Hovedinnhold

Begreper i debatten om dødshjelp

Kan det være en fare for at aktiv dødshjelp blir det eneste tilbudet enkelte pasienter får? Dødshjelpdebatten bør handle om dette: Er slike drap moralsk og juridisk forsvarlige? Det skriver Lars Johan Materstvedt, som særlig angriper Human-Etisk Forbunds Levi Fragells standpunkter...
VG Debatt
Lars Johan Materstvedt


I dødshjelpdebatten er det betydelig behov for opprydding både i begrepsbruk og i bruk av opinionsundersøkelser.

I Aftenpostens spalte «Andres meninger» 05.11. tar Levi Fragell for seg professor Stein Kaasas kronikk «Helsearbeidere som utfører dødshjelp», som sto i samme avis 28.10. Han mener at Kaasa «bidrar dessverre til det inntrykk at behovet for dødshjelp er ikke-eksisterende - nærmest et påfunn fra folk som ikke vet hva de snakker om». Dette er likevel kanskje ikke så langt unna sannheten. For det er ikke bare Kaasa, den eneste innehaver av et professorat i palliativ (smertelindrende) medisin i Norden, som er opptatt av hvordan feilaktig medisinsk informasjon bidrar til at debatten om aktiv dødshjelp føres på gale premisser.

Medlem av Human-Etisk Forbund, seksjonsoverlege Petter Borchgrevink, hevder i en kronikk i Dagbladet 18.10. at mange humanetikere nettopp ikke vet hva de snakker om når de går inn for aktiv dødshjelp: «Ut fra daglige praktiske erfaringer med smertebehandling og intensivmedisin vil jeg kort og godt hevde at grunnen til at mange humanetikere er for dødshjelp, er feilaktige oppfatninger om situasjonen i norsk helsevesen og om døende.» Borchgrevink mener for øvrig at dersom styret i Human-Etisk Forbund velger å gjøre dødshjelp til en kampsak, så vil det splitte forbundet.

Når det gjelder kunnskapen om de teknologiske mulighetene for effektiv smertelindring og for meningsfull terminalpleie (dødspleie) blant befolkningen for øvrig, er denne rimeligvis lav. Mannen i gata står lengst mulig unna den medisinske hverdag, så når rundt 60 prosen svarer ja på spørsmålet om legalisering av aktiv dødshjelp, er det grunn til å ta svarprosenten med en klype salt. De av legene som har mest med dødssyke å gjøre, har de absolutt mest restriktive holdningene til aktiv dødshjelp.

Tvilsom måling

En undersøkelse Norsk Gallup har gjort for Landsforeningen Mitt Livs HH testament avdekker at 62 prosent av de spurte svarte ja på følgende spørsmål: «Tenk deg at livet nærmer seg slutten hos en pasient, som har en smertefull og uhelbredelig sykdom. Pasienten ber legen om hjelp til å dø. Synes du legen bør ha adgang til å ende pasientens liv på en smertefri måte?» Måten spørsmålet er stilt på, gjør at man tenker at det ikke bare er de undersøkte som ikke helt vet hva de snakker om, men at dette også gjelder undersøkerne. For spørsmålet forutsetter at alternativet til dødshjelp er at pasienten lider en temmelig ubehagelig død - noe altså den medisinske ekspertisen, representert ved Kaasa og Borchgrevink, benekter er alternativet.

Spørsmålet er, foruten at det altså baserer seg på feilaktig medisinsk informasjon, dessuten ledende. Formuleringen «ende pasientens liv på en smertefri måte» signaliserer klart at den eneste måten å befri pasienten fra smertene på, er (aktivt) å befri ham fra livet. Da er det ikke rart at folk svarer som de gjør; mange vil lese spørsmålet slik: «Mener du at dødssyke bør få slippe å lide seg ut av livet?» Kanskje det er mer oppsiktsvekkende at hele én av fire (23 %) svarer nei.

Vet folk dessuten hva de svarer på; forstår de betydningen av de begrep og beskrivelser målingene benytter seg av? En fersk undersøkelse dokumenterer at selv enkelte leger misforstår og tror at det å stoppe en meningsløs behandling faller inn under begrepet eutanasi (Tidsskr. Den nor. Lægeforen. 1998; 118: 3790-4). En slik praksis er, under gitte betingelser, akseptert av Lægeforeningen. Når legene selv ikke kjenner synet og definisjonene til sin egen interesseorganisasjon i et så essensielt etisk spørsmål, sier det noe om hvor vanskelig spørsmål om aktiv dødshjelp må fortone seg for folk flest.

Sandsdalen-saken

Gitt alle de mulige feilkilder og misforståelser i forbindelse med opinionsundersøkelser rundt et så komplisert tema, bør man altså ta en rekke forbehold med hensyn til hva undersøkelsene egentlig sier. Når dødssyke gis intensiv smertebehandling i den siste fasen av livet, er der en liten mulighet for at pasientens liv kan bli forkortet med noen timer eller dager. Dette er et risikomoment ved slik behandling, hvor målet ikke er å ta livet av pasienten. Å sidestille en slik medisinsk behandling med dødshjelp er derfor urimelig. Men ikke sjelden foretas nettopp en slik sidestilling.

Fragell spør, med referanse til Sandsdalen-saken, om det ikke noen ganger «er etisk og juridisk forsvarlig å forkorte liv.» Gjennom å bruke begrepet «forkorte» i omtalen av Sandsdalens eutanisering av MS-syke Bodil Bjerkmann, legger Fragell opp til at smertelindring - med eventuell livsforkorting som bivirkning - og eutanasi skal oppfattes som etisk likestilte handlinger. Mange tilhengere av aktiv dødshjelp vegrer seg mot å ta begrepet «drap» eller uttrykket «ta livet av» i sin munn i forbindelse med dette temaet - noe vi ser et eksempel på i Fragells bergrepsbruk. Han kaller også aktiv dødshjelp for «hjelp til å påskynde en påbegynt dødsprosess».

Altså: man «forkorter» og «påskynder», man tar ikke liv. Det påstås noen ganger at det er feil å kalle eutanasi for drap, da det skjer med pasientens samtykke. Det er å snakke seg bort fra realitetene. Legen som setter dødssprøyten, har til hensikt å ta livet av pasienten. Da er det drap, enten man liker betegnelsen eller ikke.

Straffeloven er dessuten helt klar på at samtykke ikke fjerner drapsstempelet: § 235, som kommer til anvendelse i forbindelse med eutanasi, bruker formuleringen «Er nogen med eget Samtykke dræbt».

Moralsk drap?

Det vil være til beste for debatten om man innser at legen som utfører eutanasi dreper. Så kan heller debatten føres der den hører hjemme: Omkring spørsmålet om slike drap er moralsk og juridisk forsvarlige. Da er det også lettere for tilhengere og motstandere å komme opp av skyttergravene for å samtale sivilisert om temaet.

Behovet for aktiv dødshjelp, mener Fragell, er stort i fattige deler av verden hvor helsevesenet, og dermed smertebehandlingen, er mye dårligere utbygd enn hos oss. Med henvisning til «lungekreft blant drosjesjåfører i Bombay» fremstiller Fragell eutanasi som en fattigmanns (siste) trøst. Her er Fragell i utakt med ledende eutanasi-tilhengere i Nederland. En av de mest markante er legen Pieter Admiraal, som selv har utført eutanasi over tusen ganger. Han advarer mot den tankegang Fragell gjør seg til talsmann for.

Han er f.eks. helt imot en legalisering av eutanasi i USA fordi landet, etter hans oppfatning, mangler et skikkelig pleietilbud til dødssyke. Han kaller legalisering i en slik situasjon for «dumt og meningsløst». Konsekvensen vil nemlig være at eutanasi blir det eneste «behandlingstilbudet» for mange mennesker.

Fragell tar i sitt innlegg avstand fra at «eutanasi blir en slags familieseremoni med legen som medisinmann i sjamanistisk forstand», og hevder at dette figurerer som «skremmebilde». Men det er nå en gang slik eutanasi ofte praktiseres i Nederland. Det er ikke uvanlig at familiens huslege har en slik rolle, og at de nærmeste pårørende samles rundt den som skal dø når huslegen injiserer en dødelig dose av et preparat. Og hvorfor skulle de ikke det?

Det er jo både et humanistisk og et kristent ideal at våre kjære skal være til stede ved sykesengen i våre siste timer. Mener Fragell virkelig at den som eutaniseres skal måtte dø alene - bare i selskap med legen som tar livet av ham?


---
Artikkelforfatteren, Lars Johan Materstvedt er førsteamanuensis, dr. art. ved Filosofisk institutt, NTNU.

Kommentarer Antall kommentarer på artikkelen

Har du en mening om denne artikkelen? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Respekter andres meninger og husk at mange kan se hva du skriver. Brudd på reglene kan føre til utestengelse.

VGs journalister og moderatorer overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Klikk for å se kommentarene

Siste saker fra Meninger

Se neste 5 fra Meninger