Jens Stoltenberg dro til Høyre-styrte Bergen i helgen. Lenger nord boltret Erna seg i et rødgrønt paradis. Kanskje er de sadomasochister?
Morgenen i det rødgrønne Trondheim var nok likevel over middels for Erna. Ikke bare har den såkalte rekomunaliseringen i regi av de rødgrønne i byen,
gjort ting dyrere enn med private løsninger. Norsk regnesentral har
kommet til at det er 95 prosent sjanse for regjeringsskifte.
Samtidig, lenger vest, kunne Jens konstatere at han
for første gang i valgkampen er større enn Erna. Ap får på målingen til VG 52 mandater, Høyre 51.
Er det noe å bry seg med når det ikke på langt nær holder til å regjere for de rødgrønne?
Joda. Rocke-Jens stakk på valgkamp hos
Periferifestivalen på Sotra utenfor Bergen. Her dro han onelinere, sa ja til tilfeldige husbesøk og holdt den samme appellen for 47. gang.
Hva er vitsen med det, når makten er tapt?
Det blir mer og mer tydelig at de rødgrønne regjeringspartiene ikke driver rødgrønn valgkamp. Partiene driver valgkamp for seg selv.
For ute på Periferifestivalen var Jens er opptatt av alt annet enn den partipolitiske periferien i sin egen regjering.
Det er sikkert deilig å drive på egen kjøl igjen.
Nå er det kampen for at Ap skal bli størst mulig som gjør det meningsfullt å spise is med velgere, dukke inn i trange naust og vinke til båtfolket. Nå kan det kan være det samme om det går på beskostning av de andre partiene i regjeringen.
For om en måned ligger det an til en oppløsning av fornuftsekteskapet. Skilsmissen blir innvilget uten separasjonstid.
Mange rødgrønne vil være lettet. De har følt regjeringssamarbeidet som et tvangsekteskap.
Advarslene om borgerlig kaos, som fortsatt er en del av retorikken til Jens, kommer fra en som vet hva han snakker om. Det er pesete å drive flerpartiregjering.
SVere
har åpent ønsket seg ut. Oppslutningen til partiet er desimert i den rødgrønne tiden.
Og på flatbygdene i Hedmark holdt de stødige Arbeiderpartivelgerne seg for nesen da de stemte sist gang. Der avskyr de Senterpartiet.
Den avskyfølelsen er gjensidig. Sp-ordføreren i Stjørdal, Ivar Vigenes,
sa i går åpent at samarbeid med de blå er aktuelt.
Den blå delen av Senterpartiet, altså storbøndene, trønderne og de fra innlandsfylkene, har ment dette alltid. Men de har ikke sagt det åpent hvor lite begeistret de er for rødgrønt.
Slik måtte valgkampen bli for regjeringspartiene. Hadde de drevet kampanje som samlet blokk hadde de nok gjort det enda dårligere. Hvert parti må ut og mobilisere sofavelgerne sine. Mange av disse liker ikke de andre to regjeringspartiene i det hele tatt. De vil la være å stemme på grunn av det utålelige regjeringssamarbeidet.
Nå gjelder det å få folk til å komme seg ut og stemme - på partiet. Og Jens er empiriker. Han vet nok at de rødgrønne ikke styrer etter valget.
Ute i periferien får han energi av å være kvitt periferipartiene.
For nå er det bare størrelsen som teller. Hans egen størrelse. Og om litt over to uker skal den endelige målingen foretas.