Hovedinnhold

Revolusjonsåret 2016

<p>HØYREPOPULISMEN: – Det er viktig nå at ikke liberale demokrater gjør en mea culpa – en kritisk selvransakelse – som innebærer å godta falske tvedelinger og dilemmaer som det mellom «de liberale elitene» og «folket», skriver Kjetil Jakobsen. </p>

HØYREPOPULISMEN: – Det er viktig nå at ikke liberale demokrater gjør en mea culpa – en kritisk selvransakelse – som innebærer å godta falske tvedelinger og dilemmaer som det mellom «de liberale elitene» og «folket», skriver Kjetil Jakobsen. 

Foto: Gerald Herbert, AP
En høyrenasjonal bølge skyller over verden og gir overraskende og sjokkerende resultater som brexit og valget av Donald Trump til USAs president. Hvordan kom vi dit?

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

KJETIL A. JAKOBSEN, professor i historie, Nord Universitet

1789, 1848, 1917-18, 1932-33, 1968. For historikere er dette revolusjonsår. Revolusjonære situasjoner kjennetegnes ved at store grupper i folket ikke stoler sine politiske ledere og heller ikke på massemediene, ekspertene og andre tidligere betrodde autoriteter i samfunnet, enten disse er demokratiske eller ikke. Tilliten glipper og risikoen for voldsbruk øker. Man får plutselige omveltninger som endrer politikkens spilleregler i lang tid framover og som sprer seg fra land til land.

<p>Kjetil A. Jakobsen.</p>

Kjetil A. Jakobsen.

Ved utgangen av 2016 står vi på nytt i en slik situasjon. En høyrenasjonal bølge skyller over verden og gir overraskende og sjokkerende resultater som brexit og valget av Donald Trump til USAs president.

Omvurdering

Hvordan kom vi dit? Analysene etter Trumps valgseier er nokså samstemte, enten skribenten heter Francis Fukuyama eller Thomas Piketty. Det er globaliseringstaperne som mobiliserer. USA som land er en globaliseringsvinner, men mangler en fordelingspolitikk som gjør at hele befolkningen får del i globaliseringens gevinster. Mønsteret fra Brexit-avstemingen gjentok seg. Globaliseringsvinnerne – de mobile, velutdannede og innvandringsvennlige som bor i eller nær de store byene – kom i mindretall. De verdiliberale partiene i sentrum og til venstre har mistet grepet om store velgergrupper i arbeider- og middelklassen.

Den amerikanske statsviteren og økonomien Francis Fukuyama konkluderer med at det er nødvendig med en grundig omvurdering både av den økonomiske politikken, fordelingspolitikken og den politiske kommunikasjonen: «de liberale elitene som har skapt systemet er nødt til å lytte til de sinte stemmene utenfor porten.» Dette er en klok analyse. Men her er det nødvendig å være presis.

Det er viktig at ikke liberale demokrater nå gjør en mea culpa – en kritisk selvransakelse – som innebærer å godta falske motstillinger og dilemmaer som det mellom «de liberale elitene» og «folket». Er ikke Hillary Clintons og Jonas Gahr Støres velgere «folket» akkurat like mye som velgerne til Donald Trump eller Sylvi Listhaug?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Moderniser frihandelen 

Aller viktigst er det at man ikke aksepterer den feilaktige påstanden om at globalisering og nasjonal sjølråderett er uforenlig. Det ville være å gi nasjonalismen en legitimitet som den overhodet ikke fortjener. Nasjonalisme går sammen med imperialisme, ikke med demokrati. Verdensborgerskap i dag handler om å få til en globalisering som er rettferdig, bidrar til velstand og bedrer fordelingen, samtidig som den styrker demokratiet, både regionalt, nasjonalt og overstatlig. Tragedien er at globaliseringsprosessene både i USA og Europa styres på en måte som gir helt andre resultater. Ta «frihandelsavtalene»! Alle som kan litt økonomi vet at fri handel over landegrensene er en forutsetning for velferd. Derfor er ikke motstanden mot NAFTA-avtalen i Nord-Amerika, Ceta-avtalen mellom EU og Canada eller mot The Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP) nødvendigvis uttrykk for motstand mot fri handel. 

Avtalene som det protesteres mot er i realiteten en slags investeringsbeskyttelsesordninger som målbevisst flytter makt fra demokratiene til de overnasjonale selskapene. TTIP-forslaget inneholder til og med klausuler som gir storkonsernene rett til å saksøke regjeringer som reduserer lønnsomheten for investeringene deres ved å skjerpe skattene eller miljøkravene.

Moderne frihandelsavtaler bør utformes på en måte som styrker demokratiet både nasjonalt og overnasjonalt. De bør ha klausuler som fastslår klimamålene og etablerer minstekrav til lønninger, arbeiderrettigheter, bedriftsbeskatning og miljøkrav. I motsatt fall vil åpne grenser kunne bety at stater konkurrerer om å lokke til seg kapital ved å tilby lavere bedriftsbeskatning, lavere minstelønninger og dårligere miljøstandarder. En slik nedadgående spiral innebærer at nasjonalstatens styringsevne ødelegges.

Les også: Yngve Kvistad – Rett høyre fra folk flest

I revolusjonsår er forandring mulig. Krisa i 1932/33 ga verden Hitler og «det tredje riket», men også Franklin Roosevelts «new deal» og det skandinaviske sosialdemokratiet. Det kan være bra at makta kommer i flyt, bare ikke det liberale demokratiet går med i malstrømmen. 

Dagens demokratikrise er en følge av mislykket fordelingspolitikk og manglende vilje eller evne til å styre globaliseringen. Men enda mer handler den om demokratiske institusjoner som fungerer dårligere enn før. Både i USA og i EU-systemet har lobbyistene lagt seg som en ugjennomtrengelig skjerm mellom folket og de styrende. Ingen blir kongressrepresentant, guvernør eller president i USA uten å ha tilgang til enorme økonomiske ressurser. Resultatet er blitt et handlingslammet «vetokrati» der alle sterke økonomiske interesser har «sine» valgte representanter og evner å blokkere reformer.

Mediene fyller avgjørende funksjoner i moderne demokratier. På begge sider av Atlanteren har politikere passivt sett på hvordan de brede nasjonale offentlighetene som har vært demokratiets nerve, spaltes opp i ekkokammer. For store grupper av patrioter og nasjonalister framtrer mainstreammediene nå som hva nazistene i mellomkrigstida kalte en «Lügenpresse». Populistene og høyreradikalerene har sine egne helt alternative medievirkeligheter som sjelden kommer i berøring med mer liberale medier.

Demokratikrisen er menneskeskapt og det er mulig å gjøre noe med den. I revolusjonsåret 2016 genererte Bernie Sanders en enorm entusiasme blant unge amerikanere. Sanders-bevegelsen har ett hovedkrav, nemlig å føre demokratiet tilbake til folket gjennom en dramatisk reform av valgsystemet og hvordan det finansieres.

Les også: Populistisk korrekthet

Revitalisere demokratiet

I Vest-Europa ernæres populismen av mistillit til de etablerte partiene. Disse råtner på rot. Hva som engang var brede folkebevegelser krymper og lukker seg til. Få eller ingen av de store partiene har klart å ta i bruk digitale medier på en måte som bedrer kontakten og dialogen mellom ledere og velgere. Det skjer en polarisering av det politiske livet ved at ekstremistene engasjerer seg, mens folk med fornuftige meninger i synkende grad er aktive.

Frankrike har lenge slitt med en særlig ondartet form for høyrepopulisme. Front National lever av politikerforakt. For å gjenvinne tillit i befolkningen og skape nytt engasjement rundt partipolitikken har de etablerte partiene nå innført primærvalg etter amerikansk mønster. Det er slutt på de partinterne nominasjonsprosessene. Denne uka går 4 millioner franske konservative til urnene for å utpeke presidentkandidaten til republikanerne, de tidligere gaullistene. Overraskende nok forkastet velgerne allerede i første valgrunde partilederen Nicolas Sarkozy til fordel for den mer sentrumsorienterte François Fillon, en kandidat som uten tvil vil stå sterkere om det kommer til duell med Marine Le Pen i presidentvalgets andre runde.

Det franske eksperimentet bør være en inspirasjonskilde for partier også ellers i Europa. Noe må gjøres for å vitalisere partiene som demokratiske institusjoner i Vest-Europa. 

Tyskland beskrives av enkelte som «det liberale demokratiets siste håp». I Tyskland satser imidlertid styringselitene i realiteten på en passiviseringsstrategi. Det går i brede samlingsregjeringer under ledelse av den evige Angela Merkel, som nå stiller som kandidat til en fjerde fireårsperiode. Dette virker trygt, men kan vise seg som en kortsiktig strategi.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger