Farvel til venstresiden

Det er triste dager aller ytterst på venstrefløyen. Det går mot nok et bedrøvelig valg, slik man for så vidt er vant til. Men i år, i år!, var det liksom en liten mulighet, nå som SV er korrumpert av regjeringsdeltagelse og i generelt forfall. Men nei da, det lille partiet Rødt ser røde tall på målingene, selv om man som vanlig på denne tiden er inne på en og annen enkeltgallup for Oslo.

Avbørsting

Enda mer fortvilende er det at Rødt tilsynelatende har gjort mye riktig for endelig å kunne vekke massene. De har sakte, men (ikke helt) sikkert, børstet av seg mye av 70-tallsflasset og tilpasset seg den nye tid. Da unge, kjekke Bjørnar Moxnes i fjor ble valgt til partileder, var det mange i den golde rørsla som så håpefullt på fortsettelsen. Mens de to foregående frontfigurene soknet til 70-årenes motebilde og språkføring, innvarslet valget av Moxnes en evne til tidsmessig tilpasning.

Moxnes er født, oppvokst og oppdratt i AKP-bevegelsen, men kunne, basert på utseende og språkføring, like gjerne representert Fremskrittspartiets Ungdom. Han er høflig og sympatisk og evner å styre unna de mest avstøtende radikalerklisjeene; og journalister og meningsmennesker liker ham. Da han på fredag møtte til partilederutspørring i NRK Radio, var stemningen både jovial og konstruktiv, og en smule knisete. Ja, da, Rødt vil fortsatt ha en sosialistisk revolusjon i Norge, men, he he, det er da ikke så alvorlig ment.

Likevel, altså, er det forsøksvis normaliserte Rødt like langt fra å få tjene folket slik de kantete og politisk forrykte foreldrene deres så inderlig ønsket å gjøre. Folket er uinteressert i de røde raringene, til tross for at de ikke er så rare lenger.

Dansk under

I forrige uke var Moxnes' danske kollega Johanne Schmidt-Nielsen fra Rødts søsterparti Enhedslisten på besøk. Pressen ble innkalt til lunsjtreff med den sjarmerende og dyktige Schmidt, men oppmøtet var karrig. Sammen med Moxnes forsøkte hun etter beste evne å overbevise de få fremmøtte om at vanlige folk egentlig tørster etter mer sosialisme. Og Schmidt-Nielsen har ting å vise til. Partiet hennes har i lang tid gjort en viss furore på gallupene, og ligger, temmelig stødig, godt over tiprosentgrensen.

Den danske sentrum-venstre-regjeringen er svært upopulær og baler med atskillig mer utfordrende budsjetter enn det den rødgrønne regjeringen her hjemme rår over. Det danske SV, Socialistisk Folkeparti, har det siste året nærmest implodert, og ligger like dårlig an på meningsmålingene som sitt norske søsterparti. Alle som har sett «Borgen» vet at dansk politikk er rufsete og uforutsigbar, med rastløse og illojale velgere. At sperregrensen i Danmark er på to prosent, gjør at små partier får plass i parlamentet - med eksponeringsmulighetene det gir.

Og Enhedslisten har Johanne Schmidt-Nielsen; lynskarp, sjarmerende og kommuniserende. Hun fikk ved sist valg dobbelt så mange personstemmer som danskenes sosialdemokratiske statsminister Helle Thorning-Schmidt. Hun leder et protestparti, slike som har gode kår i mange EU-land for tiden. Det er lite trolig at våre danske venner er spesielt venstreorienterte av seg.

Grønn vending

Det er vi iallfall ikke i Norge. Miljøpartiet De Grønnes fremganger skyldes primært at de stiller seg på utsiden av blokkene i norsk politikk, og insisterer på at klimasaken overskrider høyre-venstre-aksen. Erik Solheim er enig med dem og tvitrer at «green issues are neither left nor conservative, just right». Bjørnar Moxnes og Rødt hevder på sin side at miljøutfordringene kan bare løses med sosialisme, noe alle som husker de fordums sosialistlandenes totale miljølikegyldighet bare ler overbærende av.

For mens ytrevenstrefolkene fortvilet roper «våkne opp!», er velgernes blikk vendt annen steds hen. I Norge er marxisme like marginalt som åsatru, og høyresidens revitaliserte og modererte tropper har for lengst overtatt det intellektuelle hegemoniet. For det er jo slik i et overflodssamfunn som vårt: Verdidebatten overtar, og der er venstrefløyen sjanseløs.

Farvel

SV klarer muligens med litt ekstra innsats å kare seg over sperregrensen, vel vitende om at politikken deres har minimal tiltrekningskraft på norske velgere. Ap kommer trolig til å finne tilbake til seg selv og legge seg til høyre for å tekkes pragmatiske sentrumsvelgere, mens Rødt, vel, de forblir der ute der ingen skulle tru at nokon i vår tid kunne bu. Det er på tide å vinke farvel til den sosialistiske venstresiden. Langt på på overtid, vil noen si.