Hovedinnhold

Nasjonalvindenes urolige sus

<p>NASJONALISMEN: Spørsmålet er ikke om nasjonalismen må bort, men hva den skal bestå av.</p>

NASJONALISMEN: Spørsmålet er ikke om nasjonalismen må bort, men hva den skal bestå av.

Foto: Audun Braastad, NTB scanpix
Den nasjonale vendingen med Brexit som utgangspunkt og forløsning setter en hel verdensorden på prøve.

Denne saken handler om:

«Det har vært et krevende år for oss som tror på europeisk samarbeid», lød en av de mer bedrøvelige julehilsenene som ramlet inn i mailboksen min rett før jul. Den var fra den lille norske Europabevegelsen, og ordet «krevende» lød som et bittersøtt understatement. For aldri før har veien frem mot et norsk medlemskap i EU vært brattere og mer kupert enn den er nå. 

Brexit, de gjenstridige britenes kanskje ikke så veldig overraskende nei til videre EU-medlemskap, var en game changer av historiske dimensjoner. Mer enn realitystjernen og multimilliardæren Trumps surrealistiske valgseier i USA, vil jeg hevde. 

For Brexit ga de mest nasjonalistiske og nostalgiske blant oss – som Trump, tilsynelatende – en boost som de bare kunne drømme om før et knapt flertall av britene sa nei til å bli med videre på EU-ferden. «We've knocked the first brick out of the wall», ropte exit-sidens øl-elskende bulldog Nigel Farage smørblidt, til allmenn jubel fra alle såkalte høyrepopulister i Europa, med franske Marine Le Pen i spissen. 

Det farligste med den nye nasjonale vendingen er at institusjonene som ble bygget opp i årene etter andre verdenskrig – for å forhindre en tredje – kan falle sammen hvis ikke bølgens demmes opp for. Si mye om Den Europeiske Union, men å betvile unionbyggverkets fredsskapende effekt er å grave pekefingrene djupt inn i ørene og si «blæh, blæh». 

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Winston Churchill, den konservative høvdingen som så mange på brexit-siden holder så høyt, sa det så vakkert i 1948: «We hope to reach again (...) a Europe in which men will be proud to say 'I am a European'. We hope to see a Europe where men of every country will think as much of being a European as of belonging to their native land, and without losing any part of their love and loyalty to the birthplace.»

Jeg har alltid slitt med å forstå hvorfor EU i visse miljøer er å betrakte som en busemennenes busemann. De europeiske samlingsbestrebelsene har skjedd parallelt med at antallet nasjonalstater har vokst. Det er absolutt ingen motsetning mellom det å være glad i hjemlandet sitt og samtidig være europeer innunder EU-paraplyen. EU består av demokratiske land og hviler på åpenhet, rettsstatsprinsipper og liberale verdier. EU er «broer, ikke murer», som Martin Luther King Jr. så berømt uttrykte det. 

Ja, visst er det skavanker, ikke minst fordi nasjonalstatene altfor ofte setter snevre egeninteresser foran fellesskapet, som i utviklingen av euroen, og i flyktningspørsmålet, som de siste par årene har satt EU-samarbeidet på et av dets barskeste prøvelser. Landene i Øst- og Sentral-Europa, som har nytt så veldig av EU-medlemskapets fordeler siden den historiske østutvidelsen i 2004, nekter plent å ta sin del av byrdefordelingen av flyktninger, i hovedsak fra vår tids grusomste konflikt, krigen i Syria. 

Så mye for solidariteten, selv om kansler Merkels berømte setning «Wir schaffen das» selvsagt burde vært bredere forankret. Men det var et svar på en prekær situasjon der mottakerlandene i sør var i ferd med å brekke nakken, og der en løsning på Syria-krigen var helt i det blå. Europas høyrepopulister og nasjonalister holder Merkel personlig ansvarlig for det de mener er de europeiske nasjonenes potensielle kollaps, eksemplifisert ved terroren i Berlin like før jul. Uttrykkene er mildt sagt ulekre

Her hjemme har våkne politikere skjønt at nasjonalisme er i vinden. Frp-nestleder Per Sandberg sier han nå er mot EØS-avtalen, selv om hans partileder Siv Jensen bedyrer at han slettes ikke er det. Populisme er ikke enkelt. 

Senterpartiet kjører på i kjent stil og vil ut av EØS og erstatte det med den gamle frihandelsavtalen, for som vanlig fra den kanten var det meste bedre før i tiden. Problemet er at jo flere som deler dette tankesettet, så vil det ikke finnes et EU å ha en frihandelsavtale med.  

Politikere står klare til å spille på nasjonalistiske sentimenter, som kulturminister Linda Helleland, som på lillejulaften, i full bunadsskrud, leverte et merkelig, muligens velment, forsvar for visstnok truede «norske verdier». Helleland pøste på med brunost, kvikklunsj, graut og til og med Ibsen – vår store dramatiker som foraktet norsk selvgodhet og bosatte seg i sydlige strøk for å forløse sine kunstneriske evner, og slik skapte verdenskunst. 

Hellelands partifelle Heidi Nordby Lunde reagerte, kanskje ikke direkte på kulturministerens overstadige formuleringer, men iallfall på den påfølgende debatten som innlegget hennes utløste. I en besk Facebook-post skrev hun: «Jeg er ikke anti-norsk, flau over egen kultur, nasjonalitet, tradisjoner eller hva pokker dere gnåler om – bare fordi jeg faktisk foretrekker noe annet enn hva DERE trekker frem som norsk.»

Dette skismaet på høyresiden – som også er høyst til stede på venstresiden – er uhyre interessant, og peker frem mot det som virkelig skal til for at Europas høyrepopulister rent faktisk kan få reell politisk makt: Allianser med den tradisjonelle og moderate høyresiden. Man kan om man leser Helleland bokstavelig, se en Høyre-politiker som ønsker å ta partiet i nasjonalkonservativ og identitetspolitisk retning, til liks med brexit-falanksen i det britiske Tory-partiet og med introverte republikanere i USA. Det er liten tradisjon for slikt i Høyre. Ikke siden Hallgrim Berg smattet på munnharpen i Stortinget har Høyre hatt en rikspolitiker med en mer nasjonal innretning enn det Helleland la opp til i sitt innlegg. 

Nasjonalisme er per definisjon basert på grensedragning mot «den andre». I Norge har nasjonalismen gjerne vært såkalt progressiv, og vi har heldigvis vært nokså forskånet for de verste etnisk-sjåvinistiske utslagene av den potensielt livsfarlige ideologien. I unge år var jeg uansett særdeles kritisk til alt som smakte av den slags, og klarte aldri å akseptere at jeg som nordtrønder skulle ha noe mer til felles med folk fra Farsund enn med folk fra Østersund. 

Som eldre, kanskje litt sløvere, og iallfall atskillig mindre militant innstilt til flere av livets store stridsspørsmål, har jeg forsonet meg med at nasjonalfølelse, flagg og kongehus faktisk betyr mye for folk, uansett hvor mytisk og forestilt det nasjonale narrativet utvilsomt er. Spørsmålet er derfor ikke om nasjonalismen må bort («menneskehetens meslinger», som Albert Einstein kalte det), men hva den skal bestå av. I et irreversibelt fleretnisk og flerreligiøst Norge er det selvsagt umulig å basere vår nasjonalisme på etnisk-kulturelle prinsipper. 

Da heller en «fransk» variant, eller det den norskboende arabiske aktivisten Iyad el-Baghdadi kaller «civic nationalism», altså en slags borgernasjonalisme. I et utmerket intervju i nettavisen Filter etterlyser han en norsk fortelling som også innvandrere kan ta del i: 

– Som ikke bare er en opprinnelseshistorie, men også en historie om framtida: hvor skal vi, hva er den felles skjebnen man vil at hver enkelt medlem av samfunnet skal føle lidenskap ved.

Baghdadi legger til at denne formen for nasjonalisme må utvikles i samspill med verden utenfor: 

– En av de viktigste tingene et land som Norge kan gjøre, er å drive fram mer kollektiv handling i EU, Nato og andre sammenslutninger. 

Ja, nettopp. 

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Øyvind Solstad

Har du en mening om denne saken? Vi løfter ofte opp de beste kommentarene! Du må bruke ditt egentlige navn, vær saklig, respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.
Vennlig hilsen Øyvind Solstad, ansv. for brukerinvolvering og sosiale medier i VG.
Les mer om vår moderering

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger