En vandelsreisendes død

Siden 4. november 2007 - klokken 22.08 - da 86. og siste episode av «Sopranos» gikk i svart på NRK3, har jeg mer enn en gang viklet meg inn i følgende eksistensielle problemstilling: Overlevde Tony?

«Overlevde hva da?» spør folk, som oftest representert ved en smått TV-nerdete kollega. La oss kalle ham Anders.

Og det er det som er det irriterende. Denne Anders treffer akkurat der det smerter mest. Vi ANER JO IKKE hva som skjedde!

Om Tony Soprano ble utsatt for et attentat på kafeen i New Jersey, der han venter på datteren Meadow. Om det er hun som skal ta kulene i siste scene, for å knytte det ultimate blodsbånd til Corleone-familiens skjebne i finalen av Gudfaren-trilogien, der Don Michaels datter blir drept på trappen foran Teatro Massimo i Palermo.
For denne skumle karen vi sekunder før har sett gå inn på toalettet - til forveksling lik Al Pacinos gryende gudfar 35 år tidligere - er vel den samme vi hører åpne døren, og så ser Tony opp, og så...

Blackout.

Tysssssstnad...

Ikke Howlin' Wolfs «Goin' Down Slow». Ikke Stones eller Benny Goodman. Ikke Daniel Lanois eller Nick Lowe. Ikke så mye som en Sinatra-pastisj. Varemerket på en besnærende Sopranos-avslutning, den kule låten som har underbygd rulleteksten, glimrer med sitt fravær. I likhet med den opplagte innforståtthet vi har møtt vår kollega med for å samtale om sist sette episode.

Og for riktig å legge skam til skade: Hva betyr det at Tony, rett før han møter sin skaper, eller hvem den enn er som entrer rommet (Meadow?) - hvorfor går han bort til jukeboksen og setter på «Don't Stop Believing» med Journey?

Skal han ut på en reise? Den siste? Og hva er det vi ikke skal slutte å tro (på)? At han kommer tilbake? At alt fortsetter som før? At det hele bare har vært en eneste lang prequel til «Sopranos-The Movie»?

Nå vet vi svaret. James «Tony Soprano» Gandolfini (51) døde i Roma natt til torsdag av hjerteinfarkt. Skuespilleren som gestaltet tittelrollen gjennom seks sesonger og åtte år, fra 1999-2007, gjorde så dypt inntrykk at han ble evig identifisert med den ikoniske skikkelsen han skapte. På ett vis urettferdig, for det gjorde ham til en merket mann som ikke uten videre fikk prøve ut andre karakterroller.

Samtidig fikk han utvikle TV-historiens viktigste hovedrolle. Den som er alle de store Shakespeare-karakterene i én, tykkfallen skapning, formet av Gandolfini selv: Den farløse Hamlet, den duale Richard II, den sønderrevne kong Lear, antihelten Richard III, den forblindede Othello og svikeren Iago, og til sist den oppsummerte Macbeth; når ambisjoner trumfer moral, og maktsyke utledes i skyld og paranoia. En reisende i dårlig vandel.

Sopranos-skaper David Chase har selv kalt James Gandolfini en forutsetning for seriens suksess. Uten ham kunne det hele endt etter en sesong-som opprinnelig var produsenten HBOs perspektiv i 1998.

Sujettet med en labil mafiaboss i terapi høres ut som noe komikeren Billy Crystal kunne ha tynt ut et par filmer av, men ikke en fyr som hadde tatt sine første dramatimer to år tidligere.

Men Chase insisterte på Gandolfini. Slik han like selvsikkert sto på at paljetten av småskurker i birollesegmentet skulle bestå av amatørskuespillere og genuine kjeltringer fra lokalmiljøet i New Jersey hvor handlingen finner sted.

Slik reflekterte Chase også noen særpreg fra egne forbilder, i første rekke filmregissørene Martin Scorsese og Federico Fellini. Hele 27 skuespillere fra Scorceses «Goodfellas», som mange har kalt en forfilm til serien, medvirker i «Sopranos». Fellini-referansene er tydeligst i form av den autentisitet som ikke-profesjonelle skuespillere bidrar med i fargeleggingen av miljøet.

Så kall det en skjebnens tilskikkelse at James Gandolfini - Tony Soprano blant venner - falt om i Den evige stad, på vei til Sicilia, hvor Cosa nostra hadde sitt historiske arnested. Gandolfini var på vei til filmfestivalen i Taormina, der en internasjonal skuespiller av italiensk avstamning hvert år hedres av moderlandet fedrene forlot. Lørdag skulle det være Gandolfinis tur til å motta den samme hyllest som er blitt bl.a. Robert De Niro og Al Pacino til del.

At dødsfallet til en TV-skuespiller med begrenset repertoar vekker slik oppmerksomhet, sier mye om hvilket inntrykk han faktisk gjorde på sitt publikum den tilmålte tid han fikk til rådighet.

Når «Sopranos» stadig kåres til «verdens viktigste»,«mest velskrevne» og «TV-historiens mest innflytelsesrike serie» i alt fra The Guardian til Vanity Fair og Time Magazine, regner det heder på David Chase. Og det høljer på James Gandolfini. Hans identifikasjon med Tony Soprano er en organisk del av seriens universelle suksess. «"Sopranos" holder seg som den beste TV-serie siden mediets begynnelse», skrev The New Yorker i sin Gandolfini-nekrolog.

Uten Tony Sopranos «made men», som mafiainnvidde kalles, ingen «Mad Men» til å overta i 2007. I David Chases skrivestue satt det manusforfattere som siden skulle skape «The Wire», «Deadwood», «Generation Kill», «Breaking Bad» og «Six Feet Under», for å nevne en håndfull.

Og tro bare ikke «Game of Thrones» har funnet på det anarkistiske brudd med klassisk, aristotelisk dramaturgi hvor man uten forvarsel avliver dem man tror man følger.

«Sopranos» er roten til alt godt som har skjedd på TV-fronten.