Unge velgere bruker ikke stemmeretten sin. Men er nå det et så stort problem?

Fortsatt litt skjelven, men ellers ved godt mot: Helgen ble tilbrakt på gamle hjemtrakter, der over hundre smått tilårskomne festløver var samlet for å feire 20-års russejubileum. Og for en fest det ble. Smarte, vittige folk, gråstenkte karer, raffe damer; alle med lave skuldre og cool innstilling. Dans, belevne samtaler, sjampis, ironisk 90-tallsspilleliste, overfylt og overvektig dansegulv, you name it.
Sammenlignet med festene i selve russetiden var den overlegen. Den gangen var vi fomlete, klossete, tankeløse og «festlige». Vi trodde samtidig at vi var verdensmestre.
Nå var - er - vi det.
I morges var nær samtlige abonnementsaviser prydet av kampanjen «Min stemme 2013». Nesten halvparten av velgerne under 30 år benytter seg ikke av stemmeretten. Utviklingen må snus, heter det.
Fint, det. Ved de fem siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere vært 20 prosent lavere enn i den voksne befolkningen som helhet. Sist gang, i 2009, valgte bare drøyt 60 prosent av disse å velge. I 1989 var tallet nesten 80. Det er for dårlig, selvsagt, selv om det har sine åpenbare årsaker. Unge folk flytter mer på seg og har ikke den store nærheten til politikerne i sine gamle hjemfylker. For eksempel.
Men er det nå slik at det er så viktig at ungdommen må stemme? Det er noe høystemt over disse besvergelsene. Spesielt når de fremføres av godt voksne avisredaktører med pennene dyppet i bekymret blekk. De er på ungdommenes side, liksom, og det handler om demokratiets fremtid, intet mindre.
Nå, ja. Unge folk er yngre nå til dags, og de er det lenger. 30 er det nye 20, het det for en tid tilbake, og det stemmer jo. Forslaget om å senke stemmeretten, som gjerne fremføres av folk med sitt politiske hjerte til venstre (fordi unge folk er mer radikale, og dermed sikrere venstresidevelgere), er sympatisk og velment, men egentlig nokså bakvendt.
For: Jo eldre vi blir, jo mer vet vi, jo mer ser vi sammenhenger, jo mer ser vi hva politikk egentlig er: Å finne praktiske løsninger på praktiske problemer. Politikken er kanskje blitt kjedeligere, mer formatert og strømlinjeformet. Men den er avgjørende for folks virkelige liv. Problemstillingene er høyst reelle. Det ser man bedre når man når punktet i livet der oppdagelser erstattes av gjentakelser.
La nå den stadig eldre ungdommen være ungdom. De må få fomle, og finne ut av hvor og hva de vil med dette livet. Interessen for praktisk, kjedelig og viktig politikk kommer med år og erfaring.
De blir til og med bedre til å feste.