For noen pingler!

I alle fall angrer han på at han tilbød Marie-kjeks mellom to pressrier.


Terje Sporsem, komiker og firebarnsfar.

Fire ganger har jeg gjort det. To ganger har det vært dramatisk og en var lang, og den siste innebar bedøvelse og skalpell. Jeg snakker om fødsler her, altså. Etter fire ganger føler jeg meg nesten proff på det. Om ikke helt på toppen, så i alle fall nederst på tabellen i eliteserien. Jeg er fødselshjelpernes svar på Molde Fotballklubb.

VG+: Fedre på fødestua - 10 menn forteller (krever abonnement)

Marie-kjeks og pressrier
Når folk spør meg hva jeg hjalp til med under fødslene, blir jeg likevel litt usikker. Jeg husker jeg holdt masken med lystgass, ga vann eller saft ved behov, og jeg har kommet med tilbud om mat.
Nå skal det sies at det å tilby Marie-kjeks mellom to pressrier er en ting jeg angrer på, selv om det var godt ment.
Mest av alt husker jeg at jeg satt og forsøkte å finne på motiverende ting å si og gjøre. For jeg er jo smertelig klar over at jeg ikke har kontroll. Kvinnen jeg elsker ligger foran meg mens hun hyler og vrir seg i smerte. Hun er nervøs og lurer på om det skal være slik? Og jobben min under fødselen er jo å vise at ting er under kontroll.

UNG FAR: Terje Sporsem var 20 år gammel da han fikk Emilie og ble far for første gang. Foto: Privat

«Så flink du er»
Men hva kan jeg si eller gjøre for å gjøre situasjonen bedre? Det første jeg kom på å si etter 15 sekunder med tøffe rier var: «Så flink du er».
Inni meg var jeg stolt: Bra, Terje. Gi henne ros. La henne føle at hun håndterer dette bra.
Hun kikket på meg «Flink, for faen!!? Dette har ingenting med å være flink å gjøre» hveste hun tilbake.
Ok, jeg kan ikke diskutere med henne i denne situasjonen. Kanskje jeg heller skal være litt mer undrende? Virke oppriktig interessert i det hun er gjennom, og prøve sette meg inn i hennes situasjon?

På gangen
Nye rier kommer. Nye grimaser, nye lyder. Spør nå, Terje, tenker jeg og sier: «Er det vondt?» De ti minuttene på gangen ble en grei pause for oss begge to.
Det er hjelpeløsheten som er det verste. Det å vite at vi ikke kan gjøre noe. Vi menn står der som dumme personlige trenere som skal motivere, uten å ha den minste anelse av hva vi skal motivere til. Kanskje vi burde gjøre det litt mer som de gjør det på treningssenteret?
Når jeg sitter på lårcurl-maskinen på SATS med 110 kg, det dirrer i hele kroppen, jeg puster fort ut og inn og det kjennes ut som en muskel revner en plass, så vil jeg ikke at det skal stå noen der som ser meg dypt inn i øynene, legger en klut på pannen min og sier at dette skal vi klare sammen. Jeg vil jo at vedkommende skal rope: "Å kom igjen, da. Bare fire igjen! Vis hva du er laget av!!».
Kanskje det er det som er fremtiden? Egne profesjonelle, personlige fødselstrenere. Noe for Marte Kroghs neste fødsel, kanskje?

Noen menn takler ikke
Ifølge nye undersøkelser er det nettopp det vi bør skaffe oss. Noen som vet hva de gjør og som har vært med på det før. For noen menn takler tydeligvis ikke det å være med på fødsler.
Noen har til og med fått diagnosen posttraumatisk stresslidelse også kjent som PTSD. Min første tanke var: For noen pingler!
Barnet har klart seg, mor har klart seg og er ute i jobb igjen, og så skal far ligge på sofaen, sykmeldt og ute av stand til å jobbe, fordi det var ekkelt å se på?
Vanligvis er det folk som har vært i krig som får diagnosen PTSD. Folk som har blitt skutt på, sett kamerater bli drept eller sprengt av landminer og veibomber. Folk som har overlevd overgrep eller levd under konstant frykt i månedsvis. Da blir det litt pjuskete å si: «Jeg er syk fordi jeg synes det så så vondt ut å føde».

Ikke forberedt
Jeg har selv sett ting under fødsler jeg overhodet ikke kunne forberedt meg på. Når morkaken ikke løsnet etter forløsningen av mitt første barn, skjedde det ganske drøye ting.
Legen ble tilkalt. Han kom inn, tok tak i resten av navlestrengen som hang ut, viklet den rundt albuen, som om han skulle være med i tautrekkingskonkurranse, før han tok spenntak i bordet og trakk til for full kraft. 3 ganger gjorde han det, før den slapp taket og hele han ble nedsprutet av blod. Jeg satt der i den slitte Ekornes-stolen med min nyfødte datter i armene og så på, men likevel var jeg så oppslukt av det lille mirakelet som lå der, og samtidig hadde jeg en så klokkeklar tillit til det norske helsevesenet, at jeg ikke har tenkt så mye på det i ettertid. Helt til nå.

Kjenner litt på det
Når jeg leser en undersøkelsen fra Oxford University, som VG omtaler i dag, om menn som får psykiske lidelser av å ha vært til stede under en fødsel, så skjer det noe med meg. Jeg begynner å kjenne litt på det.
Det skjer for øvrig hver gang jeg leser om diverse undersøkelser. Det spiller ingen rolle om det er « Ukevis med Justin Bieber i alle kanaler gir oss mareritt-undersøkelse» , «Derfor vil vi ikke ha sex i sengen til svigermor» - undersøkelser eller fødselsundersøkelser som denne her. Det er som å begynne å tenke på at man burde klø seg på leggen; til slutt må du klø.
Kan svaret på at noen menn får lidelser av å se sin kjære føde, være at vi lever i et samfunn der vi hele tiden etterstreber å være perfekt? Både ovenfor venner og partnere.

Uten sminke
Så når virkeligheten slår inn og du ser din utvalgte ligge der uten sminke mens svetten renner og klysteret ikke funker helt som planlagt, eller når det topper seg og legen ta frem saksen fordi de trenger mer plass til hodet som kommer ut, da innser du at ting aldri blir helt det samme igjen. Dette kan forandre ditt syn på deg selv, og ikke minst din tidligere så perfekte og glansbildeaktige kjære.
Eller er dette et skapt problem?

Feil mann til feil tid
Jeg tror de som har gjennomført undersøkelsen rett og slett møtte feil mann til feil tid.
Spør du en mann som har stått opp med kolikkbarn klokken fem hver morgen i to måneder om han føler seg tom og sliten etter fødselen og om han trenger tid for seg selv eller kunne tenke seg å hvile litt, så vet du jo hva svaret blir.
For ingenting slår det å kunne komme hjem og klaske en diagnose på middagsbordet foran kona.
«Jeg tror jeg må bare slappe av på sofaen i dag jeg. Den PTSD`en er ramm i dag! Tror jeg må roe meg ned med en fotballkamp og en sixpack. Og ikke uff deg. Hadde jeg valgt guttetur i stedet for fødsel, så hadde vi ikke hatt denne situasjonen nå. Send meg cheeze doodlesen, er du snill».