Hovedinnhold

Ikke syt, bare nyt!

Tegning: Roar Hagen, VG
Dette har vi lært: Småbarnsforeldre skal ikke ytre noe negativt om småbarnsforelderlivet.

Denne saken handler om:

Sist helg eksploderte sosiale medier over et morsomt, harmløst og lite grann seriøst oppslag i Dagens Næringslivs lørdagsbilag. Juni er blitt den nye helvetesmåneden for oss foreldre, med skoleavslutninger, brownies, kyllingsalat og fandens oldemor, og tiden strekker-bare-ikke-til! Det er den rene «tortur» uttalte litteraturforskeren, forfatteren og trebarnsmoren Janne Stigen Drangsholt med overdrivelsens snert, og Facebook tok fyr. 

«Kvalmende», lød dommen fra forfatter Anne Holt. «Det er ventet at lidelsene til den norske, øvre, urbane middelklassens småbarnsforeldre skal opp i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg», ironiserte sosiologen Kjetil Rolness. For å si det sånn: Dette var ikke de sterkeste reaksjonene.

Debatten er ikke ny. Å nei. Noen hver husker at det for noen år siden ble mer enn mild bris da tidligere TV 2-journalist Richard Kongsteien, etter å ha bakt sin åttende langpanne i opptrekket til julefeiringen, la ut et bilde på Facebook av en kake med påskriften «Drit og dra» i melisglasur. «Passiv-aggressivt sammenbrudd etter høstens 8. dugnadskake», meldte Kongsteien. Det påstås at pene mennesker satte cilantroen fast i halsen.

For det er ikke lov å klage i Norge (med mindre man tilhører generasjonen som bygde landet), alt er visst «i-landsproblemer». Man har iallfall ikke lov til å klage hvis man tilhører det som vel fortsatt kalles middelklassen, for da er man så inne i granskauen privilegert og har så mye gullhår der bak at bare det å gjespe er en digert «fuck you» til de virkelige sliterne. Man burde, med andre ord, om man skal leve opp til Facebook-folkets krav til skikk og bruk, gå rundt med et bredt smil om munnen 24/7/365, i ren takknemlighet. Cheers!

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Men så var det virkeligheten, da. Selv har jeg fire (gutt-) unger og har knapt sovet en hel natt siden 2002, da den første entret verden, skrikende og med blå føtter, fortsatt mitt livs absolutt største opplevelse. Det eneste som sitter på minnet fra 00-tallet er våkenetter, døs, bæsjebleier, løping til og fra barnehager, snørr, kjøkkenpapir, dårlig samvittighet og avslutninger, avslutninger, avslutninger.

«Dere har valgt det selv», lyder det når slikt bringes til torgs, så kom ikke her. Og nei, jeg klager ikke. Ingenting i verden og i livet er større enn gleden over å ha bidratt til å sette barn til verden. Å være småbarnsforelder er den største lykken menneskelivet har å tilby. Det er selve meningen, mener jeg, basert på mine erfaringer, og hvert eneste sekund har vært en sann glede å få lov til å oppleve. Og nå, når de største har blitt tenåringer, og verden ligger for deres føtter, er gleden om mulig enda mer intens. 

Men det å få barn er alt annet enn spesielt. Tvert imot. Og ens eget liv fortsetter som før, noe justert, selvsagt, og gleder, sorger, lykke og irritasjon går hånd i hånd, for slik er det jo. Ingen er jevne i humøret, bortsett fra sosiopater og nyfrelste. Og når man i tillegg ikke får nok søvn, og kalenderne er fylt opp helt på minuttet, er det ikke fritt for at det i visse perioder oppstår øyeblikk der man smatter på meningsløshetens drops, og tenker sitt om livets runddans. For dagene fyker forbi og alt man skulle ha gjort blir ikke blir gjort, og denne samvittigheten, ondskapens egen sinnstilstand, gnager og tærer, og man risikerer å bli lealaus i ganglaget.

Ikke minst fordi vi mennesker har en besynderlig evne til å gjøre det som fornuften forteller oss at vi ikke burde gjøre. Sosiale konvensjoner oppstår gjerne som følge av frykt for det vi tror våre neste måtte mene. Satt på spissen: Folk pynter i hagene sine av redsel for naboens grimme blikk. Her er vi ved sakens kjerne: Skoleavslutningene, barnehageavslutningene, fotballavslutningene, korpsavslutningene, taekwondoavslutningene – disse som de facto gjør juni og desember til «tortur» (ja, da, overdrivelsen er dundrende)! Kakebaking, fellesbord, komiteer, sang, kos og moro, hver eneste ettermiddag, og humøret bør være på topp, for vi gjør det som kjent for barnas skyld. De elsker nemlig at foreldrene og barnehagepersonalet og trenere og oppmenn møtes i glede og lek, og felles bespisning og påfølgende kaffe. Det hevder moralistene med stor overbevisning. Barna elsker det! Så slutt og klag. «Dagens foreldre er verdens lateste», skrev en Facebook-debattant. Det er så man får lyst til å gripe etter nærmeste plastgaffel.

Min smule erfaring er nemlig at dette ikke alltid er tvers gjennom lystbetonte evenementer. Tvert imot – for praten går jo i det stille – virker det som om de aller fleste synes det har gått for langt, dette her. Men ingen tør å si det høyt, for da står de klare, alle som mener dette er uanstendige innvendinger mot livet i lykkeland, for maken til i-landssyting kan fanden brette meg ikke oppvises! Kvalmt, er det. 

Det er mye å si om Karl Ove Knausgårds monumentalt selvopptatte bokserie «Min Kamp», men ingen kan ta fra ham at det undertiden er stor litteratur. I bind to av serien skrev han side opp og side ned om skammen og fornedrelsen i møtet med hyperambisiøse svenske barnehageforeldre og deres krav til ekstase, effektivitet og glutenfri bakst.

Knausgårds skildringer av problemene som ikke egentlig er problemer var så presise at voksne mennesker gråt – endelig var det lov å påpeke at livet som småbarnsforeldre ikke bare er en dans på roser, men også en botsgang på grus. 

Helt frem til nå, altså. For nå er vi visst der vi en gang var: Ikke syt, bare nyt!

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger