Det er i motbakke det går oppover

Statistikk kan brukes til det meste. Du kan stå med ett bein i kokende vann og det andre i en bøtte med is. Vondt hver for seg, men gjennomsnittet er perfekt. I stor grad handler statistiske data nå for tiden om å belegge undergangsfortellingen om den europeiske sivilisasjons endelikt.

Med drahjelp fra sånne som meg, spyr mediene ut sine elendighetsbeskrivelser. Ikke en dag uten flere innstramminger, kraftigere nedskjæringer, mer sosial dumping, større underskudd. Økonomien blør. Europa brenner.

Samtidig er statistikk ubrukelig som måleenhet for livsstandard kontra levestandard. Hvordan måles lykke? Hva er parameterne for tilhørighet og erkjennelse?

Stolt og tyngende historie

Vår forhistorie er stolt, men også tyngende. Den industrielle revolusjon hadde sitt arnested i Europa. Vi har reformert verdensreligioner, forkastet totalitære ideologier og kommet opp med noen nye. Likestilling, demokrati, solidaritet og menneskeverd er europeiske kvaliteter.

Men alle disse verdier betyr ikke så mye når depresjonen rammer. Vi som viste verden veien er blitt en pekepinn på hvor ille det kan gå. Intet tre vokser inn i himmelen, nynner selvpiskerne blant oss.

En av de fremste budbringere av elendighetens evangelium er den tradisjonelt liberale avisen Financial Times, som utkommer i London. Men det var også her jeg leste denne setningen, formulert av den Paris-bosatte britiske forfatteren Simon Kuper:

«Europa gjennomgår en forferdelig tid - unntatt sammenlignet med ethvert annet kontinent og enhver annen tidsepoke i historien».

Så mye for selvmedlidenheten.

Alt er relativt

Kuper (44), som er født i Uganda av sørafrikanske foreldre, oppvokst i Sør-Holland, Sverige, Jamaica, London og Berlin og har sin utdannelse fra prestisjeuniversitetene Oxford og Harvard, minner om at alt er relativt. «Man måste jämföra», sier Ingemar i Lasse Hallströms Mitt liv som hund. «Tenk på Laika!»

Nesten uansett hvordan vi snur og vender på dette, har den jevne europeer det bedre i dag enn for tyve og tredve år siden. Statistisk og gjennomsnittlig, riktig nok, for unntakene som bekrefter regelen er tallrike. Og - som sagt - husk isbøtta og kokende vann.

Men la oss bruke statistikken for det den er verdt, og finne noen størrelser som underbygger den andre historien. Ikke den om skyhøy ledighet og resesjon, men tallene som forteller at selv kriserammede spanjoler lever syv år lenger nå enn i 1980. Gjennomsnittsspanjolen, som kan forvente å bli 82 år gammel, har fordoblet sin inntekt i løpet av samme periode. En graf som sprenger rammene for normal lønnsregulering i et i-land.

Lever lenger enn oss

Forresten så lever både spanjoler, franskmenn og italienere lenger enn oss nordmenn, ifølge FN-sambandets Globalis-statistikk. Enda de gjør mer av alt det som vi er oppdratt til å få høre enten er skadelig eller umoralsk.

Andre tall fra nasjonale byråer som britiske ONS (Office of National Statistics), italienske Istat og EUs Eurostat forteller om synkende kriminalitet (ONS: «British streets haven't been this safe in 30 years»), aldri har flere tatt høyere utdanning, aldri har folkehelsen vært bedre, aldri har barnedødeligheten vært lavere, endog ulykkesfrekvensen i den økende biltrafikken er på retur.

Og selv om vi bladsmørere kverner på om eurogeddon og austerity (innstramminger), lever de fleste europeere sine dagligliv uten egentlig å føle eurokrisen på hverken kropp eller sjel.

World Economic Forums «Global Gender Gap Report 2012» viser at syv av topp-ti-landene i verden når det kommer til økonomisk og sosial jevnbyrdighet mellom kjønnene er europeiske.

Seks av verdens ti minst korrupte land, ifølge Transparency International, er europeiske. På CIA-rankingen over inntektspolitisk likestilling, er de 17 øverste av 136 land europeiske.

Gode levekår

På FNs levekårsindeks er 12 av de 20 beste land europeiske, med kriseland som Irland høyere på tabellen enn både Sverige og Finland, for øvrig, og Spania og Italia før både Luxembourg og Storbritannia. Det er også en grunn til at Hellas kommer bedre ut enn de styrtrike Forente arabiske emirater, Qatar, Brunei og Bahrain.

Gjennomsnittsinntekten i Hellas er dobbelt så høy som tilsvarende i ekspansive økonomier som Russland, Brasil og Kina, ifølge Verdensbankens tall.

Mens den Pulitzerpris-dynkede ekspertskribenten Thomas Friedman bruker spalteplassen sin i The New York Times til å skrive om hvordan Kina og India «spiser vår lunsj», mener Simon Kuper at indere og kinesere «lager lunsjen vår». Jo rikere de blir, jo mer og oftere tar de seg råd til å kjøpe våre luksusartikler, hotellrom og studieplasser, skriver Kuper som også går i rette med alle fryktfremkallende prognoser hvor Europa går til grunne under innvandringens og islams åk.

Ingen slike fremskrivninger har slått til, påpeker han. Heller ikke dem som forutså høyreekstremismens oppblomstring. Virkeligheten stemmer ikke med ekspertenes fryktfremkallende advarsler, slår Simon Kuper fast.

Storhetstiden over - heldigvis

Europas storhetstid er forbi; det blir ingen nye 500 år med oppdagelser av sjøveien til det fjerne østen, ingen nye kontinenter å røve for annet enn enn intellektuell kapital. Ikke har vi båter, de er registrert på Bahamas, og ikke har vi sjøfolk, de bor allerede i Manilla. Det er i det hele tatt innlysende at den tiden da seks prosent av verdens befolkning regjerte resten av kloden, er forbi. Heldigvis.

Det er egentlig også uproblematisk at Asia bruker mer på militært materiell enn oss. Samlet har Europa nok krutt til å forsvare våre land, om det skulle behøves. Den andre siden av den saken er at neste gang det smeller, er det mer sannsynlig at det kommer til å ryke i Iran eller Nord-Korea, ikke fra Dovers hvite klipper.

«Europas krise er ikke evigvarende», skriver Financial Times. En dag kommer europeisk ungdom i arbeid igjen, og en dag begynner deres fedre å betale skatt. Den økonomiske krisen er strukturell. Strukturer endrer seg, det ligger i ordets opprinnelse.

Og en dag sitter en fremtidig kollega i India Times og skriver en artikkel som denne om nedturen etter oppturen og at det egentlig ikke er så verst å leve i vår tid i vår del av verden likevel.