En internasjonal inngripen i Syria ser ut til å rykke stadig nærmere. Storbritannias statsminister David Cameron har avbrutt ferien i Cornwall, og samler parlamentet for å forankre et eventuelt angrep på Bashar al-Assads styrker. Og flere EU-regjeringer, deriblant den rødgrønne regjeringen i København, varsler at de om nødvendig kan støtte et angrep uten et klart FN-mandat. Gassangrepet sist uke var en defintitiv
game changer, og den nølende president Obama, som vet at amerikanere flest er sterkt i mot at USA skal trekkes inn i enda en militær konflikt i Midtøsten, er klar til å handle - om det viser seg at Assad-regimet har brukt nervegass i angrepet som drepte over 300 mennesker. Ifølge amerikanske aviser vil det sannsynligvis dreie seg om et begrenset og "kirurgisk" amerikansk-ledet rakettangrep, med minst mulig risiko for egne tap.
Begrenset aksjon
Som Minervas Jan Arild Snoen skriver, er det imperativt for Obama å vise at han faktisk foretar seg noe mot Assad, uten egentlig å gjøre det som nok må til for å endre forholdene på bakken i Syria - nemlig en fullskalaintervensjon (fly og bakkestyrker) med eksplisitt mål om å fjerne Assad fra makten. Dit vil ingen per i dag. Men da verdenssamfunnet grep inn mot oberst Gaddafi i Libya, var kun én utgang mulig: Obersten og hans regime måtte bort. Alt er så visst ikke fryd og gammen i dagens Libya, men for å komme videre, må den gamle lederen, diktatoren, tas ut. Noe annet ville vært en oppskrift på evig konflikt.
Assad er en annen type enn den komplett uforutsigbare Gaddafi. Han er utdannet tannlege (i Storbritannia) og ble muligens mot sin vilje utpekt til sin far Hafez al-Assads etterfølger, da den gamle døde i 2000. Men da opprøret mot hans og Baath-partiets totalitære styre oppsto som enda et utslag av den brede arabiske våren i mars 2011, viste han seg som en like hensynsløs leder som det hans brutale far i sin tid var. Opprøret skulle knuses, hardt og nådeløst. Assad-regimet har nære bånd til Moskva, og Bashar visste at verken Putin eller de kinesiske lederne ville bidra til en FN-sanksjonert inngripen i landet. Opprørerne ble fra første stund stemplet som terrorister og forsøkt koplet til al-Qaida.
Kompleks konflikt
Etterhvert som opprøret utviklet seg til en borgerkrig, ble opprørsbevegelsen mer preget av islamister og hellige krigere, direkte og indirekte støttet av de autokratiske regimene i Saudi-Arabia og Qatar. Det ytterst etnisk og religiøst komplekse Syria ble, som Irak, et åsted for den stadig mer voldelige motsetningen mellom sunni- og sjiamuslimer. Assad er selv
alawitt, men regimet har siden den iranske revolusjonen i 1979 hatt et nært forhold til sjia-presteregimet i Teheran, som også finansierer den libanesiske sjiamilitsen Hizbollah, som nå kjemper på Assads side i Syria.
Med andre ord: Konflikten er ekstrem komplisert og potensielt svært farlig, langt utenfor de syriske grensene. Men som salig Lenin spurte: "Hva må gjøres?" Noe må åpenbart skje. Den nær ufattelig brutale borgerkrigen har vart i to og et halvt år. Over 100.000 mennesker er drept, og flere millioner er på flukt. Store byer er bombet sønder og sammen og lidelsene er, som Jan Egeland sier, "det verste jeg har opplevd i de 30 årene jeg har hatt med humanitært arbeid å gjøre". Verdenssamfunnet burde optimalt sett ha grepet inn i Syria på et langt tidligere tidspunkt - før konflikten rev landet i fillebiter og tiltrakk seg krefter som har alt annet enn demokratiske motiver for sin kamp.
Nok er nok
Motforestillingene mot en intervensjon, uansett hva det innebærer, er selvsagt åpenbare. Oppdraget er høyrisikabelt, ja, nær umulig. Men verden har sviktet det syriske folk i to lange, forferdelige år og latt borgerkrigen utvikle seg i stadig mer uhyrlige former, nå også med bruk av kjemiske våpen. Det er derfor på tide at verdenssamfunnet, uansett motstanden fra autoritære stormakter, forteller den stadig mer desperate diktatoren i Damaskus at nok er nok. Vi går noen uhyre spennende og dramatiske dager og timer i møte.