Hovedinnhold

Empati uten empati

<p><b>UEMPATISK:</b> – Et flertall på Stortinget vil nå heller ta 10 000 syriske flyktninger til Norge i en spektakulær operasjon enn på mer diskret vis hjelpe tyve ganger flere i nærområdene for samme beløp. Vi er blitt så livredde for å fremstå som uempatiske at det blir uempatisk, hevder advokat Eirik H. Vinje.</p>

UEMPATISK: – Et flertall på Stortinget vil nå heller ta 10 000 syriske flyktninger til Norge i en spektakulær operasjon enn på mer diskret vis hjelpe tyve ganger flere i nærområdene for samme beløp. Vi er blitt så livredde for å fremstå som uempatiske at det blir uempatisk, hevder advokat Eirik H. Vinje.

Tegning: Roar Hagen, VG
En utbredt egenskap hos menneskearten er evnen til medfølelse og omsorg. Ifølge biologien er empati en følelse utviklet av evolusjon fordi den øker samholdet og samhandlingen i flokken. Dette bedrer overlevelsesmuligheten til den enkelte. Når vi hjelper andre, hjelper vi egentlig oss selv.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

EIRIK H. VINJE, advokat, Garmann, Mitchell & co. advokatfirma

Empati virker på to måter.

Familieomsorg fungerer ved at man beskytter og hjelper de man deler gener med. Dette er en egenskap alle dyr som oppfostrer sitt avkom har.

Det biologer kaller gjengjeldende altruisme virker også uavhengig av slektskap. Vi gjør noe for andre ut ifra en forventning om at de er villig til å gi tilbake. Det kan gjelde alt fra bagateller som å dytte løs naboens bil fra snøen til soldaten som ofrer livet for våpenbroren. Systemet fungerer imidlertid bare så lenge tjenestene gjengjeldes; snylting må unngås.

Tillitssamfunnet

<p>Eirik H. Vinje.<br/></p>

Eirik H. Vinje.

Evolusjonspsykologen Steven Pinker hevder at brorparten av det menneskelige følelses- og adferdsregister er utviklet for å få den sosiale rotasjonen av tjenester og gjentjenester til å fungere. Sympati og tillit gjør at man gir i første omgang, takknemlighet og lojalitet gjør at mottageren gjengjelder, skyldfølelse og skam rammer mottageren som ikke gjengjelder, mens giveren føler sinne og forakt overfor unnasluntreren.

Gjennom sladder og annen sosial omgang føres register over hvem som bidrar og er til å stole på. Den som anses som raus og lojal, får høy status i gruppen, mens snyltere og latsabber straffes med dårlig rykte.

Spørsmålet er hvordan empati fungerer når vi ikke lenger opptrer i grupper der alle kjenner hverandre, men er aktører i en globalisert, massekommuniserende verden. Man kan selvsagt ikke regne med å få noe tilbake fra barnet man har fjernadoptert i Nepal. Derimot belønnes den som gir til noen som ikke kan gi tilbake, med sosial anerkjennelse. Giveren viser at han har overskudd å gi av og empati. Det gjør vedkommende attraktiv – i arbeids-, forretnings- og i kjønnslivet. Det gjelder kanskje særlig i det skandinaviske sosialdemokratiet, som har dyrket likhet, nøysomhet og fellesskap. En god nordmann bryr seg om andre. 

LES:  Smuglerne må stanses

Godhetsindustrien

Å gi av overskuddet tærer imidlertid på overskuddet. Hvis bare status er målet, kan det være smartere å late som man gir, eller gi noe som tilhører andre. Noen klarer til og med tjene penger på å fremstå som empatiske. Et eksempel er hoteller som med patos oppfordrer gjestene til å begrense bruken av håndklær for å skåne miljøet (og hotellets vaskeribudsjett). Et viktigere eksempel er den voksende skogen av hjelpeorganisasjoner og hel- og halvstatlige organer dedikert til alle mulige slags gode formål.

Denne godhetsinsdustrien sysselsetter titusenvis her i landet. For mange er nok dette en jobb som hvilken som helst annen. Men utover lønn tilbys en aura av godhet og oppofrelse; en empatiglamour som vi lakeier for Mammon bare kan drømme om. Noen, som Jan Egeland og Per Fugelli, blir rene empatikjendiser. Jeg kjenner ikke de to, og kan derfor ikke utelukke at den kløktig markedsførte hjertevarmen deres er reell.

Men en god intensjonen gir ingen garanti for at resultatet blir godt. Verdenshistorien er full av tragedier skapt av idealister De som brenner sterkt for en sak, er ofte også villig til å brenne andre. Og for noen forsvinner også selve saken i begjæret etter egen glorie. I Finn Skårderuds bok «Uro» beskrives en u-hjelpsarbeider som blir rasende på slumbeboerne i Calcutta som tillater seg den frekkhet å være fornøyd med tilværelsen, slik at de ødelegger hans mulighet til å bli deres redningsmann.

At empati biologisk sett er basert på egennytte betyr ikke at vi alle på machiavellisk vis kjølig kalkulereregen fortjenenste før vi løfter en finger for vår neste. Vi kan synes genuint synd på folk; men medfølelsen er skapt fordi den er nyttig i et langsiktig evolusjonært perspektiv. Derfor er ikke medfølelse bare vondt. I så fall ville vi unngått enhver eksponering mot andres lidelse, noe som ville hindret oss i å hjelpe. Når vi får vondt av andre, føles det samtidig litt godt. Det var nok årsaken til at min bestemor og store deler av hennes generasjon hengte standardmaleriet av den gråtende sigøynergutten på veggen.

I likhet med de samtidige skillingsvisene om tuberkulosepasienter og romaner om tragisk kjærlighet ga det mulighet til å synes synd på i en fiktiv, og derved trygg og kontrollert ramme. I dag er dette markedet overtatt av vanlige medier. Svært mange innslag i NRKs nyhetssendinger inneholder en sekvens med et angivelig offer. 

Offerstatus

Mest minneverdig er innslaget om romkvinnen som ble idømt fengsel bare fordi den norske staten undertrykker romfolket. At damen faktisk var dømt for å ha solgt sin 11-årige datter til voldtekt ble nennsomt luket ut av den gripende historien. Maleriet av den fiktive romgutten er nå byttet ut med en nyhetssending om en like fiktiv romkvinne.

Konsekvensen er at kampen om samfunnsgodene i økende grad vinnes av den som lykkes å fremstille seg mest mulig offeraktig i mediene. Problemet er at offerstatusen ofte ikke er helt reell. Dessuten må de faktiske ofrene nå bruke energi på å markedsføre seg på empatimarkedet i stedet for å løse problemene sine. Empati er dessverre sjelden rettferdig. Den utløses bare der vi faktisk ser offeret. Mange av båtmigrantene i Middelhavet er ikke forfulgt, de er heller ikke blant de fattigste, ettersom de kan betale menneskesmuglerne. Men de er på TV. De aller svakeste ser vi sjeldnere. De er taperne på empatimarkedet.

Skal man ha hjelp, hjelper det også å være pen. Derfor er vi mye mer innstillt på å hjelpe søte og pandabjørner enn truede dyrearter som er så uheldige at de ikke appellerer til menneskelig estetikk.

Brutalt marked

Empatimarkedet er minst like brutal og manipulerende som annen business. I India blindes tiggerbarn for å øke empatien og derved profitten. I Norge nøyer tiggergjengene seg heldigvis med å late som de er vanføre.

Tigging og prostitusjon har mye til felles. Mens gatepiken gir kunden kjapp seksuell utløsning, gir tiggeren kunden et raskt kick av sin egen hjertevarme.

Hadde man hjernescannet giveren, ville man antagelig sett at lystsentrene i hjerne blusser opp i det hun kaster mynten i koppen. Og givergleden fortrenger den rasjonelle tanken om at tigging ikke egentlig hjelper tiggeren, men bare er billig og enkel moro for giveren.

At utfoldelse av empati kan ha preg av selvnyting og selvhevdelse er tydelig også i politikken. Et flertall på Stortinget vil nå heller ta 10 000 syriske flyktninger til Norge i en spektakulær operasjon enn på mer diskret vis hjelpe tyve ganger flere i nærområdene for samme beløp. Vi er blitt så livredde for å fremstå som uempatiske at det blir uempatisk. Eksempelvis fortsetter vi å slippe inn båtflyktninger i Europa selv om metoden de velger er livsfarlig. De færreste vil gjøre som de slemme australierne – stenge kysten – selv om de på den måten har reddet tusenvis av drukningsofre.

Facebook og Twitter er empatiens imperier. Det er selvsagt greit å bruke sosiale medier til å vise engasjement og diskutere samfunnsproblemer. Men ofte ender det opp som en rituell og hul posering av egen godhet; man prøver å lure seg selv og/eller andre til å tro at man faktisk redder verden ved å vise empati og bekymring på Facebook.

Rives i stykker

Et hovedproblem er at statuspostene sjelden handler om hva profileieren skal gjøre, men hva staten burde gjøre. Stadig flere viser sin raushet i offentligheten, men på statens regning. Man kan spørre seg hvor raust det egentlig er.

Å kreve empati av staten er problematisk av flere grunner. For det første er det ikke mulig. Staten er en sosial konstruksjon uten følelser. Dessuten skal en stat være et forutsigbart og balansert system av rettigheter og forpliktelser med langvarig finansiell bærekraft. Disse prinsippene for samfunnsstyring i den norske staten har bragt velferd til millioner av mennesker gjennom generasjoner.

Det er fare for at de europeiske sosialdemokratiene nå rives i stykker av impulsive krav om å redde alle tenkelige ofre verden over. Sverige styres mot kollaps av velferdsstaten i løpet av få år på grunn av landets grenseløst empatiske innvandringspolitikk. Svensker som ytrer den minste innvending, stemples som rasistiske egoister og stenges ute av det gode selskap. Brochmannutvalget og SSBs statistikk viser at den norske velferdsstaten er på vei i samme retning. Ved et finansielt sammenbrudd blir konsekvensen at staten ikke lenger kan hjelpe noen. Det blir ikke særlig empatisk.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger