Hovedinnhold

Den dagen jeg døde

<p><b>VIL IKKE SKAMME MEG:</b> – Jeg undrer meg stadig over at jeg fremdeles er her. Men det er jeg. Og vet du hva? Jeg vil ikke skamme meg det minste over dagen jeg sto foran døden, skriver kronikkforfatteren.<br/></p>

VIL IKKE SKAMME MEG: – Jeg undrer meg stadig over at jeg fremdeles er her. Men det er jeg. Og vet du hva? Jeg vil ikke skamme meg det minste over dagen jeg sto foran døden, skriver kronikkforfatteren.

Illustrasjon Randi Matland
Selvmord snakker man ikke om. Nå gjør jeg det likevel: Jeg begikk selvmord, men overlevde ved en tilfeldighet. For det er viktigere at vi berører tabuene, enn at jeg går rundt og later som at det ikke angår meg. For det gjør det. Og det angår deg også. Det angår oss alle sammen.

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

Johanne Lila Larsen, dansk journalist

Det kom helt plutselig. Dette med å dø. Jeg hadde faktisk ikke sett det komme. Det var en helt vanlig dag i mai. Vi hadde nettopp flyttet til en ny by, og jeg hadde pakket ut av flyttekasser og polert spisebordet. Alt gikk så bra, verden var trygg og god å være i. Men så ble jeg dumpet av kjæresten min. Og verden stoppet bare.

Jeg begikk ikke selvmord fordi han forlot meg. Så enkel er ikke virkeligheten. Men akkurat da ble den samlede belastningen av ting man skal bære gjennom et liv, for tung for meg.

Ville jeg dø? Ja, så absolutt. Og nei, sletts ikke. Eller som den svenske forfatteren Ann Heberlein har uttrykt det så treffende: «Jeg ville ikke dø, jeg ville bare ikke leve». Ikke mer enn det.

Slippe taket

Var det et rop om hjelp? Nei. Stemmen min stilnet den dagen. Jeg kan gjerne rope. Ork. Det hadde jeg allerede gjort ofte. Pokker så mye penger har jeg kastet etter lykkepiller og psykologsamtaler. Og pokker heller hvor ofte jeg har deltatt i felles gruppesamtaler med de fremste overleger i landet. Jeg har rotet rundt på gulvet i en rasende, mørk depresjon. Og angst. Og PTSD. Siden jeg var én meter høy har depresjonen vært min faste makker på min mentale Nimbus-motorsykkel med depressiv sidevogn. Men så forsvant den. Så kom den igjen. Så ble den borte igjen.

Da jeg døde var jeg ikke deprimert. Ikke i nærheten engang. Og jeg vet hva depresjon er. Livet mitt var ikke perfekt. Men det var like før. Det var hverdag. Solen skinte. Plutselig sa kjæresten som jeg trodde jeg skulle få barn sammen med, bli gammel sammen med og få åreknuter sammen med, at han helst ville ha meg ut av livet sitt.

I neste sekund var det som om alt forsvant. Farger, former, tyngdekraft og tid. Som en heis som faller for raskt ned fra en etasje høyt oppe. Men uten å lande. Det var ikke mer igjen. Og jeg var ferdig med å kjempe. Dette var min tanke: «Jeg kan slippe taket nå». Det var udramatisk. Jeg sa ingenting til noen. Jeg gikk bare. Jeg var klar.

Jeg forteller ikke i detalj om metoden jeg brukte. På grunn av Werther-effekten; en teori som slår fast at hvis man forteller for detaljert om selvmordsmetoder, så kan de virke inspirerende på enkelte mennesker. Så det hopper vi like greit over. Men jeg kan fortelle at det ikke involverte mye planlegging eller avskjedsbrevskriving. Det var enkelt. Jeg visste, uten et fnugg av tvil, at min tid var over. Jeg hadde fått beslutningens ro. Og den har jeg fortsatt.

Det skyldtes en ren tilfeldighet at jeg ikke døde helt. Det sa i hvert fall legene. Jeg kom så sent frem til sykehuset at de ikke kunne gjøre noe. Det er grunnen til at jeg sier at jeg døde. Fordi jeg mente det. Jeg forlot verden denne dagen. Det finnes ingen gode grunner til å dekke over det ved å snakke rundt det som skjedde, eller kalle det noe annet. Og det er ok. Vi kan godt si det høyt: Død. Selvmord.

La oss snakke om det

Her må jeg nevne en annen effekt også: Papageno-effekten. Den tilsier at vi bør snakke om det. For det hjelper. Effekten virker forebyggende.

Men la oss slå fast med en gang at måten vi snakker om det på ikke er uviktig. Fordommene er for eksempel ikke noen fest å få slengt til seg. De bidrar bare til fortielse. Og det er forbløffende mange, selv blant høyt utdannede, som går rundt med fordommer. Å snakke om essensen i selvmordet, derimot, åpner for inkludering: Hvordan har man det, hva tenker man, hva skjedde? Om døden – den biter ikke, det kan jeg garantere.

Jeg tror at et enormt tabu står i veien for en slik samtale. Jeg har fått så mange stygge ord kastet etter meg når jeg har stått fram. Mange tror at man må være alvorlig psykisk syk for å begå selvmord. Det trenger man faktisk ikke å være.

Ifølge Center for Selvmordsforskning i Danmark er anslaget psykisk syke og friske fifty-fifty. Jeg var ikke psykisk syk da det skjedde. Absolutt ikke. Og det er patroniserende å anta at jeg var syk. Det stopper samtalen tvert når jeg er den syke – og du til sammenligning er den friske, som dette aldri kunne hendt. Dem/oss-inndelingen, like gammel som solen, er alltid effektiv til å stenge ute all forståelse.

Når ingen snakker om det, vokser fordommene ukontrollert. Og hvis man ikke kan snakke om selvmord, om død, hvordan skal man da kunne snakke om hvordan man overlever, hvordan man lever, og om liv?

Gidder ikke mer skam

Jeg har aldri angret på det som hendte den dagen. Jeg ser ikke på det som et «valg», slik enkelte forhaster seg til å definere det. Jeg besluttet ikke at jeg ville dø på samme måten som man beslutter fargen på sokkene. Det hendte bare.

Jeg oppsøkte til og med hjelp underveis mot det som hendte. Da ble jeg bortvist med en latter. Og her er enda en fordom: Mange tror at det alltid finnes hjelp. Hvis man dør av selvmord (eller overlever ved en tilfeldighet), så var man altså bare for lat til å oppsøke hjelp (som selvsagt alltid virker). Og hvis man likevel overlever et selvmordsforsøk, er det bare et bevis på at man er en dramaqueen som vil ha oppmerksomhet. Som et menneske opplyste til meg, kort og kontant: «Jeg har ingen respekt for dem som ikke lykkes med å dø». Takk for den. Beklager at jeg har skuffet noen.

Og der ligger nok hunden begravet. Mange får en ustyrlig trang til å dikte fritt om årsaker til at folk begår selvmord. Årsaker som samtidig overbeviser resten om at det i hvert fall aldri kan skje dem. For de er ikke sånn.

Mitt bitte lille håp er at folkedypet begynner å innse at det ikke finnes noen som er sånn. Det kan ramme både menn og kvinner. Det kan ramme både lavere sosiale klasser og direktøren. Både kjendisen og komikeren, for eksempel Robin Williams. Det kan ramme single og familiemennesket.

Kan vi ikke bare slutte å nedverdige folk som har vært gjennom selvmordsforsøk? Eller som tenker på det. Kunne vi ikke bare blitt enige om det? At vi ikke gidder denne skammen lenger? Vi begraver dem da vitterlig innenfor kirkegårdsmurene nå. Vi bør takke dem for å holde ut litt lenger, for å fortsatt holde fast i livet. Og slutte med å slå dem i hodet, dem som tapte kampen og døde. Vi må huske at folk ikke dør for å straffe noen – sletts ikke deres nærmeste. Da kunne det være at pårørende får fred til å bare sørge over den de har mistet, istedenfor å måtte hate den avdøde litt for måten det skjedde på.

Mitt håp er at bare en bitte liten smule av stigmaet er slått litt i stykker. At skammen som følger av selvmord har falmet litt. Du blir ikke smittet av selvmord ved å snakke med en venn som har forsøkt. Du dør ikke engang av tårene hans, det er bare saltvann. Hvis vi kan snakke om døden gir det plass til lyset og livet også. Det gir plass til menneskelighet.

Her er den: historien om den dagen jeg døde. Faktisk tror jeg at en del av meg aldri ble med tilbake til verden. Jeg teller 30 år i år, i tillegg til de ni årene som har gått siden det skjedde. Jeg undrer meg stadig over at jeg fremdeles er her. Men det er jeg. Og vet du hva? Jeg vil ikke skamme meg det minste over dagen jeg sto foran døden. Dét håper jeg at smitter.

(Teksten ble først publisert i Dagbladet Information. Gjengitt her med tillatelse.).

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger