Hovedinnhold

Den siste ære

Debatten om hvem som fortjener å få sin begravelse betalt av den norske stat, viser at det nærmer seg tiden for å vise statsbegravelsen den siste ære.

Det er mye sympatisk, selvsagt, ved en praksis der en stat hedrer sine ypperste statsborgere ved å bekoste den siste seremoni. Men hvem skal få denne ære? Og hvem skal ikke? I en tid der mediekjære og folkekjære personligheter av mange slag overgår antallet folkekjære politikere og andre øvrighetspersoner, blir bruken av statsbegravelse vanskelig og kan meget lett utvannes.

Følsom debatt

Formelt er det regjering og statsminister som beslutter hvem som skal få en statlig begravelse. Det er to hovedformer. En statsbegravelse er bare gitt kongefamilien, landsfaderen Einar Gerhardsen og statsrådene Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst. Det mest vanlige er begravelse på statens bekostning; da forestår familien begravelse og minnestund, mens staten dekker utgiftene.

Retningslinjer for slik begravelse innen det politiske feltet omfatter statsminister, stortingspresident og statsråder som dør på post. Innenfor kultur og samfunnsliv er retningslinjene ikke like tydelige, men han eller hun må ha markert seg med en enestående innsats innenfor sine respektive felt.

Kultur- og kirkeminister Trond Giske har helt rett når han advarer mot å reise en diskusjon om enkeltpersoner. Det er krenkende for de familier som eventuelt måtte oppleve at et familiemedlem ikke «innfrir» eller «god nok». På den annen side viser diskusjonen nå i sommer, at statsbegravelsesinstituttet trenger en årvåkenhet. Overveielsen om hvem som skal få en statlig finansiert gravferd, er nå ute i offentligheten med stor kraft, gjennom navnelister som leses med lupe.

Krigstilknytning

Begravelse på statens bekostning har vært en ære som nesten utelukkende tilkommer menn. Etter 2. verdenskrig er 54 nordmenn begravd på statens bekostning, tre av dem kvinner - nobelprisvinneren Sigrid Undset (1949), statsråd Sonja Ludvigsen (1974 - døde mens hun satt i statsrådsembetet) og forfatteren Halldis Moren Vesaas (1995).

Kjønnsfordelingen er ingen bombe, tatt i betraktning av at politikere er i flertall. Titlene omfatter statsminister, utenriksminister, stortingspresident, lagtingspresident, høyesterettsjustitiarius. Her er en rekke sentrale personer fra krigsårene, som Jens Chr. Hauge, Bjørn Egge, Kristian Ottosen, Paal Berg, «stemmen fra London» Toralv Øksnevad m.fl. Blant kunstnerne er det seks forfattere, to komponister og en billedkunstner. Det er ikke vanskelig å se at man gjennom årene kunne ha vært mer kreative i hvem som etter sin død ble hedret og at det er åpenbare utelatelser. På den annen side - det må definitivt være bedre at staten vet å hedre sine fortjente kunstnere, politikere og andre mens de lever.

Eneste i Norden

Ingen andre nordiske land har ordning med statlig begravelse. Da tidligere president Ronald Reagan fikk en statsbegravelse i 2004, var det første gang i Washington D.C. på over 30 år (etter Lyndon B. Johnson i 1973).

I Norge mellom 1959 og 1968 fant det sted ti begravelser på statens bekostning. Fram til 2001 gikk det år mellom hver gang, etter 2001 var det minst én hvert år, i 2006 tre. Kjell Magne Bondevik var statsministeren som vedtok flest begravelser på statens regning, tolv begravelser på syv år. Bondevik var samtidig en statsminister som fjonget seg med Storkorset av St. Olavs Orden, og flere av hans statsråder ble etterpå kommandører av St. Olav. Det pompøse ordensvesenet stammer fra eneveldet, og likeledes hører statsbegravelser en annen tid til.

Statsminister Jens Stoltenberg og hans rødgrønne regjering besluttet høsten 2005 kollektivt ikke å ta imot St. Olavs-ordener - dermed sikret han at noen tildeling ikke ville komme. Jens Stoltenberg har også ført en mer restriktiv linje ved begravelse på statens bekostning. Det er åpenbart eneste farbare vei fremover.

Det vil i årene som kommer være krigsveteraner, kunstnere og andre som vil fremstå som «opplagte» kandidater til en statsbegravelse. Men det eneste fornuftige i vår tid, er at statsbegravelsen begraves, om ikke over natten, så gjennom en tilbakeholden praksis.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Vis kommentarer