Hovedinnhold

Den frie Frank

<p>FRANK AAREBROT: Norges mest fargerike og respekterte valgekspert er død. Men minnene lever videre – om en helt spesiell mann og medmenneske. </p>

FRANK AAREBROT: Norges mest fargerike og respekterte valgekspert er død. Men minnene lever videre – om en helt spesiell mann og medmenneske. 

Foto: Hallgeir Vågenes, VG
Frank Aarebrot var et helt ekstraordinært menneske – og en helt ekstraordinært vanlig fyr.

Det sies fra folk som kjente Frank Aarebrot godt at han rakk å forhåndsstemme før han ble akutt syk tidligere denne uken. Stemmen gikk nok til det samme partiet han aldri la skjul på at han var medlem av. Det er uansett en ganske vakker tanke at landets mest fargerike, sprenglærde og rause valg- og politikknerd sørget for å gjøre borgerplikten sin i fall noe skulle skje. Det er mulig at han ikke tenkte slik, og uansett blir det rart ikke å høre Aarebrot humre og forklare i morgen kveld, valgkvelden, for han representerte på en forbilledlig måte et av fundamentene som det norske demokratiet hviler på: Folkeopplysningen.

Frank Aarebrot var en formidler i verdensklasse, en foreleser som alltid ga jernet, uansett hvor tidlig på morgenen han var utskremt, og uansett hvilke studenter eller andre han opptrådte foran. 

Les også: – Hvordan kan det være valg uten Frank Aarebrot?

Vi er ganske mange som føler oss hemningsløst privilegerte over at vi fikk oppleve legenden Aarebrot i sitt ess – i forelesningssalene på Universitetet i Bergen. Han var helt unik. Jeg husker fortsatt, over 20 år senere, nesten alt han lærte oss, og ikke bare det. Jeg husker hvordan han ordla seg, og ikke minst: Hvordan han så ut. Frank Aarebrot var helt hemningsløst ujålete, totalt ikke-forfengelig. Fikk han kritt på fingrene, og det gjorde han, tørket han av det på dressen (når han var iført slikt), og/eller i håret, som sto til alle kanter, skeivere og skakkere enn brillene hans, som på underlig vis ikke falt av ham mens han tok for seg Europas politiske historie, i nesten uhørte historiske sveip. 

Europa, ja. Aarebrot var en bergensk europeer, gift med nederlandske Marian, og alltid, alltid!, med et europeisk blikk på historien og strukturene. I den grad det er interessant, så kan jeg her og nå tilstå at min egen europeiske identitet og EU-entusiasme ble til i Franks auditorium våren 1994, et halvår før et lite flertall av oss sa nei til norsk medlemskap i unionen. Han var nok litt skuffet over akkurat det, men Frank Aarebrot var alt annet enn en nostalgiker. Blikket var fremovervendt, verden var altfor spennende til å lengte tilbake til en tid som selvsagt ikke var. Han var utviklingsoptimist og alltid på de unges side. Han trodde på ungdommen, på fornuften, på vitenskapen og på institusjonene. 

Frank Aarebrot var ingen betydningsfull forsker. Han etterlot seg ingen store verk eller blendende vitenskapelige nyvinninger. Han var nok altfor rastløs og distraherbar til det. Han tok alltid telefonen, svarte aldri nei (han var vaksinert mot det ordet, tror jeg), og pratet i vei, og røyket og koste seg. Et stort forbilde for alle akademikere, vil jeg hevde. Han krevde aldri sitatsjekk og var aldri redd for å trekke friske konklusjoner.

I Bergen ble han etterhvert et landemerke, humpende rundt på Nygårdshøyden, alltid klar for å slå av en prat med folk, med eldre som unge. Sist jeg var derover, i mai, satt han på en av de mange benkene på "Høyden", og doserte og hostet, med røyken i hånden, og jeg hørte latterkulene hans flere kvartaler bortenfor. I det hele tatt: Man blir i godt humør bare ved å tenke på denne herlige gestalten. Frank Aarebrot var et ekstraordinært menneske, og en ekstraordinært vanlig fyr. Han foraktet snobberi, men gikk aldri på akkord med det faglige. Universitetet i Bergen har mistet sin beste mann. 

Da nyheten om hans bortgang kom i går kveld, var reaksjonene spontane og preget av takknemlighet overalt i sosiale medier. Alle likte «Franken», selv de som var uenige med ham, ja, selv de som sikkert mente at han undertiden var noe omtrentlig i sine lange og snirklete utlegninger. Spesielt overstrømmende var de som hadde ham som foreleser, veileder og lærer. «Vi er mange som var så heldige å ha ham som foreleser. Han ga alt for oss surrete studenter, og vi elsket det», skrev en god venn av meg på Facebook, og mer presist kan det i grunnen ikke sies. Han ga alt. Og vi elsket det. 

Sånn tror jeg fleste tenkte og tenker om Frank Aarebrot, også de som kjente ham fra TV-skjermen og radiostudioene. En mann som ga alt, og som var umulig å mislike. Han hadde sine meninger og var aldri redd for å forfekte dem - men han var heller aldri redd for å motsi «sine egne» om han følte det var påkrevd. For Frank Aarebrot var en fri mann, en fornuftens mann, og en mann som elsket sitt fag og sitt publikum, og sine mange venner rundt om i landet. 

Hvil i fred, hedersmann. Om det finnes en himmel, er det iallfall ikke kjedeligere der nå.  

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger