Hovedinnhold

Kvinnekamp i lenker

<p>ROAR HAGEN</p>

ROAR HAGEN

Foto: .
Vår hverdag er mye bedre enn våre mødres. Derfor skal vi, minoritetskvinner, bøye hodet, si takk, og holde kjeft.

Denne saken handler om:

Mye er endret siden de første innvandrerkvinnene landet på Fornebu på begynnelsen av 1970-tallet. Det som er selvfølgeligheter for mange minoritetskvinner i dag, var uhørt den gang. En stille revolusjon. Vi har vunnet mange slag. Men vi har ikke vunnet krigen. For patriarkatet, det er så sabla hardført. Så tilpasningsdyktig. Så egoistisk. For enkelte kvinner er utdanning og arbeid blitt tillatt, fordi det gagner mannen. Han får avlastning.

Mange har fått vinger, men himmelen er begrenset. Det bæres lenker som jorder fast. Bare hit, men ikke lenger.

Så når tråkker vi over? Når vi taler fritt i forsamlingen. Om rett og urett. Hva vi sier er ikke viktig. Hva de oppfatter er viktig: Mannen har mistet kontrollen over kvinnen.

I filmen «Suffragette», om britiske kvinners kamp for stemmerett på begynnelsen av 1900-tallet, er det en ting som traff meg i mellomgulvet. Kvinner som valgte å kjempe for like rettigheter, ble møtt med avsky av sine aller nærmeste: Ektemenn, nabolag, venner. «Du burde skamme deg». Der står min generasjon i dag. Og derfor er dette vår tids viktigste kvinnekamp.

Les også: På flukt fra familiens ære

Vår historier

Å undertrykke stemmen, og dermed kunnskapen fra minoritetskvinner gjør det mulig for den dominerende part, patriarkatet, å kontrollere oss, fordi det tilsynelatende antyder at vi velvillig samarbeider om vår egen undertrykkelse [1].

Minoritetskvinner har gått baklengs inn i kvinnekampen. Der norske feminister kjempet seg først frem til tale og tankefrihet, og derav vant både stemmeretten og retten til arbeid, har vi fått servert stemmerett og muligheten til å arbeide. Nå må vi kjempe oss til det grunnleggende: tale- og tankefrihet.

Gjennom kjønn, rase, klasse, seksualitet, religion, kultur og opphav møter minoritetskvinner i Norge andre utfordringer enn de fleste av våre norske medsøstre. Våre liv er forskjellige. Vår historier en annen.  

Vår er den velkjente historien om tvangsekteskap, ekstremkontroll og kjønnslemlestelse på den ene siden og beundringsverdige skoleprestasjoner på den andre siden. Men vår historie er også historien om segregerte og isolerte innvandrermødre, hvis barn går på skoler med andre barn av isolerte mødre. Vår er historien om de manglende møteplasser, om kvinner som aldri har hatt en etnisk norsk venninne. Om høy barnefattigdom, som tilsier fattige mødre. Om diabetes som rammer flere av oss enn andre, om brystkreften som er mer dødelig og avansert hos oss enn andre. Om hentebruder, og dårligere rettssikkerhet for kvinner som vil skilles. Om økt forekomst av depresjon, dårligere betalte jobber, eller utestengelse fra arbeidsmarkedet.

Les også: Muslimske kvinner - ikke like for loven

De som går først

I 1988 stormet den pakistanskfødte Fakhra Salimi talerstolen på Ministerrådets likestillingskonferanse på Nordisk forum, fordi det ikke sto et ord om innvandrerkvinnene på agendaen. «Det var lett å storme talerstolen. Det var lett å rope opp. Men å tie – det ville være vondt», sa hun til Aftenposten i etterkant. Først 18 år etter at de første minoritetskvinnene kom til Norge, var det altså noen som satte deres rettigheter på dagsorden. Tafattheten fra etnisk norske feminister vil for all fremtid stå som et trist kapittel i norsk kvinnehistorie.

«Lett å rope opp», sa Salimi. Jeg er ikke så sikker. Om det hadde vært lett for minoritetskvinner å rope opp, hadde brølet knust både glasstak og glassvegger for lenge siden. Det er skremmende å rope opp. Brennmerke seg som feminist. Derfor er det lett å gjemme seg bak andre feminister. Salimi og Tajik, Safia Abdi Haase, Deeyah Khan, Amal Aden og Kadra Yusuf. Loveleen Brenna, Shabana Rehman og Bushra Ishaq. Men det koster å stå først, stå alene. De som står alene er lett å hetse, lett å kneble, lett å slite ut.

Den tøffeste kampen

Så hva gjør vi? Vi slutter rekker! Vi tar eierskap i vår egen fortelling. Vår egen kvinnekamp. Så den ikke kapres av opportunister. Slike som skyver oss foran sitt innvandrer- og muslimhat.

De nye, kvinnelige minoritetsstemmene er derfor uvurderlige. De fleste av disse kjemper for bruken av hijab. De kjemper for å bli trodd på som ikke-undertrykkede. Det er vår tids feminisme. Men det kan ikke være det eneste målet for vår feminisme.

Den tøffeste kampen vår handler ikke om rom i storsamfunnet. Den handler om å ta plass i våre egne miljøer.Å tale fritt, om nettopp det, og om segregering, isolasjon, fattigdom, mishandling av hentebruder, hets av kvinner som velger uortodoks, og om ekstrem kontroll og utpressing gjennom begreper som skam og ære.

Uten skam

«Det er ingen større lidelse enn å bære inni deg en ufortalt historie», har den amerikanske forfatteren Maya Angelou sagt.

For uten tale, ingen kunnskap – og uten kunnskap ingen endring.

Vi står i gjeld til minoritetsmenn- og kvinner som gjennom 40 år har kjempet vår sak. Vi har mye å feire. Men krigen vinner vi den dagen vi får tale og tenke fritt, også om emner som taler patriarkatet midt i mot, uten at vi og våre nærmeste settes i skammekroken.

Den dagen er vi likeverdige.

På Twitter: @ShaziaSarwar


[1] Scott, James C. 1985: Weapons of the weak: Everyday forms of peasant resistance

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger