Lider av «juridisk kusma»

Iver Huitfeld, pensjoner lagdommer.

Jeg begynte å studere jus for 50 år siden i 1963. 50 år tidligere var ikke engang skrivemaskiner vanlige, bevistilgangen var overkommelig! Med kopimaskinene og senere elektronisk tekstbehandling og e-post, har bevistilfanget svulmet.

Svulmet opp

Iver Huitfeld.

Prosesslovene på sin side er nærmest uforandrede; straffeprosessloven fra 1887 og tvistemålsloven fra 1915 - begge fra seilskutetida - fikk avløsning i 1981 og 2005, men er til forveksling lik de tidligere.

Rettsvesenet har svulmet også på grunn av ny rett som følge av Norges internasjonale forpliktelser og dommer fra EMD (domstolen i Strasbourg som tolker og anvender EMK) og EF- og EFTA-domstolene.

Hver gang Høyesterett begrunner en avgjørelse med Norges internasjonale forpliktelser, er Stortinget i realiteten «avsatt». Mye av det gamle «samspillet» mellom domstolene og lovgiver er derfor en saga blott.

Dysfunksjonelt?

I ti år som statsadvokat på 1980-tallet kan jeg huske én straffesak som gikk over fem dager, nå er fem uker og sågar saker over flere måneder ikke uvanlig. I alvorlige straffesaker er tingretten på grunn av jurysystemet bare en «transportetappe» til lagmannsretten. Også sivile saker svulmer i antall og omfang.

Et av målene med den nye tvisteloven var en nedkorting av hovedforhandlingen med 30 prosent, men utviklingen har gått i motsatt retning; advokatutgiftene skulle bli 30 prosent lavere, men de skyter i været.

For tre-fire år siden berammet Borgarting sivile saker seks måneder frem i tid, nå er det ett år og seks måneder. I mellomtiden settes livet for mange på vent, det er et «mislighold» av borgernes rettssikkerhet! Ja, rettsvesenet lider av «juridisk kusma»; det er på tide å stille spørsmål om det er på vei til å bli dysfunksjonelt?

Prosessøkonomi

Høyesteretts hovedoppgave er å «arbeide for rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling», men i praksis «stjeler» avgjørelser som er blottet for betydning utenfor den konkrete saken ressurser som burde ha vært tilgjengelige for de lange linjer.

Jeg tror det er trygt å si at Norge innehar verdensrekorden i detaljorientering i den øverste domstol!

Høyesterett har ment seg bundet av EMK til å begrunne ankenektelser i straffesaker der siktede er frifunnet i tingretten, men domfelt i lagmannsretten, det er avgjørelser helt uten prinsipiell interesse. Det er også stadig flere opphevelser av kjennelser fra lagmannsrettene på grunn av Høyesteretts syn på hva som kreves etter EMK og EMD. Det har vist seg at Høyesterett i mange spørsmål har vært «mer katolsk enn paven selv» og har «gjettet galt» når det gjelder hva EMK krever; det har også vært en del «vingling».

Selvbevisste forsvarere

Det er ikke tvil om at dommere i lavere instanser er blitt usikre og ikke lenger hevder sin autoritet overfor selvbevisste forsvarere (som ikke er mangelvare). Prosessen er blitt en seilingsled full av nye staker, det er blitt vanskeligere å navigere og redslene for «grunnstøtinger» er stor!

Prosessøkonomi er et grunnelement i all prosess, men ser ikke ut til å ha noen plass i den nye rettskildeverden.

Høyesterett har «skutt ned» mange av de effektivitetstiltak den nye tvisteloven tok sikte på. En rettstilstand med mange «åpninger» svekker forutberegneligheten, og Høyesteretts vilje til å se med nye øyne på nær sagt ethvert spørsmål er prosessdrivende. Fra 2002 til 2012 har anker/kjæremål til Høyesterett i sivile saker økt med over 25 prosent og i straffesaker med nesten 30 prosent.

«Banne i kjerka»

Domstolspolitikken i Norge har vært reaktiv. Det har dreid seg - under stor motstand - om sammenslåinger av domstoler. Det er på tide at domstolspolitikken blir proaktiv, kanskje til og med all den nye jusen krever et blikk på selve domstolsorganisasjonen?

Det er god domstolspolitikk at flest mulig saker avgjøres i første instans, men i alvorlige straffesaker «flotter» Norge seg med å ha tingretten som en ren transportetappe.

Det er ikke bare sløsing med ressurser, men en stor belastning for alle involverte, også for tiltalte. Justisdepartementet er i gang med en evaluering av den nye tvisteloven, men ambisjonene er begrenset til mindre justeringer; det må «sterkere lut til»!

Det er misbruk av ressurser at våre øverste dommere må legge arbeid i «småsaker».

Selv om mye av arbeidet gjøres av utredere, må dommerne sette seg inn i faktum og ta stilling til jusen. Ja, det er i seg selv grunn til å være kritisk til at utredere overtar viktige deler av dommeroppgavene; vi dommere i de lavere domstolene lurer av og til (på spøk) om «flinke» utredere som vil utmerke seg leter med «lys og lykte» for å finne feil!

«Gidder ikke»

Rekrutteringen til Høyesterett er på et lavmål, nylig var det ingen søkere til en utlyst stilling. Det har vært en tendens å skylde på lønn, kanskje det er viktigere at mange mulige søkere sier til seg selv: «Nei, det der gidder jeg ikke!»

All den nye jusen som følge av internasjonaliseringen har vært en revolusjon, men har som alle revolusjoner hatt sine kostnader.

For å sikre et bærekraftig rettsvesen, må «kusmaen» tas på alvor. Som pensjonert dommer kan jeg «banne i kjerka» og spørre om ikke vi bør ta en kikk på selveste Høyesterett?

Slik Høyesterett anvender EMK øker feilprosenten i lagmannsrettene, og det er skapt nye oppgaver som det til nå ikke har vært andre enn Høyesterett selv til å ivareta. Det er ikke tvil om at flere små kontrolloppgaver allerede har gått ut over Høyesteretts hovedoppgaver, men dem er det ikke andre som kan ta seg av.

De nye «småoppgavene» kan løses på flere måter, men et større utrederkorps er ikke veien å gå.

Hvordan kan vi sikre at Norges rettsvesen - for å være i bildet - forblir potent?

--
Etter nærmere 40 år i justissektoren og 20 år som dommer i Borgarting i lagmannsrett, gikk Iver Huitfeldt nylig av med pensjon. Dette er en bearbeidet versjon av hans uærbødige ord til sine kolleger ved den avsluttende sammenkomsten.