Omtrent slik er kvintessensen av nordisk krim, slik den konsumeres utaskjærs av storøyde lesere med oksehunger etter kropssvæsker på vidvanke i skandinavisk design.
Sjangeren er blitt sin egen. Den alkoholiserte etterforskeren som går i rette med elementene, storsamfunnet og seg selv, fortrinnsvis med en replikk på lur, finnes i mange tapninger i kriminallitteraturen. Spør bare Philip Marlowe.
Men i den nordiske modellen skraper han samtidig i velferdsstatens grimme ferniss, slik at publikum i USA, Tyskland og Storbritannia kan nikke bekreftende: Se hva sosialismen faktisk gjør med folk som må leve under det røde åk!
Det kjølige Skandinavia med sine frivole kvinner, høyteknologiske sosialdemokratier, egalitære kongehus og styrtrike skatteflyktninger er et eksotisk landskap for utenlandske lesere. Ørsmå land som har fått det for seg at akkurat
de skal anerkjenne verdens fremste begavelser i alt fra fysikk og medisin til økonomi og litteratur, og endatil en Nobelpris for fred, innstiftet av en dynamittgubbe.
Mange av disse krimleserne er fullstendig klar over at nordiske land har mindre kriminalitet enn resten av verden, at fordelingspolitikken gir færre nødstilte som må stjele for å overleve, at mordraten er klodens laveste og vi går for å være på lykketoppen, ifølge FN.
Men mange vet også at både Norge, Sverige og Finland har flere selvmord enn Storbritannia og Tyskland. Når nettene blir lange og kulda setter inn går forholdsvis mange skandinaver ned i kjelleren. Noen av dem kommer aldri opp igjen. I verdens rikeste land.
Der akademiske sosiologers pedagogiske evner opphører, begynner fortellingene til Maj Sjöwall & Per Wahlöö, Henning Mankell, Håkan Nesser, Stieg Larsson, Karin Fossum, Peter Høegh, Arnaldur Indridason, Kjell Ola Dahl samt Jo Nesbø, den i øyeblikket
største litterære og kommersielle suksessen på krimfronten.
I går kom hans
tiende roman om den plagede politimannen Harry Hole - i et rekord-førsteopplag på 270.000 eksemplarer. Og ja vi snakker bøker. Fysiske eksemplarer. Trykt på papir. Fremstilt av døde trær.
I europeiske og amerikanske storaviser og litterære magasiner skrives det lærde artikler om skandinavisk krim. Hva kan det ha seg at alt som kommer nordfra er så bra? Vel, minner
Huffington Post om, husk at det kun er det beste som blir oversatt. Den forglemmelige litteraturen blir aldri eksportert.
Et poeng selvfølgelig, men det underslår likevel ikke kvaliteten på de bøker som faktisk blir oversatt. I Jo Nesbøs tilfelle, siden han er den dagsaktuelle her, fremholder kritikere både i USA og England at han konstruerer imponerende holdbare intriger, skaper en medrivende - for ikke å si opprivende - handling og svikter aldri med sine spektakulære oppklaringer.
Men fremfor alt; han skriver usedvanlig godt. Noe som også preger Nesbøs nordiske kolleger.
For utenlandske observatører er det et opplagt poeng at ingen av disse er rendyrkede krimforfattere som aldri har gjort annet enn å bokbade i stump vold og brå død.
Henning Mankell hadde skrevet syv kritikerroste, men kommersielt dødfødte romaner samt et dusin skuespill og ungdomsbøker før han i 1991 introduserte Ystad-polisens Kurt Wallander. Karin Fossum var en prisbelønt lyriker, Maj Sjöwall var oversetter, Stieg Larsson journalist,
Kjell Ola Dahl lektor, Peter Høegh danser og Jo Nesbø finansanalytiker.
Dette at de kommer utenfra og setter kriminaliteten og i særdeleshet oppklaringen i et større samfunnsperspektiv, hvor etterforskningsmetode og CSI-porno spiller mindre rolle, gjør skandinavisk krim antakelig mer realistisk for utenlandske lesere.
Selv om altså forbrytelsene som begås i Harry Hole-universet helst hører hjemme i David Lynch-land og mordraten i Ystad, ifølge Henning Mankell, tilsvarer den samlede lovløshet i Detroit og Bogota.
Skandinavias
Inspector Norse fortsetter i så måte den ibsenske psykoanalyse av samfunnet for å si noe om hva det gjør med menneskene som ikke lar seg underlegge normen.