Angrep på Syria uten FN-vedtak

Av general (R) og tidligere forsvarssjef Sverre Diesen

KRONIKKFORFATTER:Sverre Diesen.

Verdenssamfunnet står på nytt overfor spørsmålet om militær intervensjon i et konfliktområde, denne gang Syria.
På grunn av Assad-regimets fremferd har saken vært på den storpolitiske dagsorden lenge, men forsterkes av det som hinsides rimelig tvil er regimets bruk av kjemiske våpen mot egen sivilbefolkning.

FN-resolusjon?

I den forbindelse er spørsmålet nok en gang om legitimitet forutsetter en FN-resolusjon eller ei. Den norske regjering synes å fastholde dette som et ufravikelig krav, på tross av den fastlåste situasjon i Sikkerhetsrådet.
Utenriksminister Barth Eide har i tillegg påpekt at det ikke foreligger noen helhetlig plan for hvordan verdenssamfunnet skulle følge opp en eventuell intervensjon politisk, og at en militæraksjon derfor må frarådes også av rent instrumentelle årsaker.
Regjeringens standpunkt er således begrunnet med at en intervensjon må avvises fordi den mangler både legitimitet og tilstrekkelig sannsynlighet for å lykkes i forhold til å løse problemene i Syria.

Sannsynelighet for å lykkes

Det er i utgangspunktet riktig at rasjonell bruk av militærmakt forutsetter både en klar forestilling om hvilken politiske sluttilstand som ønskes realisert, hvordan maktbruken skal koordineres med andre makt- og påvirkningsmidler og sist men ikke minst en tilstrekkelig sannsynlighet for å lykkes, gitt usikkerheten i all bruk av makt.

I den forbindelse er det viktig å være oppmerksom på at selv om presisjonsstyrte våpen etter hvert har gjort det mulig å forutsi de rent militære konsekvenser av et slikt angrep med meget stor sikkerhet, gir ikke det den samme garanti for å forutsi også de politiske.

Et av regimets kommunikasjonsknutepunkter kan for eksempel raseres med stor effekt og minimal skade på omgivelsene - men hvordan Iran ville reagere på et slikt angrep er fortsatt høyst usikkert. Så langt har utenriksministeren rett.

Sakens kjerne

Men på den annen side er det i dette tilfellet ikke muligheten for å påvirke utviklingen i Syria ved hjelp av militære maktmidler som er sakens kjerne.
Spørsmålet er denne gangen om vi skal reagere på bruken av kjemiske masseødeleggelsesvåpen og statuere et eksempel som signal til både Assad og andre, tilsvarende regimer: Verdenssamfunnet vil uavhengig av andre omstendigheter ikke tolerere bruk av kjemiske våpen.

Unnlater vi å gjøre dette, vil budskapet til alle dem som nå følger med fra sidelinjen ikke være til å misforstå - muligheten for å slippe unna med bruk av slike våpen er god nok til både å fremstille, lagre og om nødvendig bruke dem.
Ganske særlig hvis man er en av veto-maktenes kunder og klienter, så lenge verdenssamfunnet gjør FN-mandat til en forutsetning for å reagere.

Etikk og moral

Det bringer oss over på legitimitetsspørsmålet, og behovet for å skille mellom det folkerettslige begrep legalitet og det etiske eller moralske begrep legitimitet.
Et FN-vedtak gjør intervensjon legalt rent formelt, og dermed også legitimt - får vi håpe. Men gitt at veto-maktene kan blokkere et nødvendig vedtak av ren egeninteresse eller andre lite aktverdige motiver, er det åpenbart at det kan oppstå situasjoner der intervensjon er moralsk riktig også uten FN-mandat.

Massemord, etnisk rensing og andre overgrep kan få et omfang som rent logisk gjør det til en større forbrytelse å akseptere forholdene enn å agere uten FNs velsignelse. Maktbruk kan følgelig være legitimt uten også å være legalt.

Det er dessuten tvilsomt at et rigid krav om FN-mandat vil fungere som et eksempel til etterfølgelse, og dermed ha en normgivende effekt på lengre sikt. Nøkternt sett kan det vanskelig oppfattes som noe annet enn en oppmuntring av de regimene som kan tenkes å gjøre noe tilsvarende.

Norsk fiksering

Det er samtidig interessant å registrere at den norske fiksering på FN-mandat kan synes så sterk at den påvirker vurderingen av også de øvrige faktorer som er av betydning for spørsmålet om bruk av makt. 16. mars 2011 svarte daværende utenriksminister Gahr Støre på spørsmål i Stortinget at en flyforbudssone i Libya måtte frarådes ut fra både stor usikkerhet og at vi da ville bli part i en borgerkrig.

17. mars vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 1973 som åpnet for bruk av «all necessary means», og 18. mars sendte UD ut en pressemelding der det ble uttrykt tilfredshet med at FN nå hadde autorisert også angrep på bakkemål, og at dette ga bedre muligheter for å lykkes.

At angrep på bakkemål i minst like stor grad innebar å involvere seg i den pågående borgerkrig ble derimot ikke nevnt. Det som var vanskelig og usikkert før FN-vedtaket fortonte seg altså langt enklere straks det lå en sikkerhetsrådsresolusjon på bordet. Dette på tross av at de rent instrumentelle sider ved militær maktbruk åpenbart er helt uavhengige av legalitetsspørsmålet.

Det er med andre ord et tankekors i forhold til den tillit vi kan ha til utenriksledelsens virkelighetsbeskrivelse, hvis det sterke ønsket om at alle forhold skal forsterke legalitetsargumentet påvirker fremstillingen også av andre sider ved maktbruken.

Rettsorden

Dilemmaet er derfor at en internasjonal rettsorden som ivaretar beskyttelse mot vold og overgrep fortsatt ikke er noen realitet, og at en slik orden ikke kommer nærmere hvis vi later som - snarere tvert i mot. Stilt overfor denne realitet er politikerne derfor tilbake til det tidløse spørsmål når legitimiteten ved bruk av makt skal vurderes: Er det onde maktbruken i seg selv representerer større eller mindre enn det onde makten skal forhindre eller fordrive?

Så enkelt og samtidig så vanskelig er det, og noe nærmere en absolutt sannhet i dette spørsmålet kommer man ikke. Forestillingen om at problemet kan løses ved å bekjenne seg til et formalisert regelverk forblir inntil videre en illusjon. Politikernes problem er at spørsmålet bare lar seg besvare i ettertid, og at det valget de gjør vil bli bedømt av både historikere og andre med fullkommen og derfor urimelig etterpåklokskap.

Det er selvsagt ingen komfortabel tanke. Det er bare en påminnelse om at politisk såvel som annet lederansvar er en ensom jobb i sine mest krevende øyeblikk.