Hovedinnhold

En stor pressemann

PROGRAMLEDER: Olav Versto ble kjent som en dyktig programleder i de gnistrende debattene mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. Her sammen med journalist Ole Kristen Harborg i en debatt om arbeidsledighet i 1983. Foto: Aftenposten
PROGRAMLEDER: Olav Versto ble kjent som en dyktig programleder i de gnistrende debattene mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch. Her sammen med journalist Ole Kristen Harborg i en debatt om arbeidsledighet i 1983. Foto: Aftenposten
En vegg har falt ut av norsk presse. VG-redaktør Olav Versto er død.
Hanne Skartveit kommenterer

Av Hanne Skartveit
Vi har mistet VGs - og kanskje Norges - skarpeste og mest kunnskapsrike journalist. Olav Versto gikk sine egne veier, han fryktet ikke noe. Han så aldri hen til hva som var populært å mene nå. Tvert om holdt han fast på sine verdier og prinsipper, uavhengig av politiske moteretninger.

Han var en stri telemarking, som tok inn verden med åpenhet og nysgjerrighet. En urban bonde. En mann som ikke bøyde nakken for noen, men som opptrådte ydmykt i møte med de aller fleste.
Olav Versto profesjonaliserte norsk politisk journalistikk. Først i NRK radioen der han som ung journalist dyrket frem de legendariske sammenstøtene mellom Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch for åpen mikrofon. Det var ild. Et oppgjør mellom politiske kjemper. Hele Norge diskuterte om det var Gro eller Kåre som hadde vunnet siste debatt, men ingen var i tvil om at Olav Versto var den suverene programlederen.

Så gikk han til VG. Han skulle si hva han selv mente. Kommentere. Igjen skjedde noe nytt. Versto løftet norsk politisk kommentatorvirksomhet fra følelser og fakter, - til fakta. Han drev frem den sviende analysen. Han brukte sine solide kunnskaper til å trekke linjer, og å sette ting i sammenheng.

Olav Versto brukte historien som bakteppe for sin kommentatorvirksomhet. Dagsaktuelle hendelser, i norsk politikk eller ute i verden, ble enklere å forstå når han trakk paralleller til andre tider, eller andre steder.

Han var en av de journalistene som kunne aller mest om hvordan Norge styres. Hvilke lover og regler som gjelder for det politiske systemet. Hvordan makt balanserer mot hverandre.
Han kunne moderne politisk historie. Kommentaravdelingens morgenmøter kunne tidvis arte seg som de reneste historieforelesningene når Olav Versto trakk linjene fra Einar Gerhardsen til Jens Stoltenberg. Eller når han snakket om Gro Harlem Brundtlands betydning for likestillingen i Norge, og for norsk familieliv.

Han var uforsonlig i møte med ekstremisme, enten det dreide seg om nazisme, kommunisme eller islamisme. Enkeltpersoner og politiske bevegelser som svermet rundt fascisme, i alle dets skjønne forkledninger, ble nådeløst avkledd. Olav Versto visste at de universelle menneskerettighetene, ytringsfrihet og demokrati, ikke var vunnet en gang for alle, men måtte forsvares hver dag.

Hele sitt liv var Olav Versto en varm forkjemper for internasjonalt samarbeid. Han sto solid plantet i VGs tradisjonelle verdier. Han var en svoren Nato-tilhenger, og en av de aller sterkeste forkjemperne for norsk EU-medlemskap i 1994. Det var helt åpenbart for ham at Norge, som et lite land i utkanten av verden, trenger å være del av noe større.
I debatter der han mente at mye sto på spill for nasjonen Norge - som i EU-debatten - kunne han være brutal mot sine meningsmotstandere. Privat var han stillferdig, omtenksom, tidvis sky.

Han brukte aldri store, blomstrende ord, heller ikke om sine aller nærmeste; Kari og hennes datter Tina, og sønnen Aslak, som Kari og Olav hadde sammen. Men alle som hørte ham snakke om dem, kjente dybden og intensiteten i hans kjærlighet til disse tre, som han delte livet med.

Olav Versto var en lavmælt mann med en usedvanlig kraftfull og innflytelsesrik stemme. Norsk samfunnsdebatt blir fattigere uten ham.