Hovedinnhold

Kommentar om Eurokrisen: Det indre marked

TAORMINA, Sicilia (VG) Penger er det minste problemet. Eurokrisen handler om politikk og psykologi.

Denne saken handler om:

Arbeidsløse grekere, fattige portugisere og italienere som i dag våknet opp til dårligere pensjonsrettigheter, vil kanskje ikke være enig i det.

De mange bankene som EU-toppmøtet i går kveld regelrett beordret til å glemme hva Hellas måtte ha tatt opp av lån, opplever nok også at gjeldsproblematikken er høyst reell. Og for all del - ingen betviler at svak vekst, råtne nasjonalbudsjetter og en oppblåst offentlig sektor i sum er dårlig butikk. Ei heller at det vi har sett vokse til en uhåndterlig størrelse har røtter i finanskrisen for tre år siden.

Men når forbundskansler Angela Merkel sier til den tyske nasjonalforsamlingen, som hun gjorde i går, at Europa faller om euroen faller - så handler det om mer enn en valuta, som ikke alle EU-landene har innført en gang.

Og hvorfor har ikke verdens børser kollektivt suspendert alle italienske selskaper, greske banker eller spanske finansinstitusjoner? Hvorfor har ikke investorene løpt beina av seg for å omplassere pengene sine i tyske eller, for den del, norske virksomheter?

Banalt nok av en og samme grunn. Det handler om psykologi. Og politikk.

Markedet er pr definisjon nervøst. Når markedet mister troen, forsvinner optimismen. God tro kan være kursdrivende i seg selv. Børshistorien er full av såkalte bobler som bare har est og est - frikoblet resultater, uten å ha levert noe som helst. Men fordi markedet har trodd at dette vil generere overskudd og inntekter på sikt, har verdien på selv de mest dustete selskaper nådd uvirkelige høyder. For så å sprekke og etterlate folk og virksomheter i dypeste ruin.

Disse mekanismene slår også ut med motsatt fortegn. Den samme børshistorien er like full av eksempler på selskaper som har gått godt, som har skapt produkter av høy kvalitet. Men plutselig har alt kollapset fordi noen, bevisst eller ubevisst, har mistet troen.

Overført til eurosonen betyr dette at krisen - som selvfølgelig er en reell finanskrise, bare så det er sagt - er blitt vanskelig å håndtere fordi markedet ikke tror dagens politikere er i stand til å hamle opp med årsakene til at veksten er for lav. Investorene har ikke lit til at de ulike nasjonale myndigheter evner å gjøre noe med utgiftssiden.

Derfor går rentene på statsobligasjoner i været. Derfor øker den italienske gjelden hver eneste dag, og er nå på sitt aller høyeste. Noe som har skjedd på få uker. Hvilket igjen skulle tilsi at Italia var en dårligere skyldner i går enn for to dager siden.

Slik er det jo ikke. Teknisk sett er jo Italia like solvent denne uken som forrige. Gjeldsinnretningen er til og med sunnere enn i de fleste andre land, inklusive Storbritannia, Canada og USA. Italienerne er vant til å spare i bank, og det store flertall eier sin egen bolig.

Italiensk gjeld er altså ikke det samme som amerikanske boliglån, tøysefinansiert aksjespekulasjon eller oppblåste pensjonsfond. Italias problem er alt for lav vekst i forhold til BNP, en gedigen offentlig sektor, uoversiktlig skatteinngang og selvfølgelig en stor, svart økonomi på siden av den offentlige.

Og verst av alt - slik markedet ser det - en regjering som ikke er stand til å gjøre noe med forutsetningene for bedret økonomisk vekst.

EU-toppmøtet kom ikke frem til varige løsninger på eurokrisen i går kveld. Og ennå vet vi ikke hvordan børsene i dag, eller i morgen, eller til neste uke vil reagere.

Men det er en grunn til at verdens børser ikke begjærer EU konkurs i dag. Og det er de samme psykologiske mekanismer som har sendt europeisk økonomi unnabakke.

Markedet kan være så nervøst det bare vil, men det vet innerst inne at EU ikke kommer til å la eurosonen kollapse. Markedet er overbevist om at tapene som bankene må ta for å få Hellas på fote, vil bli kompensert av EU. Markedet forstår at Italia - helt på egen kjøl, eller med hjelp av EU - vil betjene sin gjeld og ta de nødvendige grep for å bedre statsfinansene.

Dette betyr på ingen måte at noe som helst vil gå over av seg selv. Tvert i mot har markedet minnet opptil flere land på at alle budsjetter har en inntektsside og en utgiftsside. På det mest brutale vis, men på det eneste språk markedet kan uttrykke seg på, har det påpekt det umulige prosjektet med å la suverene nasjonalstater ha en felles valuta, men ingen felles penge- eller finanspolitikk.

Og det har sagt hva det mener om politikere som utelukkende meler sin egen kake.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger