Hovedinnhold

Kjære storbarnsforeldre

Foto: Guro Hoftun Gjestad
Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovnet barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år.

Denne saken handler om:

Det finnes en mammablogg ingen skriver. En foreldrerolle som sjelden drøftes.

Den viktige, vanskelige, offentlige samtalen om storbarnsforeldrene og tiden der navlestrengen strekkes som en morken løpestreng, er stille.

Rollen som mor og far til det lille barnet fortelles i detalj. De filosofiske dialogene med femåringen deles på Facebook, bilder fra første skoledag instagrammes, det fortelles om bleier og bæsj og bæljing, og om angsten som river i en nyrevnet mammakropp. Mammaer innrømmer at det er kjedelig å leke med barnet. Pappaer drømmer om å gå alene inn i marka og finne et fiskevann.

Disse fortellingene er viktige, og de treffer mange. Men foreldrene til de store barna vet at det venter en foreldrerolle som er så uendelig mye mer. Og når poden blir større, stilner samtalen om hvordan du som mamma og pappa skal opptre. Foreldrene til de store barna har hundre spørsmål, men intet sted å finne svar.

PROTOKOLL:Del dine erfaringer som storbarnsforelder

Diskusjonene om å være mor og far, handler ikke om dem. Det er ingen rosablogger som viser hvordan livet med tenåringen fungerer i den perfekte verden. Ingen kjent kvinne deler rått, ærlig, usminket og #uperfekt om sin tilværelse som storbarnsmor.

Det er en umulig samtale. Den unge vil ikke utleveres. Barnet ber deg holde kjeft.

På Google gir ordet mammablogg 265 000 treff, det skrives blader, spalter, artikler og bøker om småbarnslivet. Og når Sigrid Bonde Tusvik, Henriette Streenstrup, Susanne Kaluza, Fotballfrue og Pappahjerte har sagt sitt, ja da kommer jommen Magne Raundalen for å gi sin støtte til småbarnsforeldrene som blir forvirret av alt pratet.

Fantomsmerter i navlestrengen

Nylig kom Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) med rapporten Ungdata, som viser at dagens ungdom er mer hjemmekjære, de drikker mindre, men de sliter mer. 24 prosent av jentene i 16-årsalderen har depressive symptomer.

En annen NOVA-rapport avslørte at gutter sakker akterut på skolen.

Bak disse tallene sitter storbarnsforeldrene med spørsmål som er større enn om barnet skal spise økologisk havre- eller hirsegrøt.

Det som er #uperfekt for foreldrene til de store barna er mørkere enn møkk i krokene.

Det venter bekymringer som er alvorligere enn at du ikke klarer å amme, selv så vondt du husker det var.

Du har fantomsmerter etter navlestrengen når du ser guttungen på 190 centimeter vokse seg ut av sengen. Han kommer seg ikke opp om morgenen. I går ropte han «jævla hore» til deg. Han dropper snart ut av videregående skole. Hva gjør du?

Og hva gjør du når den unges hjerte, hjerne og hormoner revner av angst for all verdens elendighet? Hvor lenge skal mor være der og løse de firesifrede kodene ved hvert eneste sosiale steg ungen skal ta?

Hva gjør en far når han er som luft for sitt eget barn?

Nettene en storbarnsmor er våken, er så lange og fylte av redsel at det siste du uroer deg for er om du selv får for lite søvn. Kommer barnet ditt trygt hjem fra festen oppi dalen, nede i byen, ute i fjorden, oppe på fjellet?

Den moren som finner ungen sin sovende dritings på en benk, kan ikke forholde seg til småbarnsmødrenes fortellinger om utilstrekkelighet fordi de ikke får bakt kake til sommeravslutningen i barnehagen.

Hva gjør du?

Hva om du tar bilde av den svære slampen som sover ut rusen i entreen og spør Facebook: «Hva gjør jeg nå?» For hvor mye skal vi akseptere at en 17-åring drikker? Er nulltoleranse lurt? Burde ikke en 17-åring ha smakt litt alkohol? Hva er litt alkohol?

Og i nabohuset sitter en far og tenker om sønnen: Er det ikke veldig spesielt at han aldri er ute? At hans sosiale liv er begrenset til dem han spiller mot på nettet?

Og hva med datteren som leser til tentamen så neseblodet renner? Hva gjør vi med henne? Hun gir seg ikke, hun leser til hun besvimer.

Rykkesko

Du blir ikke invitert til gruppesamtaler på helsestasjonen for å dele bekymringer og erfaringer, selv om hun du ammet der på puten i barselgruppen for 17 år siden, har sluttet å snakke med deg. Hun kommer til middag, rører i maten med gaffelen, før hun reiser seg og går. Da hun var liten satt du i sirkelen, tørket tårer, og sa: «Denne lille prinsessen suger all kraft ut av meg.» Nå låser hun seg inn på rommet sitt. Hun vil sove i hundre år.

Og når hun endelig kommer seg ut av huset, sitter du i sofaen og venter. Det er lørdag, natt til søndag og du har sendt tre sms-er: «Hvor er du?»

Du har lovet å hente, men klokken er tre, du vil legge deg, men mest av alt vil du ha barnet ditt trygt hjem. Og mens du dupper av i sofaen, tenker du på tiden da du bekymret deg for bleieutslett, såre brystvorter og følelsen av ikke å få det til, fordi du alltid glemte regntøyet på våte dager.

Og du husker begrepet «voksentid» Da barnet var lagt, og du og mannen din kunne dele en flaske vin. Klaget dere på lite fritid da?

Øvelseskjøring

Så ringer telefonen. Stemmen hennes er sliten og trøtt i røret: «Kan du hente meg?» Og selvsagt kan du hente. Du har skaffet deg egne rykkesko for å hente henne. Og du gjør det med glede, for tiden i bilen er ofte den fineste.

Dere avtaler at litt utpå dagen i morgen skal dere øvelseskjøre. Dere skal feste den store L-en på bakruten. Barnet skal sitte ved rattet. Barnet skal ha foten på gassen og bremsen. Mens du betaler kjøretøyet, og du dekker alle utgifter ved eventuelle skader. Du skal forklare: Bakkestart, akselerasjon, bruk av langlys og håndbrekk og viktigheten av å bremse før en uoversiktlig sving.

Barnet styrer. Men bare du vet hvordan det gjøres. Både det som er #uperfekt og det som er #heltperfekt

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger