Hovedinnhold

Gjensyn med middelalderen

Pakistans rettssystem er en middelaldersk reinkarnasjon for landets religiøse minoriteter. Enhver som tilhører en religiøs minoritet, lever under en konstant trussel om å bli utpekt som «heks», og er dermed fritt vilt for enhver muslim.
VG Debatt
av Muzaffar Uddin

Å ta livet av ham, ville, etter islamsk filosofi, garantere gjerningsmannen en plass i Himmelen. Verdslig berømmelse er en tilleggsbonus. Siden selve loven oppmuntrer til dette, er det en enkel vei til frelse, og samtidig til nasjonal heltestatus!

Blasfemiloven (par. 295 i Pakistans straffelov) er i teorien en generell lov og gjelder alle, uansett religiøs tilhørighet. Men i praksis går den først og fremst ut over kristne. For å finne bakgrunnen for dette, må man analysere lovens sosiale implikasjoner. Dette skal vi ta for oss, men la oss først se på det pakistanske folks generelle oppfatning av lovgivningen.

De fleste muslimer gir den sin uforbeholdne og helhjertede støtte - av to grunner: For det første mangel på utdannelse og opplysning, for det andre har islamske fundamentalistorganisasjoner, som utnytter massenes uvitenhet og analfabetisme, sprøytet fanatisme inn i sinnene deres for å bruke dem til å oppnå de mål de måtte ha på sin «skjulte» dagsorden.

Denne politikken har vært nyttig tidligere, og takket være deres organiserte militantgrupper er ingenting i landet uten deres innflytelse. Hvis statlig lovgivning ikke stemmer overens med disse gruppers interesser, nøler de ikke med å ty til vold i alle former.

Ethvert individ som våger å følge sin samvittighet og uttaler seg mot grusomhetene, erklæres «ikke troende». Straffen er lik den for blasfemi; og skulle en unnslippe, finnes det ingen beskyttelse mot den sosiale forfølgelsen. Så ytringsfriheten eksisterer så å si ikke i Pakistan, spesielt ikke når det gjelder religion.

Lovlige drap

Den mindre rigide del av befolkningen mener at det ikke spiller noen rolle at paragraf 295c eksisterer, all den tid ingen som noen gang er blitt tiltalt under den, er blitt straffet. Realiteten er at i enkelte blasfemisaker er dødsstraff blitt omgjort ved anke til Høyesterett. Det unnskylder ikke en totalt urettferdig lov.

Et annet viktig punkt i denne forbindelse er at en person anklaget for blasfemi i Pakistan, som er overbefolket av fanatiske muslimer, ikke trenger noen dom for å bli forfulgt. Hans skjebne er døden.

Om ikke på «lovlig» vis, tas han av dage av én av de millioner for hvem medmenneskelige hensyn må vike for et lidenskapelig ønske om å bli nasjonalhelt eller «himmelboer», alt avhengig av hvor oppriktig han tror på den islamske ideologi. Dette er ikke antagelser; denne type hendelser er vanlige. Ikke bare de anklagede utsettes for slike lovlige drap, men også deres familier, advokater og mennesker som uttrykker selv den minste sympati med dem.

Tidligere ble slike ting feid under teppet, enten av mangel på iver etter å forfølge sakene fra de kristnes side, eller av frykt for videre forfølgelse. Nylig begikk den katolske biskop av Faisalabad, John Joseph, selvmord. Dette har ført til en forandring i den avslappede kristne holdning når det gjelder avskaffelse av blasfemiloven. Det som faktisk hendte, var at biskopen skjøt seg selv i retten etter at Ayub Masi, en kristen som var tiltalt for blasfemi, nettopp var blitt dødsdømt. Biskopens handling var en protest mot dødsdommen.

Biskopens død har gjort mye for å få slutt på tausheten rundt blasfemilovgivningen. Nå protesterer kristne åpent i gatene i nesten alle større byer, og paragraf 295 er blitt et åpent samtaleemne. Men det er stor tvil om hvilken strategi regjeringen kommer til å følge. En uttalelse fra Pakistans president nylig var ikke oppmuntrende. Virkningen var faktisk at loven skal opprettholdes for enhver pris. Alle islamistiske grupper støtter ham på dette punkt.

Ung kristen tatt

En annen nyhet er at under en kristen protest ble en kristen ungdom arrestert under den samme lov. Øyenvitner sier at anklagen ikke er annet enn total oppdiktning fra myndighetenes side. Likevel er paragrafens omfang så vidt at myndighetene gjerne kan finne en «lovlig» grunn for arrestasjonen. For klarhets skyld siteres paragrafens eksakte ord: «Bruk av nedsettende bemerkninger etc., i forbindelse med den Hellige Profet: Den som med ord, enten i skrift eller tale, eller ved visuell presentasjon, eller ved hentydning, antydning eller insinuasjon, direkte eller indirekte besudler den Hellige Profets hellige navn (fred være med ham), skal bli straffet med døden, eller livsvarig fengsel, og kan også bli bøtelagt.» (Det må legges til at retten i 1991 tok bort muligheten for livsvarig fengselsstraff.)

En skal altså ikke gjøre mye for å bli rammet av denne loven. Men den praktiske bruk, eller misbruk, av loven er viktigere i denne diskusjonen enn selve ordlyden. For å analysere dette er det viktig å ha en viss innsikt i pakistansk sosial struktur. De kristne er lavest på rangstigen i Pakistan. De behandles slik som hinduene behandler de kasteløse. De fleste muslimer vil hverken bo, spise eller omgås med kristne. En kristen mann forbys, ved lov, å gifte seg med en muslimsk kvinne. Gjør han det, begår han en kriminell handling, mens en muslimsk mann fritt kan gifte seg med en kristen kvinne. Kristne er konsentrert i bestemte områder, i «ghettoer». De har ingen bestemmelsesrett i regjeringen. De har sitt eget valgsystem, som ingen har tillit til, siden de - med rette - anser sine representanter for ikke å være annet enn makthavernes marionetter.

Enhver muslim er enhver kristens herre. Går man imot sin «herres» bud, kan det bety dødsdom under paragraf 295c. Dette er måten denne paragrafen er blitt benyttet på inntil nå.

Løsningen?

Så hva er løsningen? Noen kristne klarer, selv under de nåværende omstendigheter, å holde fast ved den bibelske ikkevolds-filosofi og reagerer deretter - med bønn, faste etc. Jeg husker første gang jeg leste Bibelen og kom over den berømte teksten om å «vende det annet kinn til». Jeg ble fascinert av tesen. Likevel var jeg skeptisk til dens anvendelighet, noe jeg fremdeles er. Jeg lurer på hva Hitler ville ha oppnådd hvis han var blitt møtt med «det annet kinn» i stedet for motstand!

Blasfemilovens eksistens henger som et sverd over en enhver kristens hode. Det er for sent å bruke midler som passiv motstand. Det er blitt ekstremt viktig å yte motstand på alle måter. Det er enhver borgers plikt å innse den umenneskelige innstilling loven er basert på. Religiøse fordommer er en barriere mot fremskritt. Hvis Pakistan ønsker å være med i forbundet av internasjonalt respekterte nasjoner, må denne barrieren fjernes.

På den annen side må det internasjonale samfunn se alvorlig på saken. Pakistan er medlem av FN, og er forpliktet til å rette seg etter FN-charteret, herunder menneskerettsdeklarasjonen, hvor det står: «Alle mennesker er født fri og likeverdige (artikkel 1), og har krav på sine rettigheter og friheter uten diskriminering på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion . . . (artikkel 2)». Under disse omstendigheter er det alle medlemslands plikt å påvirke Pakistan til å gjøre sine interne lover samsvarende med internasjonale menneskerettigheter. '

Artikkelforfatteren Muzaffar Uddin, er pakistansk jurist. Var nylig på besøk i Norge.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger