Hovedinnhold

Kommentar:

Den stille julesorgen

 
Foto: MORTEN MØRLAND
En gang elsket de hverandre. En gang sto de ved treet med deg på armen og speilet seg i julekulene. En gang trodde de på denne lykken. Denne familien.

En gang gikk alt i knas. Du vet ikke hvorfor, hvordan, hvem, hva og hvor, men en dag smalt det i en koffert, i en dør, i et telefonrør – og det var over.

Det ble jul. Og du skulle være hos Den andre. Men det eneste du tenkte på var Den ene.

Du svelget ribbe og marsipan og delfiakake mens klumpen vokste i halsen din.

Og Den ene ringte for å si god jul. Og mens dere snakket, så du Den andre med Den nye, og kjente at alt var feil.

Men det kunne du ikke si, for det at dette gjør vondt, snakker dere ikke om.

Bytte-deg-dag

«Snart ses vi igjen», sa Den ene. For snart skulle det være bytte. Bytte av deg. Du var seks år og Den andre kjørte deg til Den ene, men fulgte deg ikke til døren.

For Den ene tåler ikke synet av Den andre.

Selv om de en gang elsket hverandre så høyt at de fikk deg.

Etter byttet ble det jul en gang til. Nytt tre, nye pakker, nye klemmer, nye ribbesvelg med klump i halsen.

Må være glad

Året etter var du sju, og Den andre hadde flyttet, så du fikk et skilt rundt halsen og Den ene vinket med mjuke håndledd, lenge etter at du var blitt en krittstrek på himmelen.

Da du landet var de tre som ventet på deg: Den andre, Den nye, og Lille baby.

Og du skulle bare være glad. Hvem er ikke glad for en liten baby?

Og i stua sto treet, og julekulene speilet Den ene og Den nye og Lille baby, og du rakk ikke opp. Du så ikke deg selv i denne kula.

Du ville så gjerne holde Lille baby og vise at du var glad. Men da du holdt, sa Den nye at du holdt feil. Og viste du glede ved å danse eller hoppe eller stupe kråke, var det HYSJ!

For lille baby sov. Lille baby tålte ikke lyder. Selv om det stort sett var Lille baby som bråket.

Snart var reiser-alene-skiltet festet rundt halsen igjen, for da var det bytte. Bytte av deg.

Og ny marsipangris til den som fikk mandelen i grøten. Og det var deg. Hver gang.

Du skulle bli glad, du måtte jo bli glad, når du var den heldige hver eneste gang.

Stikk i magen

Du ble 12 og Den andre ville ha deg med til Syden i julen. «Bare denne ene gangen!» Ropte Den andre til Den ene.

Du kunne forstå det, at det ikke var noe stas for Den ene å spise pinnekjøtt med beste og besta og kattene Sissi og Per, og vite at i år ble det ingen bytte-av-deg-dag.

Samtidig skjønte du jo at Den andre ville dra bort fra hele julestyret én eneste gang, for nå var De nye blitt to småunger som knuste julekulene.

Men du kunne ikke si noe. Sa du noe, tok du parti. Du måtte bare høre at de kranglet.

Og det stakk i magen og hjertet. For du visste at de kranglet på grunn av deg.

Føler ansvar

Du ble 16. Og aller, aller helst ville du være hjemme. Hos Den ene. For Den andre hadde mer enn nok med De nye. Og de gangene du fløy på besøk, ble du ikke lenger møtt i ankomsthallen, for det var ikke tid. Du var stor nok til å ta bussen.

Men fortsatt husker du de gangene du ble hentet. Særlig husker du de gangene du ble hentet uten at De nye var med. Da dere stoppet og spiste en pølse på den lille, rare, gammeldagse kiosken. Og dere sakket farten ved spøkelseshuset og begge så skygger på veggen der inne. Og den lille kriblingen i magen da dere tutet ved skiltet som viste at dere var fremme.

Ettersom du bor mest hos Den ene, kjenner du på et ansvar for å treffe Den andre. Så du drar, selv om du aller helst vil være hjemme. Du sier nei til festen hos Tobias, og nei til fotballkampen mot FK, du sier nei til jobb, og du skulker en prøve du må ta igjen senere.

Og julekulene er for små til å speile deg som er for stor. Og dere som endelig skulle være sammen, snakker knapt til hverandre, for det er så mye, det er så mange, det er så hyppige pushvarsler. Så det blir til at du dagen før bytte-av-deg-dagen busser til flyplassen og flyr hjem og sender en «snap» til vennene, for det er ingen vits. Det er ikke tid. Det er ikke mer å si.

En juledrøm

Ingen har noen gang på alle disse årene spurt hva du vil. Vil du soles, smøres, sendes, hentes og byttes? Vil du hit eller vil du dit? Vil du ha alt du ønsker deg og litt til? Vil du ha mandelen og grisen?

Før du sovner, later du som om de én gang spør deg:

«Hva vil du?»

Og du vet hva du vil svare:

«Kan du ikke følge meg inn til Den andre én gang? Bli med inn i entreen i det minste? Kanskje du vil se rommet jeg har her? Juletreet vi har pyntet? Tegningen på kjøleskapet?»

Og om de svarer med et «hvorfor det?» mens de ser på deg med oppsperrede øyne, vet du hva du vil svare:

«Fordi dere en gang elsket hverandre.»

Så sovner du, og du drømmer at de står der i entreen.

Den ene og Den andre.

Disse to som tross alt er DINE.

Og så gir de hverandre en klem. En juleklem.

Det er ditt høyeste juleønske.

Å få se det én eneste gang:

Hvorfor de en gang elsket hverandre.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger