Hovedinnhold

Carl I. Hagens postfaktuelle verden

<p>POST-FAKTA: – Carl I. Hagen har ambisjoner om en plass på Stortinget neste høst. Som en av sine strategier har han valgt å følge sitt politiske idol Donald Trump om at den enorme enigheten blant verdens fremste klimaforskere om at de farlige klimaendringene er menneskeskapt, bare er en <i>hoax. </i>Det verste er at han kan lykkes,<i> </i>skriver kronikkforfatteren.</p>

POST-FAKTA: – Carl I. Hagen har ambisjoner om en plass på Stortinget neste høst. Som en av sine strategier har han valgt å følge sitt politiske idol Donald Trump om at den enorme enigheten blant verdens fremste klimaforskere om at de farlige klimaendringene er menneskeskapt, bare er en hoax. Det verste er at han kan lykkes, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Helge Mikalsen, VG
Carl I. Hagen mener han kan holde seg med sine egne «meninger» om klima. Det har han selvsagt rett til, gitt vårt frie demokrati. Hva han imidlertid ikke kan kreve er respekt for slike meninger, langt mindre at de skal ha status som fakta.

Denne saken handler om:

Delta i debatten?

Send ditt innlegg til debatt@vg.no

eller

SMS med kodeord sidet til 2200

HANS-PETTER HALVORSEN, skribent

I det jeg skriver denne setningen på mitt teknologiske vitenskapsvidunder av en iPhone7 befinner jeg meg over byen Darwin på nordspissen av det australske kontinent på tur fra Sydney til mellomlanding i Bangkok, og på vei til Oslo. I henhold til den digitale skjermen foran meg cruiser vi i 927 km i timen, 10.363 meter over bakken. Temperaturen ute er nesten 50 minus. Her inne sitter jeg i shorts og korte ermer og nyter resten av et glass utmerket Sancerre etter å ha fortært et ditto (til flymat å være) måltid. 

Rundt meg er det hundrevis av mennesker. Alle virker trygge. Folk leser. Hører musikk. Drikker vin. Ser film. Sover. Eller snakker lavmælt sammen. 

<p>Hans-Petter Halvorsen.</p>

Hans-Petter Halvorsen.

For dette funker. Folk stoler på teknologien. På vitenskapen. Slik de også stolte på den når de bestilte den elektroniske billetten via sin iPhone eller Mac, eller senere setter seg i bilen eller på toget hjem, går på Kiwi og handler sine matvarer i morgen eller tar en tur til legen for å få avklart hva magesmertene skyldes. Det finnes knapt et eneste eksempel på dagligdagse valg mennesker gjør i et moderne samfunn som ikke innebærer tillit til vitenskap. Og ikke bare det; det finnes nesten ikke ett eneste eksempel på at denne tilliten ikke er både rasjonelt fundert og vitenskapen vel fortjent.

For vitenskap funker.

«En ignoranse-kult»

Bare ikke for Donald Trump, Carl I. Hagen og et skremmende stort antall andre mennesker med og uten ambisjoner om å skaffe seg makt. Mennesker som mener seg å kunne holde seg med sine egne «sannheter». Som tror deres egen ønsketenkning om verden og oppfatninger om et tema, rotfestet ene og alene i dogmatisk ideologi, korresponderer med fakta om det samme. Falsk balanse. Eller som den russisk-kanadiske biokjemikeren Isaac Asimov så presist uttrykte det vi i dag oppsummerer med neologismen «det postfaktuelle samfunn»:

«Det finnes en ignoranse-kult i USA, og det har det alltid gjort. Anti-intellektualismen er en rød tråd som konstant har spunnet seg vei gjennom våre politiske og kulturelle liv, fostret av den falske forestillingen om at 'min ignoranse er like verdifull som din kunnskap'.»

Asimov døde allerede i 1992, men aldri har vel sitatet vært mer treffende enn nå, med en kommende president som nærmest fnyser av vitenskap, og som har samlet opptil flere vitenskapsfornektere, religiøse fanatikere og kreasjonister rundt seg i sin nærmeste krets.

Les også: Carl I. Hagen blåser i Trumpeten

Carl I. Hagen har ambisjoner om en plass på Stortinget neste høst. Og som en av sine strategier har han valgt å følge sitt politiske idol Donald Trump i hans påstand om at den enorme enigheten blant verdens fremste klimaforskere om at de farlige klimaendringene er menneskeskapt, bare er en hoax skapt av kineserne; en konspirasjon som forskerne samstemmig har tiltrådt for å oppnå...ja, hva da, egentlig? Ifølge Trump for å ødelegge amerikansk økonomi. 

Ifølge Hagen – nå sist på Dagsnytt 18 for en ukes tid siden siden – for at «forskerne skal få enorme pengesummer overført, slik at de kan jobbe videre med å bekrefte det de allerede har bestemt seg for.» Dette er altså mentaliteten som Hagen mener skal rydde veien for ham og plassere ham på en taburett på tinget neste høst.

Og det verste er at han kan lykkes. For det finnes nok av mennesker som gjerne vil holde seg med Hagens «fakta». Man kan ikke unngå å legge merke til det, ikke minst i debatter på Facebook og i andre sosiale medier. Folk som mener man både kan ha sine egne «oppfatninger» og trekke sine egne konklusjoner, basert på at man må «tenke selv». Om et tema som er så enormt og omfattende at de i realiteten ikke har den minste forutsetning for å «tenke om» det på en meningsfylt måte. 

Og selv en eminent vitenskapsmann som fysikeren Bjørn Samset, som Hagen møtte i Dagsnytt 18, en person som både har stort pedagogisk talent og stor kunnskap, kan fort komme til kort når et så enormt komplisert tema blir debattert i tabloidisert form over ti minutter i et nyhetsprogram. Legg til menneskers hang til å lete etter enkle svar på kompliserte spørsmål og å tro på konspirasjonsteorier, og man har det som kalles et dårlig utgangspunkt, i det minste dersom man er ute etter å ærlig følge bevisene dit bevisene leder, og ikke bare er ute etter å score billige poeng blant folk som hungrer etter å få sine ideologisk forankrede standpunkt bekreftet. 

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook! 

En påfallende ironi

Det er nemlig noe med ideologien og de politiske standpunktene her som både er svært påfallende og som samtidig viser at dette nettopp ikke dreier seg om ekte sannhetssøken, men om ideologi. Slik sett er ikke klima-«skeptikerne» unike; det finnes en rekke andre saksforhold der den samme dogmatiske innstillingen gjør seg gjeldende blant folk, både til venstre og høyre i det politiske landskapet. Stort sett dog på fløyene. Så også med Hagen på hans ytterste høyre. 

En av de andre store sakene han har valgt seg frem mot valget et sterk motstand mot innvandring. Hvilket av en eller annen merkelig grunn er typisk. 

For plukk ut en person som er intens innvandringsmotstander, og du har nærmest garantert tak i en som også er såkalt «klima-skeptiker» eller klima-«realist», slik de ynder å kalle seg disse representantene for den marginale minoriteten som også liker å definerer tusenvis av seriøse forskere over hele verden som klima-«hysterikere». 

Merkelig. For disse to sakene – innvandring og klima – har tilsynelatende null og niks med hverandre å gjøre. Det eneste de har felles er at de som står i posisjonen stort sett befinner seg på høyresiden politisk. Og da kan standpunktet neppe ha å gjøre med særlig mye annet enn ideologi. Posisjonen er i tillegg høyst ironisk, for dersom vi antar at vitenskapen har rett, vil store klimaendringer føre til ulevelige forhold for millioner av mennesker langt syd, med påfølgende enorme folkeforflytninger, særlig nordover der Hagen absolutt ikke vil ha dem. Da blir det ikke så lite paradoksalt at Hagen og hans meningsfeller i innvandringspolitikken ikke velger å støtte seg på konklusjonene til den 97-98 prosent store andelen av forskerne som konkluderer med at menneskeskapte klimaendringer er en realitet. Hagens innstilling til innvandring burde jo gjort ham vettskremt bare ved tanken på muligheten for at klimaforskningens prediksjoner vil materialisere seg i realiteter.

Men Carl I. Hagen har en selvsagt rett til sine egne meninger. Noe annet skulle jammen tatt seg ut. Hva jeg imidlertid ikke forstår er hvorfor statskanalen og andre medier absolutt skal bidra til at han og andre faktafornektere får sine konspirasjonsteorier og sin forakt for vitenskap mer effektivt spredd, ved stadig å stikke en mikrofon oppunder nesa deres. 

Slik de f.eks. også ynder å gjøre når en perifer såpestjerne fra Hotel Cæsar absolutt vil forklare det norske folk hvorfor det er så velsignet flott å ikke vaksinere barna sine. Fordi de, sitat, «får meslinger av en grunn – de skal gjennom det»!

Sølje Bergmann står i det samme forholdet til medisinsk forskning som Hagen står til klimaforskningen. «Mennesket er ikke bare vitenskap; vi er også natur», er hennes lett poetiske mantra og innsmigrende sludder. Fremført uten tanke på at i naturtilstanden dør barn som fluer, enhver fødsel er en livsfarlig tilstand og at vaksiner har reddet hundrevis av millioner menneskers liv. Kopper tok alene livet av 300 millioner mennesker. I dag er sykdommen utryddet, og viruset er isolert og blir kun inkubert i laboratorier. Takket være at mennesket er «offer» for vitenskap. Det er ikke mye «natur» igjen i vårt helsevesen. Takk og pris. Ethvert sykehus er et eneste stort senter der alt er basert på teknologi, forskning og vitenskap. Jeg gadd vite hva skuespiller Bergman vil fjerne av «unatur» blant alle kirurgiske inngrep, medisiner og all den teknologien som ellers der står klar for å redde henne og barna og oss alle den dagen vi skulle trenge det. Likevel – nettopp på grunn av idiotiske ideer om at vaksiner er farlige konspirasjoner satt i scene av «Big Pharma» – påstander helt uten rot i virkeligheten – har alvorlige sykdommer som polio og meslinger igjen begynt å spre seg og ta liv.

VG MENER: Uansvarlig klimaskepsis

«Et inderlig ønske om å tro»

Så hvorfor bruker mediene spalteplass og dyrebar sendetid på slikt tøv? 

En plausibel forklaring kunne kanskje være at redaksjonene antar at kunnskapsrike og gode forskningsformidlere som Steinar Madsen i legemiddelverket og fysiker Bjørn Samset enkelt vil kunne plukke fra hverandre uvitenskapelige påstander fra folk som Bergman og Hagen om de får sjansen. 

Og det var da også unektelig hva som skjedde da Samset møtte Hagen i Dagsnytt 18. Enhver som fulgte debatten (hvis man kan kalle den det) med et ærlig øre ville måtte høre at Hagen ble smadret av Samset. Problemet er at det hjelper så lite. For folk som allerede har bestemt seg for at vaksiner er skadelige kjemikalier, produsert ene og alene for at «Big Pharma» skal tjene mer penger, at klimatrusselen er en kinesisk konspirasjon som tusenvis av forskere har tilsluttet seg, eller at jødene styrer verden, de er ikke interessert i fakta. 

De er kun interessert i å få sine hypnoser bekreftet. Og for disse har Hagens «vikingene hadde det varmere, og de kjørte ikke dieselbiler», «det var mindre is på Grønland på tredvetallet» og «CO2 er ingen giftig gass» (!) langt sterkere effekt enn seriøse utredninger som i løpet av et par minutter skal oppsummere og forklare hvordan tilsynelatende små økninger i CO2-konsentrasjonen kan få dramatiske konsekvenser for en fremtid vi ennå ikke har nådd. 

Denne holdningen er en nærmest uoverstigelig mental blokkering, rent pedagogisk, noe astrofysiker-legenden Carl Sagan oppsummerte slik: «Du kan ikke overbevise en troende om noe, fordi deres tro er ikke basert på bevis; den er basert på et inderlig ønske om å tro.»

Men vitenskapen kan selvsagt ikke ta hensyn til at folk med ideologisk bias «ikke tror» på dens funn og derfor velger å holde seg med «oppfatninger» som stemmer med egen ønsketenkning. Det kan den ikke. 

For vitenskapen er opptatt av å finne frem til fakta om verden. Fakta som i sin tur skal brukes til å løse utfordringer og utvikle produkter som i sin tur bringer verden fremover. De siste fem hundre år er da også et eneste langt ugjendrivelig bevis for at vitenskap fungerer. 

I hundrevis av år før den vitenskapelige revolusjon rundt år 1500, og i tusenvis av år før det igjen, var livet til Sapiens statisk og forutsigbart i lange tidsspenn. Sønn fulgte far; datter fulgte mor. Tradisjoner, yrker, verktøy og kompetanse gikk i arv fra generasjon til generasjon til generasjon, med små eller ingen endringer. Den ene krigen etter den andre ble utkjempet med samme våpen i det ene århundre som i det neste. Religiøse overbevisninger regjerte dagliglivet. 

Tenk over dette: En person som falt i dyp søvn i år 1016, for så å plutselig våkne opp i år 1516 ville kunne reise seg og gå ut i et samfunn der hun godt kunne både kjenne seg igjen og fungere fint. Forestill deg så det samme eksperimentet gjort med en person i år 1516. Legg vedkommende i dvale og vekk henne opp på et moderne sykehus i 2016. Hun ville fått sjokk. Og samfunnet der ute ville knapt være egnet til å gjøre situasjonen mindre fremmed og skremmende. Hun ville blitt paralysert av inntrykkene. Alt dette er forårsaket av ett eneste deskriptivt faktum: At vitenskap fungerer.

Den postfaktuelle verden

Den jødiske historikeren Yuval Noah Harari skriver i sin fantastiske bok «Sapiens» at det aller viktigste gjennombruddet for moderne vitenskap kom med erkjennelsen av vår ignoranse. 

Tidligere trodde mennesker at alle svar var å finne hos den lokale presten og i kirkens hellige tekster. Der sto alt som var verd å vite, og fantes ikke svaret der, vel, så var ikke spørsmålet viktig. Så kom erkjennelsen av ignoransen, kunnskapsløsheten; at det var enormt mye mer å vite og at svarene ikke fantes i hellige tekster. Fra da av har det bare gått èn vei. 

Derfor er det rett og slett enormt mye større teknologisk forskjell på 1516 og 2016 enn det er på 2016 og den virkeligheten vi får beskrevet i filmer som «Terminator», «The Matrix» og «Robocop». Disse historiene er knapt sci-fi lenger. For roboter, cyborger og kunstig intelligens er her allerede og utvikles med eksponentiell hastighet. Ikke all vitenskapelig utvikling er et ensidig gode, og kunstig intelligens regnes nå av mange for å ha et potensiale i seg for å kunne utslette hele menneskeheten , fordi datamaskiner som tilegner seg kunnskap i en enorm hastighet lett kan komme ut av kontroll. Men det er en helt annen debatt og vedrører ikke poenget: Vitenskap funker: «It's the greatest show on earth; the only game in town,» for å stjele et sitat fra Richard Dawkins.

Bare ikke for slike som Donald Trump og Carl I. Hagen. Folk som har sine helt egne «fakta» å forholde seg til. Rett skal være rett. Selvsagt kan det i teorien forholde seg slik at de 2-3 prosentene som vitenskapen gir muligheten for at deres konklusjoner er feil – og at de «skeptiske realistene» Trump & Hagen dermed har rett – vil vise seg å være korrekt. Hva jeg vanskelig kan fatte, er hvordan en slik holdning kan sies å være sunn skepsis og nøktern realisme. For det er ingen av delene. 

Vi er, om vi vil eller ikke, og her som på andre felt innen forskning og vitenskap, nødt til å akseptere hva en overveldende stor andel av forskningen forteller oss. Rett og slett fordi ingen av dem som befinner seg på utsiden av fagfeltet har tid og ressurser, langt mindre kompetanse, til å sette seg inn i hele det enorme materialet som ligger til grunn for konklusjonene. 

Så når vi går ombord i et fly, legger oss på operasjonsbordet eller får oss forelagt klimaforskernes konklusjoner må vi gå ut fra at det finnes folk der bak i kulissene som vet hva de driver med. La oss ta et eksempel. Sett at du går til en lege for å få klarlagt årsaken til magesmertene som ikke gir seg. Han mistenker kreft og sender deg til en onkolog. Hans konklusjon er at du har magekreft. Du vil ha en «second opinion», og oppsøker en annen. Han gir samme svar. Men du gir deg ikke. Du oppsøker en til. Og en til. Og en til. Til slutt har du vært hos hundre eksperter. Tre av disse mener magesmertene skyldes stress på jobb. Resten at du har kreft. Hva gjør du? Hvem tror du på? Hvem lar du anbefale den medisinske behandlingen? Svaret er åpenbart. Men denne åpenbare logikken styrer åpenbart ikke standpunktet til klima-«realistene».

En kumulativ prosess

For alt jeg vet kan det hende Hagen knuger armlenene så knokene hvitner når han setter kursen sydover til sin bolig i Spania, i dyp angst og mistillit til kompetansen som har frembragt flyet han sitter i. Uansett, vitenskapen er en kumulativ prosess, eller som Newton sa det: «Dersom jeg har sett lenger enn andre, er det fordi jeg har stått på kjempers skuldre.» 

Klimaforskning og all annen vitenskap bygger nitid på en viten frembragt gjenneom stein på stein på stein, og er følgelig noe mye større enn sine enkelte faktorer – de resultater som har mennesker som har arbeidet med forskning ned gjennom historien har avstedkommet. Alle er viktige brikker i det bildet som til enhver tid utgjør vitenskapens bragder, men hver for seg kan de selvsagt ikke måle seg med resultatet. Det var Newtons poeng; vitenskapen akkumulerer kunnskap.

Derfor vet jeg også, at når jeg om et par timer settes trygt ned på Gardermoen etter å ha reist 16.000 km på et snaut døgn – en tur som på Newtons tid med litt flaks tok 10 måneder – så er det ikke de to eksemplarene av Sapiens foran i cockpit som tar seg av jobben. Det er den for kritisk viktig til.

Det hele gjøres av en entitet som, i likhet med FNs klimarapporter, er summen av tusenvis av menneskers kompetanse og evne til å utføre forskning og gjøre beregninger over lang tid. En datamaskin.

That's science. Og den bryr seg katten om din såkalte «oppfatning».

---

Postskrift:

Etter at jeg skrev dette har det kommet frem at Christian Tybring-Gjedde og en firedel av Frps stortingsgruppe har «valgt» å støtte Carl I. Hagen i hans klima-«realisme». Det sier sitt, både om den dogmatiske ideologien bak, og den såkalte «realismen» i standpunktet. For man kan selvsagt ikke velge sine egne fakta. Gruppen har videre bestemt seg for å arbeide for å endre Frps program, og har samlet seg om dette forslaget: «Frp mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskenes marginale utslipp av klimagasser».

Intet mindre. Igjen den samme mentaliteten som Asimov beskrev så treffende. At Frps egne «meninger» om klimasituasjonen har samme autoritet og verdi som kunnskap og fakta om det samme, og at de derfor kan «ta avstand» fra vitenskapelige konklusjoner. Som om konklusjonene i seg selv skulle være en normativ posisjon og ikke de deskriptive beskrivelsene de vitterlig er.

Til alt overmål har en annen av Frps klima-«realister», statssekretær Per-Willy Amundsen, nå tatt plass i regjeringen som justisminister. Amundsen har tidligere uttalt at «CO2 har erstattet Karl Marx» og at «sosialistene bruker klimaet for å gjennomføre sosialistisk politikk». Altså ville konspirasjonsteorier. Igjen. Man kan kanskje forsvare Ernas valg av Amundsen med at miljøpolitikk ikke er justisdepartementets felt. 

Imidlertid får Amundsen ansvaret for polarområdene. Og er det ikke naturlig å tenke at Amundsens uttalelser sier noe om hans holdning til forskning og fakta generelt? 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger