Hovedinnhold

Drømmen om Israel

Kartet over Jødeland hang på tavla før norgeskartet. Slik var det da jeg begynte på skolen, høsten 1964. Det var et helt spesielt forhold mellom Israel og Norge, helt fra 14. mai 1948, da den jødiske staten ble proklamert.
Meninger
AKKURAT NÅ
Av ERLING BØ

Vennskapet, som var så varmt at vi må bruke ordet kjærlighet om nordmenns forhold til Israel, hadde tre historiske hovedforklaringer:

1) Behovet for å gi jødene et trygt hjemland etter at dette folket hadde gjennomlevd to tusen års forfølgelse i landflyktighet - med Hitlers forsøk på utryddelse som endepunkt. Dette gjorde at Stalins Sovjet og Trumans USA gikk sammen i FN for å opprette staten Israel. Norge var med på bølgen av sympati med krigens mest utsatte ofre.

2) Den sterke kristne tradisjon i Norge. Kristendommen har, som mange andre bærebjelker i den vestlige kultur, sitt utspring i «Jødeland». Det var derfor helt naturlig at min første lærer, fru Rasmussen, hadde nevnte kart hengende foran sine små poder. Abraham, Isak og Jakob kom derfra. Daniel i løvehulen. David som sloss mot Goliat. Moses med De ti bud. Profeten Amos med sitt raseri mot de rikes vellevnet. Kong Salomo den vise, som bygde tempelet. Josef og brødrene. Den vakre dronning Ester som reddet jødene fra Haman. Den dansende Miriam. Og selvsagt - Joshua, Jesus.

Helt spesielt

3) Arbeiderbevegelsens engasjement for å bygge den nye staten. Båndene ble knyttet under krigen. Da var det den jødiske arbeiderbevegelsen i USA som var villig til å gi kjempende kamerater i Norge en hånd. Haakon Lie var i Amerika på tiggerferd for Norge; det var jødene som ga ham penger. Dessuten var USAs jødiske arbeiderbevegelse sterkt venstreorientert; her var det et åndelig fellesskap. Venstreorienterte og vestorienterte jøder ble drivkraften for å bygge Israel som en ny arbeiderstat. Etter at drømmen om Sovjetunionen som arbeiderstat var knust av kommunistene, var det som om LO og Det norske Arbeiderpartiet kunne begynne å drømme på nytt . . .

Den grunnleggende sympatien med ofrene var et internasjonalt fenomen. Den kristne kulturs tilknytning til Israel var langt på vei et vestlig fenomen. Arbeiderbevegelsens bånd var et nokså spesielt norsk fenomen.

Praktisk sosialisme

David Ben Gurion, Abba Eban, Golda Meir - for å nevne noen - hadde svært mye til felles med norsk arbeiderbevegelsens tankegods og idégrunnlag. Vel ble de mottagere av hjelp. Men gjennom vennskapet kunne de også gi mye tilbake. Kibbutzene var praktiske helsosialistiske småsamfunn - bedre kunne det knapt bli, sett med norske arbeiderlederes øyne.

Og sett fra israelernes synspunkt hadde den norske arbeiderbevegelsen et fortrinn i forhold til mange andre venner: Nordmennene var ikke religiøse. De kristnes stadige hang til å «omvende» jødene til kristendommen var og er plagsom. (Jødene driver ikke misjon, og det blir komisk når barnebarnet sier til sin bestefar: «Nå skal jeg fortelle deg hvordan vi lager barn.») LO og DnA var opptatt av politikk og ideologi, og lot jødenes tro være i fred.

Når israelerne vil takke for hjelpen og beære en venn, oppretter de gjerne en minneskog i hans/hennes navn. Listen over nordmenn med et navn i Israel er lang, og ikke få kommer fra arbeiderbevegelsen. Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl, Trygve Bratteli, Haakon Lie, Konrad Nordahl, Ragnar Kalheim . . .

Stridsmennene

Statens navn kommer fra Bibelen, hva vi kaller Det gamle testamentet. Jakob av Abrahams ætt fikk tilnavnet Israel - han som strider med Gud. Jødene har vært nødt til å lære seg strid. Selv med Gud. Og det sies at i en sann israelitt er det intet svik.

Dette passet som hånd i hanske med den ledende retning i norsk arbeiderbevegelse. Den startet uten makt og midler, og ble vår fremste samfunnsbygger - som jødene i 1948: på sosialismens grunn. Den måtte holde sammen, slik jødene måtte det. Den var sine venners venn og sine fienders fiende, den stred for seg selv og for det den trodde på - som jødene.

Et vennskapets usvikelige bånd fra krigens dager ga israelerne tillit til norsk arbeiderbevegelse. Palestinerne fikk tillit gjennom fagbevegelsens forskningssenter, som var opptatt av deres sak. Slik fikk norsk arbeiderbevegelse en sentral oppgave i fredsprosessen ved sivilisasjonens vugge.

Mye har forandret seg på et halvt sekel. Og mye kan kritiseres. Men i dag, når det moderne Israel feirer sin 50-årsdag, tenker jeg tilbake til kartet over «Jødeland» og sier bare: Gratulerer og shalom!

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Hva synes du? Diskuter saken i kommentarfeltet! Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Vi løfter ofte gode kommentarer øverst i diskusjonen! Trakassering og hat = utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansvarlig for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer