Hestekuren virker ikke

Symbolsk også fordi det på alle måter er en tale full av tomme ord. For vel tilbake i Roma fortsetter alt som før.

Det Letta sier er at innstrammingspolitikken er over. Det han gjør er å forsikre Den europeiske sentralbanken om at Italia vil overholde sine forpliktelser for å få kontroll på budsjettunderskuddet.

Letta fikk sitt tillitsvotum og kom til makten ved å love Silvio Berlusconis høyrefraksjon i parlamentet at regjeringen ville fjerne en upopulær eiendomsskatt innført av hans forgjenger, teknokraten Mario Monti. Han sa ingen ting om hva som ville komme i stedet.

Denne eiendomsskatten alene gir et svart hull på inntektssiden i Italiensk økonomi tilsvarende åtte milliarder euro i minus. Enrico Letta må derfor skjære ned enda mer på offentlig forbruk andre steder, og det må skrives ut enda flere skatter.
Uansett hva man velger å kalle denne politikken, er grepet det samme: Innstramminger.

For å legge skam til skade begynner det etter hvert å bli tydelig at det er en selvmedisinering som ikke virker. Eller enda verre: Den virker mot sin hensikt.

Etter fire år med innstramminger er eurosonen nå inne i sin lengste resesjon i pengeunionens historie. Sentrale EU-stemmer, som Kommisjonens president, José Manuel Barroso, samt lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Christine Lagarde, er begge blitt kritiske til den såkalte austerity-(innstramnings) politikken.

Lagarde maner til «forsiktighet». Barroso sier at «grensen er nådd». Selv i diplomatiske vendinger er dette sterke ord fra to premissleverandører for hele ideen om nødvendige innstramminger i eurosonen.

For å forstå krisen i eurosonen må du glemme alt du tror du vet om den, mener statsviteren Mark Blyth. Han er professor i internasjonal politisk økonomi ved det prestisjetunge Ivy League-universitetet Brown University i Rhode Island, og kom nylig med boken Austerity: The History of a Dangerous Idea («Historien om en farlig idé»). Her går han i rette med vedtatte sannheter om finanskrisen(e)s opprinnelse og hvordan de løses. Innfallsvinklene er flere, men det som står tydeligst frem er dette: Depresjon kurereres ikke med mer depressivitet, slik EU har foreskrevet for sin egen eurosone.

Det interessante med Blyths analyse er ikke dens originalitet, fordi både Princeton-professor og nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman og amerikanernes norske kollega Erik S. Reinert har redegjort langs de samme linjer om at austerity er det motsatte av hva en nasjon i krise trenger, slik grunnleggeren av makroøkonomien John M. Keynes gjorde til læresetning: Økonomisk vekst drives av forbruk.

Men Blyth viser hvordan innstramminger er brukt politisk gjennom de siste 100 år, og hvordan denne tenkningen forverret den store depresjonen på 1930-tallet og skapte grobunn for de fascistiske maktovertagelsene som førte verden ut i krig.

Han mener at argumentene for austerity er motstridende og at det etter 100 år fortsatt mangler bevis for at ideen virker. Historien er tvert imot full av eksempler på hvordan innstramming har ført til lavere vekst, mens det eneste som har økt er velstandsgapet mellom fattig og rik, skriver Mark Blyth som dermed går til kjernen i krisen: Den moralske myten om at «vi har oss selv å takke» fordi «vi har levd over evne» og må nå «stramme livreima».

Med unntak av Hellas, hvor massiv korrupsjon, kreativ offentlig bokføring og fravær av et troverdig skatteregime har ødelagt fundamentet for gresk økonomi, er krisen i eurosonen til forveksling lik finanskrisen i USA.

Vi snakker altså ikke om en orgie av offentlig sløseri på fellesgoder eller uhemmet lønnsvekst blant statsansatte, men hvordan et havarert banksystem har maktet å få myndighetene til først å sluse skattebetalernes penger inn i bankenes tomme hvelv, for så å restrukturere seg selv på statens bekostning og deretter legge skylden på folk flest.

For de stadig færre tilhengerne av austerity i eurosonen, Tysklands forbundskansler Angela Merkel er vel snart den eneste statsleder som holder seg fast i troen på at ondt skal ondt fordrive, er det heller ingen god reklame for teorien at de to studiene som skulle rettferdiggjøre innstrammingspolitikken intellektuelt, er plukket fra hverandre.

Den ene ble pulverisert av IMF som avslørte at både data og konklusjoner var uriktige, mens den andre kollapset da økonomistudenten Thomas Herndon (28) ved University of Massachusetts Amherst oppdaget en regnefeil i underlagsmaterialet som gjorde at hele rapporten kom galt ut.

I mellomtiden hadde begge studiene formet beslutningstagere i Den amerikanske kongressen, i EU, i avisenes lederavdelinger (mea culpa!) og som Paul Krugman har skrevet: en enkelt students kontrollspørsmål har fått et bemerkelsesverdig høyt antall prominente mennesker til å se ut som idioter.

Dette er i bunn og grunn banalt enkelt:
Ditt forbruk er min inntekt, og mitt forbruk er din inntekt. Du kjøper VG, som gir meg lønn slik at jeg kan handle et par sko hos deg.
Hvis vi begge skal betale ned gjeld ved ikke å bruke penger, får ikke jeg lønn å handle sko for. Du slutter å kjøpe VG, jeg slutter å kjøpe sko, vi mister begge jobben, og tar i ytterste nødsfall opp dyrt forbrukslån for å holde hodet over vannet - og da kan livreima være så stram den bare vil.
Slik er makroøkonomi i et mikroperspektiv.