Seierkvinnene. De som bygget landet

Jentebarn som blir født i Norge i vår tid, får en uvanlig og sjelden fødselsgave. Norge er et av verdens mest likestilte samfunn. Dagens jenter og kvinner bør sende en varm takk til dem som gikk foran, som Fredrikke Marie Qvam.

Kåring: Her er Norges 100 viktigstekvinner

Hun var en av de fremste i kampen for kvinners stemmerett. Gjennom de første årene på 1900-tallet fikk utvalgte kvinner mulighet til å stemme. Først i 1913 fikk alle norske kvinner stemmerett på linje med menn.

Skarpt hode, stort hjerte

Fredrikke Marie Qvam var svært opptatt av politikk, og særlig av spørsmålet om Norges selvstendighet. Da det skulle avholdes folkeavstemning om unionsoppløsning mellom Norges og Sverige i 1905, foreslo Qvam overfor Stortingets presidentskap at også kvinnene skulle få stemme.

Slik ble det ikke.

Da mobiliserte Qvam på egen hånd. Hun og hennes medspillere samlet inn nær 300.000 underskrifter fra kvinner over hele landet til støtte for et selvstendig Norge. Slik fikk hun demonstrert at kvinner brydde seg om politikk og kunne ta samfunnsansvar.

Fredrikke Marie Qvam drev lobbyvirksomhet før noen visste hva det var. Gjennom ektemannen, den senere statsminister Ole Anton Qvam, kom hun i kontakt med politikere og med konene deres. Hun var en nettverksbygger av rang, med et skarpt hode og et stort hjerte.

I årene før unionsoppløsningen var det sterke spenninger mellom Norge og Sverige. En gruppe kvinner fryktet krig, og mente at Norge ikke var godt nok forberedt. De møttes i Kristiania, og ble enige om å samle sammen helsemateriell og bidra til å utdanne sykepleiere. Qvam var til stede, og ble en av stifterne av Norske Kvinners Sanitetsforening.

Sanitetskvinnene la grunnlaget for det moderne velferdssamfunnet. De startet sykehus og gamlehjem, barnehager og landets første helsestasjoner. I dag jobber de på stadig nye områder. Blant annet hjelper de nyankomne innvandrerkvinner med å komme inn i samfunnet vårt. De ser hvor de trengs, og går dit.

Ekstra tur på strøket

På listen over de 100 kvinnene VGs jury i dag kårer til de viktigste, er det et trekk som går igjen. De fremste kvinnesakskvinnene var handlekraftige. De så et behov, og gjorde noe med det. En av dem var Laura Nadheim, gatemisjonæren som jobbet i nesten 40 år blant Oslos prostituerte. Om henne fortelles det at da hun døde, i 1967, tok mange av jentene en ekstra tur på strøket, så de kunne betale for den aller fineste kransen.

En annen er Othilie Tonning, kvinneaktivisten som i 1890 ble frelsessoldat, og som brukte resten av livet på å lede Frelsesarmeens sosialarbeid. Også hun gikk blant samfunnets aller mest utsatte, prostituerte og rusmisbrukere. Med kjærlighet, uten fordommer.

Det disse kvinnene forteller oss, er at kvinnesak er praktisk arbeid. Det handler ofte om konkrete løsninger på konkrete problemer: Hvordan møter vi medmennesker som faller utenfor? Hvem skal passe barna mens mødrene er på jobb? Hvordan kan de gamle få det godt, også når de ikke lenger kan passe seg selv?

Menn har sjelden frontet slike spørsmål.

Dette har vært kvinners anliggende; fra Qvams sanitetskvinner til tidligere statsminister Gro Harlem Brundtlands familiepolitikk. De har gjennom logiske løsninger lagt grunnlaget for et samfunn der kvinner kan jobbe, og samtidig ha et godt familieliv. En viktig årsak til Norges store økonomiske suksesser at en så stor andel kvinner er i lønnet arbeid.

Borgerlig elite

Motstanden har vært hard, også fra venstresiden. I kriseårene på 1920- og 1930-tallet var det mange, særlig i arbeiderbevegelsen, som ville presse kvinner ut av arbeidslivet. I 1925 vedtok LO-kongressen å begrense gifte kvinners rett til å ta lønnet arbeid.

Ti år senere vedtok Ap det samme. Det var høy arbeidsledighet og nød i Norge. Det fantes kvinner i arbeiderbevegelsen som protesterte mot disse vedtakene. Men de fleste arbeiderkvinnene støttet opp om sine menn, og følte at de hadde lite til felles med borgerskapets kvinneforkjempere.

Mange av stemmerettsforkjemperne tilhørte den borgerlige eliten, både økonomisk og intellektuelt. Borgerkvinnene ble kulturelt holdt nede av strenge sosiale normer.

Aktivistene i salongene kjempet for at kvinner skulle få bruke sine evner i arbeidslivet og i politikken. Slitne arbeiderkvinner var naturlig nok mest opptatt av at familiene hadde en inntekt å leve av. For dem var det ikke et mål å jobbe mer, men å få en anstendig lønn.

Vi ser noen av det samme i dagens debatter om deltid, og om kontantstøtte: Er heltidsjobb veien til selvstendighet og frihet, eller handler kvinnefrigjøring om retten til å velge å være hjemme?

P-pillen

Kvinners liv har endret seg dramatisk gjennom de siste hundre årene. Min farmor og farfar ble født for omtrent hundre år siden. De vokste begge opp i søskenflokker på 11-12 barn. I dag har vi kontroll over familielivet; vi kan i stor grad styre hvor mange barn vi vil ha.

P-pillen som ble vanlig på 1970-tallet, ga oss en frihet ingen kvinner før oss har hatt.

Vendepunktet ble markert med stemmeretten. Kvinner måtte få en stemme som veide like tungt som mannens. Ikke for å få makt over mennene, men for å få makt over seg selv. For først når kvinner og menn er like sterke kan de løfte en hel nasjon.