Hovedinnhold

Kronikk: Bør FN-komiteer få behandle enkeltsaker mot Norge?

<p>KRITISK: Selv om Norge i utgangspunktet har et godt utbygd system for gjennomføringen av menneskerettighetene, betyr ikke det at vi aldri trenger utenforstående perspektiver, skriver kronikkforfatteren. Her er FNs generalsekretær Ban Ki Moon på talestolen. </p>

KRITISK: Selv om Norge i utgangspunktet har et godt utbygd system for gjennomføringen av menneskerettighetene, betyr ikke det at vi aldri trenger utenforstående perspektiver, skriver kronikkforfatteren. Her er FNs generalsekretær Ban Ki Moon på talestolen. 

Foto:, AP
Internasjonalt er Norge et uttalt foregangsland i å fremme menneskerettighetene og styrke FNs menneskerettighetsinstitusjoner. Da blir det et paradoks at regjeringen ikke vil tillate at sentrale FN-komiteer skal få behandle individklager mot Norge.

Denne saken handler om:

PETTER WILLE, direktør, Nasjonal institusjon for menneskerettigheter.

Norge vil altså ikke selv gi sin fulle tilslutning til FNs menneskerettighetssystem.

Norge er tilsluttet FNs barnekonvensjon (BK), FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

I en stortingsmelding som ble fremlagt i dag, motsetter regjeringen seg at enkeltpersoner skal kunne klage inn Norge til FN-komiteene som har ansvar for å overvåke overholdelsen av disse konvensjonene.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Norge er allerede underlagt komiteenes overvåking gjennom såkalte statsrapporter. Denne overvåkningen skjer på mer overordnet og systemisk nivå. Ikke-statlige aktører kan komme med innspill, men overvåkingen baserer seg i hovedsak på statens egen rapportering. Dette er noe annet enn overvåking gjennom behandling av individklager.

Individklageordningene innebærer at enhver som mener seg utsatt for krenkelse av rettigheter etter konvensjonen kan påklage sin enkeltsak til den ansvarlige komiteen. Forutsetningen for å få klagen behandlet er at alle nasjonale klagemuligheter er oppbrukt. Mener man f.eks. at man er utsatt for ulovlig tvang av myndighetene fordi man er funksjonshemmet, kan man påklage dette til komiteen som har ansvar for CRPD. På grunnlag av klagen og innspill fra staten, tar komiteen stilling til om det foreligger brudd på rettighetene etter den aktuelle konvensjonen. Komiteens behandling munner ut i et synspunkt på saken, ikke en rettslig bindende avgjørelse.

Internasjonalt er Norge allerede tilsluttet individklageordninger til fire av FNs konvensjoner, som er FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter, FNs torturkonvensjon, FNs konvensjon mot rasediskriminering og FNs kvinnekonvensjon.

Få også med deg: Lakse-Pers fiskeflørt i Iran: – Dere er våre venner

Vi sier vi skal lede an internasjonalt

For Norge har det lenge vært en konsistent utenrikspolitisk målsetning å styrke den internasjonale gjennomføringen av menneskerettighetene, særlig innenfor FN-systemet. En forutsetning for måloppnåelsen er effektive gjennomføringsmekanismer, som i mange stater er dårlig utbygd på nasjonalt nivå. Svak nasjonal gjennomføring av menneskerettighetene skaper et større behov for overnasjonal behandling av enkeltsaker. Senest i stortingsmelding nr. 10 (2014-2015), «Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken», erkjenner regjeringen at FN-komiteene har spilt en viktig rolle i utviklingen av det internasjonale menneskerettighetsvernet. Regjeringen erklærer også at den ville arbeide for å styrke FNs kapasitet til å bistå medlemsstatene i gjennomføringen av deres menneskerettighetsforpliktelser, og styrke FN-komiteene.

En norsk tilslutning til FN-komiteenes individklageordninger bidrar til internasjonal styrking av menneskerettighetene. Ved eksempelets makt underbygges Norges legitime grunnlag for å utøve konkret politisk press mot stater hvor behovet for overnasjonale individklageordninger er stort. Jo flere stater som tilslutter seg, jo mer øker det internasjonale presset overfor statene som står utenfor. Dette er særlig viktig ovenfor de statene som mangler effektive gjennomføringsmekanismer.

I den grad man fra norsk hold mener at det er behov for å reformere komiteenes arbeid, vil en tilslutning til klageordningene gi Norge større legitimitet og innflytelse når det gjelder å bidra til å styrke komiteenes viktige overvåkningsoppgaver.

Angrep uten opphør mot Aleppo: To millioner uten vann

Hva med oss selv?

Norge har i utgangspunktet et godt utbygd system for gjennomføringen av menneskerettighetene. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har behov for utenforstående perspektiver, også i enkeltsaker. I den såkalte restauratørsaken fra 2008 ble Norge innklaget for FNs menneskerettighetskomité. Komiteen har ansvaret for å overvåke FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter. Norge har tilsluttet seg individklageordningen etter denne konvensjonen.

Klagen gjaldt ordningen om at nektelse av ankebehandling i straffesaker ikke måtte begrunnes av retten. Komitéen kom frem til at en ankenektelse måtte ha en særskilt begrunnelse. Komiteens syn var at den norske ordningen var i strid med konvensjonens art. 14 om rettferdig rettergang. Samme år ble synet fulgt opp av Norges Høyesterett, og medførte at det nå er et krav at nektelse av ankebehandling skal begrunnes: den domfelte skal få vite hvorfor han ikke får behandlet saken sin av en høyere domstol. 

I dag fremstår dette som en naturlig del av en rettferdig straffesaksbehandling. Saken viser at vår egen selvinnsikt ikke alltid holder mål, og den viser verdien av friske øyne.

Les også: Erdogan talte til tomme seter i FN

En av regjeringens hovedinnvendinger mot at Norge skal tilslutte seg individklageordningene etter barnekonvensjonen, ØSK og CRPD, er at det kan begrense vårt nasjonale politiske handlingsrom. Det er en overdreven bekymring. Norge er allerede bundet av de aktuelle konvensjonene. Å gi enkeltpersoner klagerett skaper ikke nye forpliktelser. Regjeringens frykt er at komiteens tolkning av konvensjonene skal «gå for langt». Men komiteenes generelle tolkningsuttalelser og anbefalinger på grunnlag av statsrapporter har allerede betydning for Norge. Komiteenes tolkning av konvensjonene har ikke større betydning ved behandlingen av enkeltsaker. Forskjellen er at komiteen avgir sitt syn på grunnlag av et konkret saksforhold.

Det er opp til norske myndigheter, representert ved Stortinget, forvaltning og domstolene, å ta stilling til om komiteens synspunkter skal følges opp; den endelige avgjørelsesmyndigheten ligger fortsatt på nasjonalt nivå. Ved at komiteene avgir synspunkter, og ikke treffer rettslig bindende avgjørelser, er ikke staten bundet til å følge opp det komiteen mener. Politisk krever det nok at staten har legitime innvendinger mot komiteens syn. Effekten er i så fall at staten tvinges til å begrunne ordninger som andre finner grunn til å problematisere. Det har demokratisk egenverdi.

Norge – et foregangsland?

På dette området er Norge ikke på linje med de landene man vanligvis ønsker å sammenligne seg med. Sverige er tilsluttet individklageordningen etter CRPD. Danmark og Tyskland er tilsluttet individklageordningen etter barnekonvensjonen og CRPD. Finland er tilsluttet individklageordningene etter barnekonvensjonen, CRPD og ØSK. Når man er et uttalt foregangsland er det ikke et politisk nøytralt standpunkt at man lar være å tilslutte seg individklageordningene.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger