Hovedinnhold

Europeiske lærdommer etter Trump

<p>KATASTROFE? – Europeiske høyreradikaleres vei til makten kan bli en katastrofe for Europa, og vil sannsynligvis oppløse institusjonene som gjorde det mulig for europeiske nasjoner å leve i en fredelig sameksistens i mange tiår, skriver kronikkforfatteren. Her Marine Le Pen i franske Front National og Geert Wilders i det nederlandske frihetspartiet. </p>

KATASTROFE? – Europeiske høyreradikaleres vei til makten kan bli en katastrofe for Europa, og vil sannsynligvis oppløse institusjonene som gjorde det mulig for europeiske nasjoner å leve i en fredelig sameksistens i mange tiår, skriver kronikkforfatteren. Her Marine Le Pen i franske Front National og Geert Wilders i det nederlandske frihetspartiet. 

Foto: Robert Pratta, Reuters
Valget av Trump viser at de psykologiske sperrene som tidligere har hindret folk i å stemme på dem som fører hatets språk, er visket ut. Det viser seg også i Europa.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

ANTON SJEKOVTSOV, forsker ved University College London

Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget har sjokkert mange i Europa, og det er på høy tid for europeiske ledere å ta lærdom fra utfallet av disse valgene – og for å sitere Winston Churchill – «ikke la en god krise gå til spille».

<p>Anton Sjekovtsov. </p>

Anton Sjekovtsov. 

Det amerikanske valget var preget av «europeifisering» av amerikansk politikk – noe som aldri har hendt før. Sett bort fra enkelte åpenbare forskjeller mellom de amerikanske og europeiske politiske landskapene, framsto Bernie Sanders som typisk europeisk sosialdemokrat, Hillary Clinton som en pro-etablissement sentrumskandidat, og Donald Trump som europeisk anti-etablissement, høyreradikal populist. Trumps retorikk under valgkampanjen ble beryktet for innvandringsfiendtlige og rasistiske utspill, så det var en selvfølge at europeiske høyreradikale politikere som Ungarns statsminister, Viktor Orbán, UKIPs Nigel Farage, og presidenten av franske Front National, Marine Le Pen, ga massiv støtte til Trump i valgkampen.

Data fra valgdagsmålingen som ble publisert i The New York Times, gir en sosiologisk oversikt over Clintons og Trumps velgere, og demonstrerer likheten mellom Trumps velgergruppe og det europeiske, radikale høyre. 

Men det er samtidig interessante forskjeller. Studier på europeiske høyreradikale viser en overrepresentasjon fra arbeiderklassen blant velgermassen, men dette later ikke til å være tilfelle med Trumps velgere, siden de er nesten jevnt fordelt utover forskjellige inntektsnivåer. Imidlertid bringer en annen faktor Trumps velgere nærmere de europeiske, høyreradikale populistpartiene: Økonomisk usikkerhet.

Les også: Populistisk korrekthet

Siden teoretikere på det radikale høyre ikke vurderer økonomiske faktorer som hoveddrivkraft for mobiliseringen av høyreradikale, er det vesentlig ikke å nødvendigvis ta utgangspunkt i den økonomiske situasjonen i et land, men derimot befolkningens oppfatning av den og deres fremtidsutsikter. Det store flertallet av Trumps velgere (63%) tror at livet kommer til å bli verre for fremtidige generasjoner, og denne oppfatningen spesielt er dominerende blant velgerne også hos de europeiske høyreradikale.

Dette er også et startpunkt for hva europeiske ledere kan lære av Trump. Til tross for den relativt stabile – spesielt sammenlignet med andre regioner i verden – økonomiske situasjonen i Europa, eller i det minste bedringen av økonomien og forbedringen av arbeidsmarkedets betingelser, har innbyggerne i de fleste europeiske landene et pessimistisk syn på fremtiden. Eldre personer generelt tror at barna deres kommer til å få det verre, mens yngre folk tenker det samme om seg selv når de sammenligner seg med foreldrene. Ifølge Pew Research Centers undersøkelse fra 2014, sa så mange som 56% av respondentene i Tyskland, den største økonomien i Europa, at de neste generasjonene kom til å få det verre; tallene for Storbritannia og Frankrike, den andre og tredje største europeiske økonomien, var henholdsvis 72% og 86%. Den samme undersøkelsen antydet at Europa og USA både er like pessimistiske, og de mest pessimistiske regionene i verden.

Når den gjengs europeiske, politiske lederen sier at økonomien er i bedring etter finanskrisen i 2008 og 2009 – som er sant – er ikke denne forsikringen tilstrekkelig for flertallet av befolkningen i Europa. De mest arrogante etablissement-typene kan til og med spørre: «Økonomien vår er i vekst, hvorfor er du misfornøyd?» Det virker ikke som om de innser at den globale finanskrisen dramatisk undergravde den økonomiske optimismen i europeiske samfunn, og paret med en dalende trøst til den politiske eliten kan generell europeisk pessimisme resultere i en politisk katastrofe.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Det radikale høyre er strategisk posisjonert for å kunne utnytte de pessimistiske oppfatningene om økonomisk usikkerhet, og er i stand til å appellere til folk på tvers av generasjonsskiller. Unge folk er i minst grad koblet til det politiske etablissementet, så anti-elite-retorikken fra høyreradikale (og selvsagt venstreradikale) kan tiltrekke enda flere av dem. Eldre folk, som er mer konservative, kan komme til å oppgi sin politiske tilslutning, og i økende grad følge de høyreradikale i troen om at det moderne Europas sykdommer er båret av globalisering, multikulturalisme, innvandring, individualisme og liberalisme, og kan derfor ta til seg en forestilling om at den eneste «veien ut» er en helhjertet, konservativ tilbakevending til de utopiske gamle dager; en homogen nasjonalstat, isolasjonisme, liten eller ingen innvandring, lov og orden, patriarkalsk samfunn, osv.

Trumps valgseier i USA, så vel som pyrrhosseieren til Leave-kampanjen i Brexit-valget i Storbritannia, formidler enda en beskjed til europeiske ledere; identitetspolitikk har blitt en av de viktigste sakene for amerikanske og europeiske samfunn, og kan ikke fortsatt bli ignorert av etablerte politikere. Ifølge Eurobarometer ble innvandring vurdert som den viktigste saken for EU i 2015; i tillegg var innvandring og terrorisme (største samfunnsproblemer, ifølge Trump-velgerne) de eneste viktige sakene som hadde fått større betydning for europeere sammenlignet med 2014.

Les også: Trump hevder han fikk flest stemmer

Etniske og kulturelle saker som reises av europeiske majoriteter ble tidligere uglesett i mange tiår, siden det da fantes en sosial konsensus om at å ta opp disse sakene grenset til fremmedfrykt og rasisme. I ulike europeiske samfunn finnes enten ikke lenger denne konsensusen, eller så bikker den under raskt – en utvikling som mange europeiske ledere fremdeles sliter med å forstå. Ved å unngå åpen diskusjon om vanskelige spørsmål vedrørende etnisitet, kultur og religion, har tradisjonelle, europeiske politikere oppgitt et bredt politisk felt til det radikale høyre som kan utnytte det mest mulig effektivt, og vitterlig på en autoritær og illiberal måte.

Et annet problem er at når enkelte tradisjonelle politikere prøver å snakke om disse sakene, adopterer de språkbruken til høyreradikale istedenfor å utvikle et nyliberal-demokratisk språk om etnisitet og kultur som tar med i betraktningen at de gammel-liberaldemokratiske fortellingene om identitetspolitikk i stor grad har mistet moralsk autoritet blant mange europeere. Liberaldemokratiske ledere må engasjere seg på nytt i den sosiale virkeligheten, men samtidig som de tar identitetspolitikk alvorlig, må de balansere på en tynn linje mellom høyreradikale, venstreradikale og gammel-liberaldemokratiske ideer. Det kan bli ekstremt vanskelig, men alternativet vil til slutt styre europeiske liberaldemokratier mot kollaps. For europeiske samfunn har sakene relatert til innvandring, kultur og religion dypere politisk betydning enn fenomenene har hver for seg selv; dette er spørsmål om hva som konstituerer demos (folket) i det moderne demokratia (folkestyret). Uten en fornyet definisjon av disse ideene, og uten å på nytt etablere klare grenser mellom dem som er medlem av demos og hvem som ikke er det, kan man ikke forvente styrket politisk tillit til dem som styrer.

Til slutt forteller Trumps seier til europeiske ledere at det politiske etablissementet ikke lenger kan ta makten for gitt. Anti-etablissementisk, populistisk retorikk har stor påvirkningskraft, og politikere som klarer å beherske denne retoriske formen, makter ikke bare å skape hodepine for den styrende eliten, men kan faktisk overvinne dem gjennom sedvanlig valgprosess. Som valget av Trump har vist, så har de psykologiske sperrene som tidligere har hindret massene i å stemme på dem som adopterer hatets språk, blitt visket ut.

Det er nå en diger etterspørsel etter nye politiske prosjekter i Europa. Det østerrikske presidentvalget i 2016 gir et godt eksempel på trenden; for første gang i østerriksk etterkrigshistorie, klarte verken representanter fra det sosialdemokratiske partiet eller det konservative partiet – de sterkeste i Østerrike i flere årtier – å komme med i andre runde av presidentvalget. I stedet ble andre runde slik at Alexander Van der Bellen, som ble støttet av De Grønne, konkurrerte med den høyreradikale politikeren Norbert Hofer om presidenttittelen, og Hofer har gode sjanser for å vinne den 4. desember i år.

Til tross for Trumps krakilske anti-etablissement-utspill under valgkampen, er han likevel et barn av etablissementet, mens europeiske høyreradikale er det ikke. Deres vei til makten kommer til å bli en katastrofe for Europa, og vil sannsynligvis oppløse institusjonene som gjorde det mulig for europeiske nasjoner å leve i en fredelig sameksistens i mange tiår, og for å bli et skinnende eksempel på de økonomiske, politiske og kulturelle fordelene det liberale demokratiet har for hele verden.

Men veien til makten, som er innenfor rekkevidde for det europeiske radikale høyre, kan bli realitet. Ikke fordi høyreradikale populister er sterke, men fordi for mange tradisjonelle, europeiske ledere ignorerer faktum at de sosiopolitiske faktorene er i rask endring, og følgelig mislykkes de med justeringene til nye betingelser ved å ha utviklet ny kommunikasjon med borgerne, utarbeide nye, mektige ideer om Europas fremtid, og takle dypereliggende årsaker til økonomisk, politisk og kulturell usikkerhet.

--

Oversatt av Sian O'Hara

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger