I nederlagets gylne time

Det er sannsynligvis avgjort. De fire borgerlige partiene har et så stort forsprang i antall mandater at det rødgrønne flertallet ikke overlever dette valget.

Ryker det flertallet, så ryker Stoltenberg. Det skjer uansett hvor ivrig folk i Ap spinner et borgerlig sammenbrudd på oppløpssiden, og muligheten for at KrF og Knut Arild Hareide da skifter side. Et spinn som overraskende mange ser ut til å gå på. For noen sitter det nok langt inne å akseptere at norske velgere er i ferd med å kaste Stoltenberg i år.

Erna trygg på seier

For det er det som skjer. Folket kaster Stoltenberg vel så mye som de setter inn Erna Solberg. De kaster ham fordi de i dette valget har fått et borgerlig alternativ som de tør å ta sjansen på. Høyre og Erna Solberg har med flid og langsiktighet klart å stable et regjeringsalternativ på beina.

Høyre-lederen har i flere måneder vært ganske trygg på at hun vinner dette valget. Lenge før sommeren var det slik at Høyre mente det ikke lenger handlet om å vinne, men om å unngå å tape.

Systematisk og langsiktig arbeid har gjort Solberg til en troverdig statsministerkandidat. Samtidig har man klart å rydde det borgerlige kaoset fra 2009 av veien, og fått de fire partiene til å samles om en regjering med Høyre i spissen.

Var løpet egentlig kjørt for Stoltenberg da disse to tingene var borgerlige realiteter?

Partiet som ble til et sekretariat

Å ødelegge den borgerlige enigheten, og å fremstille en ny regjering som et størst mulig brudd med dagens Norge, har vært Stoltenbergs eneste strategi i denne valgkampen. Alt har handlet om det.

Jeg skriver med vilje Stoltenberg, fordi det er ham det handler om i Ap. Hans posisjon er så suveren at man til tider kan lure på om det en gang så mektige Arbeiderpartiet er redusert til et sekretariat for Statsministerens Kontor.

Stoltenberg har ingen reell opposisjon i eget parti, og han er stort sett omgitt av menn på sin egen alder, som i stor grad deler hans vurderinger. De tre ledende skikkelsene i Ap for tiden, Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og partisekretær Raymond Johansen er alle fra Oslo. Motstemmene fra distriktene eller andre samfunnslag finnes knapt i Ap lenger. De siste fire årene har Ap også bygget opp noe som ligner en personkultus rundt statsministeren.

Dette er Aps største svakhet. Fordi partiet er underprioritert i forhold til styringsapparatet og regjeringen, så har Ap tapt kampen om mange viktige grupper og regioner. Vestlandet er det grelleste eksempelet. Men det bekymrer nok også at Høyre nå har makten i alle de store norske byene bortsett fra Trondheim.

Best mot svake motstandere

Det er her Ap og de rødgrønne har tapt dette valget. Stoltenberg har aldri giddet å skape bred folkelig forankring for sitt rødgrønne prosjekt.

Han har satset på at svak og splittet motstand fra den borgerlige siden, vil være nok til at han kan surfe inn på sjarmen og erfaringen. Ingen er bedre enn ham til å få seg selv til å skinne ved siden av motstandere som sliter med formen. Og det er hans største styrke.

Dette er også oppskriften i denne valgkampen. Stoltenberg mestrer den klassiske politiske retorikken der man først forteller hva motstanderen vil, og så hva en selv vil gjøre.

Høyre og Erna Solberg klarer ikke å møte denne valgkampstrategien. Jeg ser ikke bort fra at Ap kan kjøre Høyre ytterligere nedover i denne siste uken.

Fra den andre siden ser også Frp ut til å vinne stemmer tilbake fra folk som synes Høyre ser for veike ut. Høyre er ikke sterkere enn at de krymper under Stoltenbergs negative valgkampkjør.

Men den store seieren er neppe truet for Erna Solberg. Hun ligger fortsatt an til å bli statsminister, med trygg margin.

Et tap for fremtiden

Stoltenberg fører taperens valgkamp, men han gjør det godt. Han har lykkes i å få det meste til å handle om borgerlig rot og usikkerhet i innspurten. Selv om det ikke holder til å snyte Solberg for seieren, så kan det være med å forme oppfatningen av den nye regjeringen.

Stoltenbergs mål er garantert at Solberg skal plages med beskyldninger om kaos og spekulasjoner om politisk sammenbrudd hver eneste uke fra 10. september og fire år fremover. Det er slikt som gnager på en statsminister, og gjør at man er nødt til å bruke for mye tid på politikere og for lite tid på velgere. Det vet Stoltenberg alt om. Også at det er slik man taper valg.