Hovedinnhold

Sylvi Listhaug er den nye populismen

<p>STJERNESKUDD: Frp-statsråd Sylvi Listhaug. Her sammen med partileder Siv Jensen, og justisminister Anders Anundsen.</p>

STJERNESKUDD: Frp-statsråd Sylvi Listhaug. Her sammen med partileder Siv Jensen, og justisminister Anders Anundsen.

Foto: Øyvind Nordahl Næss, VG
Sylvi Listhaug minner akkurat nok om Sarah Palin til at hun kan bli den nye politiske stjernen Frp ønsker seg

Denne saken handler om:

I en tid der politisk interesserte mennesker over halve verden klør seg i hodet over fenomener som Donald Trump, Marine Le Pen, Sverigedemokraterna og andre lignende fenomener, skjer det interessante ting i Fremskrittspartiet. Denne lange høsten har partiet funnet en trylleformel for hvordan man kan være et unikt populistisk parti, samtidig som man sitter i regjering.

Resultatet er sterke meningsmålinger, og los på posisjonen som det største partiet på borgerlig side. Den nye Frp-populismen ser ut som en suksess, og vil definere norsk høyreside i årene som kommer.

Personer er viktigst

Frp har alltid skjønt at politikk handler om personer. Populisme krever personer som har en instinktiv forståelse av hvordan man utleder politiske ytringer fra stemninger man fornemmer hos velgerne. Spesielt frustrasjon og følelsen av urettferdighet som rammer en selv, er stemninger som høyrepopulister må forstå og kunne forvalte.

Les også: Per Fugelli gir Frp en knyttneve og en finger

Dette er en krevende øvelse som få mestrer. I Frp har man vært spesielt dyktige til å dyrke frem denne typen politikere.

<p>FORBILDE?: Sarah Palin, den republikanske visepresidentkadidaten som tok USA med storm i 2008.</p>

FORBILDE?: Sarah Palin, den republikanske visepresidentkadidaten som tok USA med storm i 2008.

Foto: Thomas Nilsson, Thomas Nilsson

For Frp er det ikke så nøye med vedtak, programmer eller lange linjer, Frps suksess handler om å gjøre seg politisk relevante så fort en sak begynner å oppta folk. Tempo og instinkter er langt viktigere enn hva politiske revisorer måtte mene om hva Frp mente i fjor eller forfjor. Frp er på mange måter det mest moderne og veldrevne politiske prosjektet i Norge, fordi det på en nesten magisk måte klarer å omdanne følelser i en del av befolkningen til praktisk politikk på rekordtid. De andre partiene, med sine prosesser og behov for bred forankring, sliter med å holde følge når Frp begynner å løpe.

Flyktningdebatten i høst har bevist det til fulle. Fremskrittspartiet har eid den debatten omtrent siden valget, og satt den løpende dagsorden hele tiden.

Frihet med et minimum av ansvar

Slik kan et parti som dyrker stor grad av frihet for de utvalgte partitoppene holde på. Frp handler i liten grad om konsistens. Her kan stortingsrepresentant Ulf Leirstein samle konpiratorikere i en «rettssikkerhetsgruppe» på Stortinget mens partikollegaen er justisminister. Nestlederen i partiet, Per Sandberg, kan gå ut med den største åpningen mellom over- og underkjeve og kreve grensen mot Russland stengt, mens hans egen regjering driver et ekstremt følsomt diplomati for å unngå det.

Les også: Frp nesten like stort som Høyre

For å lykkes i et så personavhengig parti så kan man ikke bare være frekk eller kynisk. Skal populismen blir troverdig hos dem man ønsker å nå, så må frontfigurene ha en bakgrunn og et sett grunnleggende verdier som velgere kan identifisere seg med. Carl I. Hagen kom fra Høyre-land vest i Oslo, snakket forfinet og kledde seg som en direktør. Det fungerte i hans tid. Siv Jensen har dyrket hardt arbeid og en røff tone. John Alvheim spilte på raseri og harmdirrende patos på vegne av eldre og syke som ikke fikk det de mente de fortjente. Per Sandberg dyrker en upolert underdog-rolle.

Men alle disse har et snev av fortid over seg sammenlignet med Sylvi Listhaug. I henne forenes blå liberalisme med klassisk norsk motkultur. Listhaug fronter konservativ kristen moral kombinert med vestlandsk forakt for Oslo-eliten og de etablerte strukturene i og rundt embetsverk, kulturliv og den selvoppnevnte åndsadelen.

Det siste er en av de sterkeste politiske strømningene i Norge gjennom mange år. Avstand fra Oslo som begrep og åndelig tilstand, oppfattes i store deler av Norge som noe positivt folkelig. Spesielt på Vestlandet, som gang etter gang viser seg å være av avgjørende region når stemningene i norsk politikk endrer seg.

Norges Sarah Palin

Sarah Palin gikk på trynet i sin egen uvitenhet og nærmest patologiske selvopptatthet. Men før det var hun en politisk sensasjon fordi hun på en uredd og engasjerende måte brukte seg selv og bakgrunnen til å utfordre det bestående nedenfra. Spesielt mangelen på underdanighet og frykt for hele det massive etablerte miljøet i Washington D.C. gjorde inntrykk på folk.

Les også: Ny Frp-topp kastet ut av karaokebar

Listhaug har neppe Palins narsissisme, men hun utfordrer det etablerte på en lignende måte. Og hun virker akkurat like uredd som hockey-mammaen fra Alaska. Kombinasjonen av styringserfaring, både fra byrådet i Oslo og regjeringen, og det som ser ut til å være et skarpt instinkt for populisme med vestlandsk klo, kan føre Listhaug til topps i Frp. I en slik posisjon vil hun være en stor utfordring for Høyre, som ikke ser ut til å ha noen bak Erna Solberg som makter å sette dagsorden eller bruke seg selv så effektiv som den nye innvandringsministeren klarer.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger