Folk flest er fornøyd

Nesen! Alle som leste aviser på nittitallet husker nesen til Carl I. Hagen. Når norske avistegnere skulle karikere Frps formann, var det alltid en enorm nese som fanget blikket. Med to vidåpne nesebor. Første gang jeg så Hagen i levende live, stirret jeg på nesen hans i smug i over ti minutter.

Hagen hadde en unik nese. For politikk. Han luktet seg frem til stemninger og velgere lenge før de andre partiene skjønte noen ting. Hagen trålte rundt i den norske velgermassen, og fant dødvinklene. De gruppene som falt utenfor de andre partiene.

Slo nedenfra

I de etablerte partiene har det alltid vært mange som mener at politikk handler om å få folk til å støtte det partienes eliter har funnet ut er bra. Lenge handlet valgkampene om å oppdra folket til å stemme på standpunkter partiene gikk inn for. Politikken gikk fra toppen og ned.

Hagen og Frp forandret dette. Frp ble partiet som først forsøkte å finne ut hva folk egentlig mente, og så lage politiske standpunkter som var et ekko av det. Ikke alle folk i Norge selvfølgelig. Først og fremst de som ikke var begeistret for de partiene som til enhver tid satt ved makten.

Ingen kunne dette bedre enn Carl I. Hagen. Han var tildelt en historisk talent for å omdanne innsikt i folkemeningen til partipolitikk. Og det skjedde så raskt at andre partier ble stående og måpe.

Av og til parkerte han sitt eget parti også. Hvis den viktige velgergruppen, den som følte seg hjemløs, forandret seg, forandret Hagen Frp. Da ble hele årskull og ledersjikt brutalt kastet ut. Hagen og Frp følte ingen forpliktelser til tradisjoner eller historie. Det handlet om å være partiet for så mange som mulig hele tiden. Velgerne tok aldri feil!

Hagen er overalt

I dag har Hagens metode forplantet seg. Høyre har lært mye av den. Målet til Høyre er å bli et stort folkeparti. Ideologi og tradisjonelle prinsipper er parkert, og politikken tar utgangspunkt i skarpe analyser av den nye norske middelklassen.

Jens Stoltenbergs Arbeiderparti er også et svært pragmatisk parti, som på en rekke områder har adoptert tidligere Frp-politikk, fordi man mener det er nødvendig for å forbli størst. Aps harde asylpolitikk er et eksempel.

Moderne politikk handler om å tolke folket. Og så raskt som mulig forandre seg i takt med velgerne sine. Forandring og fleksibilitet gir større gevinst enn renhet og rankhet. Det handler om å forandre seg eller å gå under.

Ikke like stor nese

Men gruppen som faller utenfor de etablerte styringspartiene, blir stadig mindre. Og etter hvert er den så sammensatt at selv en selvmotsigelsesmester som Carl I. Hagen ville hatt problemer med å forene den.

Det er dette Siv Jensen sliter med. Hun mangler sin forgjengers ekstreme talent for politisk populisme. Til gjengjeld har hun et bedre grep om det politiske spillet. Siv Jensen ligger an til å tape en god del oppslutning fra sist valg, men samtidig kan hun bli den som tar Frp inn i regjering. Og dermed gir partiet en makt det aldri har hatt før.

Prisen for å ta plass i regjering er at handlingsrommet som et populistisk parti trenger for å holde seg stort blir innskrenket. Det blir ikke lenger mulig å løpe fra sine tidligere standpunkter så fort som før. Folket må se at det er det Fremskrittspartiet de får, de kan ikke lenger få et nytt hver gang motstanden mot det etablerte antar nye former.

Høyre og Ap kommer heller ikke til å sitte stille å se på at det oppstår store blindsoner i den norske velgermassen, der partier som Frp kan gå og forsyne seg.

De fornøyde

Frp sliter også med en annen endring i Norge. Misnøye med elitene og det etablerte er ikke like stor som før. I 2013 er det mange flere som er fornøyd med det samfunnet vi har. 22. juli utløste en massiv oppslutning rundt Norge og det norske. Ikke som nasjonalisme og frykt for det nye, men som en omfavnelse av samhold og enighet. I valgåret 2013 mener et stort flertall at Norge er et godt og trygt land, som er på rett vei på de fleste områder. Det har også gjort Frps handlingsrom mindre enn før.

Den naturlige konsekvensen er at Siv Jensens aggresjon for det meste retter seg mot dem som forsøker å holde Frp utenfor de etablerte maktstrukturene. Ikke mot dem som allerede er der. Er det en ting Frp alltid har forstått så er det at folket alltid har rett.