Hovedinnhold

Den samlende snakkisfabrikken

<p>GULLHELTEN: Karsten Warholm har gått fra å være tilnærmet ukjent, til å bli hele landets friidrettsfavoritt, etter VM-gullet på 400 meter hekk i London.</p>

GULLHELTEN: Karsten Warholm har gått fra å være tilnærmet ukjent, til å bli hele landets friidrettsfavoritt, etter VM-gullet på 400 meter hekk i London.

TEGNING: ROAR HAGEN.
Til tross for kulturkrig, verdistrid og en polarisert valgkamp: Karsten Warholm samlet onsdag Norge til ett rike.

Denne saken handler om:

<p>KOMMENTATOR: Leif Welhaven.</p>

KOMMENTATOR: Leif Welhaven.

Foto: Frode Hansen, VG

Hva annet kan få så mange til å være opptatt av det samme, til samme tid, som de helt spesielle sportsprestasjonene?

Litt over klokken halv elleve onsdag kveld spilte det ingen rolle om du stemmer blått eller rødt, liker opera eller Ole Ivars, er NAV-klient eller pensjonert skipsreder.

Du var etter all sannsynlighet opptatt av én eneste ting: Karsten Warholms fantastiske VM-gull på 400 meter hekk i London.

Det skal litt til å få nasjonen til å ta av på den måten vi opplevde etter maktdemonstrasjonen i møkkaværet. Men det er noe deilig over at det i 2017, mens fokuset blir stadig mer individualisert, fortsatt er mulig å skape en kollektiv lykkerus. 

LES OGSÅ: - Klyp meg i armen

Historisk sett har idrettens rolle som lim vært bunnsolid, på flere plan.

Gjennom å drive aktiv idrett sammen fremmes fellesskap og folkehelse, uansett nivået på den fysiske utfoldelsen.

Som passive seere, lyttere og tilskuere, har store sportsbegivenheter gitt oss noe å snakke om. Folket har delt gleder og sorger, og har gått mann av huse for alt fra Hjallis og Kupper'n, til det Waitz, Dæhlie og Koss ga oss noen epoker senere.

Men med den rivende samfunnsutviklingen vi står midt i, som kjennetegnes av en økende kamp om folks tid, er det i dag ikke lenger like selvsagt at enkeltbegivenheter favner så bredt som før.

Det er for eksempel ikke lenger sånn at alle samles på et felles tidspunkt for å se tv-sendinger, som nyheter og lørdagsunderholdning, som igjen preger samtalen rundt lunsjbordet dagen etter.

Vi ser heller det vi vil, når det passer oss. Og det stopper ikke her.

I avisene jobbes det på spreng med å utvikle personaliserte løsninger, der man kan skrelle vekk det som ikke passer, og få servert det man interesserer seg for.

De sosiale mediene er enda lenger fremme i å skreddersy det som passer for akkurat DEG, slik at alle kan sitte der med hver sin mobile enhet og dukke ned i sin egen virkelighetsforståelse.

Men her kan idretten være et riktig så sunt unntak.

For innimellom har vi altså fortsatt disse fellesskapsopplevelsene, som  Karsten Warholm nettopp ga oss. Slike øyeblikk bygger opp under verdien av noe vi kan dele, uansett hvor ulike vi ellers måtte være.

Da Warholm viste konkurrentene ryggen, fulgte 1,1 millioner seere tv-sendingen til NRK en onsdag kveld. Det er kruttsterkt i dagens tv-marked.

Hva var det da som gjorde akkurat disse 48,35 sekundene så spesielle, sammenholdt med andre idrettstriumfer?

Svaret er nok sammensatt: 

• WARHOLMS VESEN. Det var så ekte. Så sjarmerende. Og det er så himla befriende med en utøver som våger å by på seg selv, og virkelig vise følelser, i stedet for å lire av seg noen innlærte fraser om «arbeidsoppgaver». Nå får vi bare krysse fingrene for at Warholm får forbli Warholm, også i det offentlige rom, snarere enn at en eller annen kommunikasjonsansvarlig kommer på at nå må han «skjermes», fordi det er så innmari slitsomt å svare på noen spørsmål.

• NASJONALFØLELSEN. 400 meter hekk er ingen tradisjonell norsk øvelse, og det gjør noe med selvfølelsen når norske helter slår seg frem på en arena der vi normalt har hatt lite å fare med. Da blir vi litt ekstra stolte når flagget kommer frem - og lillebror igjen har vist de store gutta hvor skapet skal stå.

• OVERRASKELSEN. Det mangler ikke på idrettsinteresse når Marit Bjørgen tar gull nummer 4.237 etter nok en parademarsj, men opplevelsene som virkelig blir sittende i hjernebarken trenger en real x-faktor, på toppen av prestasjonens sportslige egenverdi. Ofte henger det sammen med et overraskelsesmoment.

Det mest ekstreme eksempelet er den spontane folkefesten på Karl Johan etter mirakelet i Marseille i 1998, der tusener av normalt kjølige nordmenn opptrådde riktig så sydlandsk etter 2-1- seieren i fotball-VM, mens det taktfast ble sunget «Brasil er et tegneserielag».

Under OL i London i 2012 var det en ny variant, da nasjonen plutselig hadde en kortvarig fektefeber, etter at Bartosz Piasecki fra Bygdø Fekteklubb sikret Norge en svært så uventet sølvmedalje.

Nå er det altså Karsten Warholm som overrasket alle. En opprinnelig tikjemper fra Ulsteinvik, som først begynte å spisse seg inn på hekkeløp i fjor, og som ikke klarte å nå finalen under OL i Rio de Janeiro i fjor.

Nå er han pinadø verdensmester - etter å ha knust langt mer meritterte konkurrenter fra bane 5 på London Stadium.

Det elsker vi å juble over. Sammen.

Og at så mange gjør nettopp dette, i familien, på arbeidsplassen, på trikken, og andre steder der vi omgås, har en verdi i seg selv.

 

  

   

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger