende. Det store flertallet av disse er selvsagt demokrater gode som noen.

Men for en svært liten utgruppe, som hovedsakelig gjør seg gjeldende på nettet, er det opplagt at islam og muslimer utgjør en akutt fare for hele Vesten. De kaller seg «anti-multikulturalister». Nå har en enkeltperson (ifølge ham selv) fra denne utgruppen begått den verste kriminelle handling i Norge siden 2. verdenskrig, og han har gitt ut en «nettbok» full av konspirasjonsteorier og krigsfantasier.

Visjon

I 1965 fikk president Lyndon B. Johnson den amerikanske Kongressen til å vedta det sosiale programmet «The Great Society» - «Det store samfunnet». Målsettingen var så ambisiøs at den dag i dag kan ta pusten fra de fleste: Å tilintetgjøre fattigdom i USA, og å stoppe urettferdighet basert på rase.

Lyndon B. Johnson vil aldri få noen prominent plass blant Vestens tenkere. Han var da heller ingen filosof, men en røslig cowboy fra The Hill Country i Texas.

Likevel formulerer Johnson den kanskje mest presise visjonen noensinne om et samfunn som skal være like fritt som det er inkluderende.

Forstått lite

Fattigdommen ble aldri avskaffet, rasediskrimineringen eksisterer fortsatt, men i 2008 valgte det store hvite flertallet i USA en svart president. Og til neste år blir han kanskje også gjenvalgt.

Dette hadde neppe skjedd uten gjennomføringene av de fem tiltakene i planen «The Great Society» i 1965, eller Johnsons signering av de amerikanske borgerrettslovene året før. Det manglet ikke på protester fra motstandere av «multikulturalisme» den gangen heller, men sta vilje og enormt politisk mot i USA på midten av 1960-tallet skulle for alltid forandre det store vestlige flertallets syn på «oss» og «dem».

Enkelte har de siste dagene beskrevet massemorderen som en belest mann.

Det kan godt hende han har lest mye, men han har forstått lite av det han har lest.

Blant annet hyller han og siterer den britiske filosofen og liberale politikeren John Stuart Mill. Den samme Mill som fra talerstolen i det britiske parlamentet i 1866, som første parlamentariker noensinne, tok til orde for full stemmerett for kvinner?

Ja.

Han hevder å ha forbilder som George Orwell og Franz Kafka, ikke bare to av verdens viktigste forfattere, men også to personer som ruver i Europas intellektuelle historie som sådan.

Svært motstandsdyktig

Det er frykten for en islamisering av Europa, til et såkalt Eurabia, forårsaket av naive og svake medløpere blant politikere og intellektuelle i Europa, som er den angivelige drivkraften bak massemorderens handlinger.

Det liberale demokratiet i Vesten har vist seg svært motstandsdyktig mot autoritære fiender, enten de har vært forkledd som nazister, fascister, kommunister, islamister eller nå med Internett Ytre Høyre.

De vestlige demokratiene har en kulturell, sosial og økonomisk makt som motstår autoritære krefter godt, og en militær makt som får alle andres til å fremstå som en middels speidertropp. Dette er ikke akkurat svakhet, men en monumental styrke oppnådd gjennom nettopp kompromisser, samarbeid over landegrenser og et ideal om personlig, religiøs og kulturell frihet for alle.

Vi bør lære oss navnene på hver og en av dem som døde på Utøya og i Oslo sentrum på fredag, og huske dem for alltid. Nå skal vi sørge. Men i sorgen skal vi huske på at deres død vil styrke samholdet og demokratiet i Norge.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer