Kliv ned fra barrikadene

Norge er landet der 70-tallets maoister marsjerte kledd i folkedrakter.

Nasjonalromantikk
Det fantes en logikk bak det. Den anti-imperialistiske revolusjonen var et nasjonalt anliggende. Men det krevdes et land som har snaret seg dypt inn i 1800-tallets nasjonalromantikk for at noe slikt skal kunne skje. Norge er et slikt land.

For en stund tilbake tok jeg i så jeg sprakk i en artikkel i Aftonbladet. Ironien var umulig ikk å få øye på. Under tittelen «Danskjævler» hyttet jeg med neven mot nabolandet Norge, den gamle danske provinsen.

Jeg hadde fått nok av den avsporede kulturdebatten som jeg daglig kan følge i norske medier. En lett forkledd innvandringsdebatt som påstår at de sentrale verdiene i den norske tilværelsen trues av taxisjåfører fra Pakistan.

Ypperstepresten i denne angstkirken er den konservative journalisten Jon Hustad som egner sin skrivegjerning til å peke ut minoriteter som har begått kriminelle handlinger.

Politisk korrekt
Vi kjenner alle igjen typen. I Sverige huserer de oftest på hatbloggar. I Norge er de en del av det stuerene intellektuelle etablissementet.

Høyreekstremistene og de konservative nøyde seg med å latterliggjøre meg på internett, men Norges trivsel-liberalere rykket ut til angrep.

Kulturredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende utnevnte meg til svensk-prøyssisk kommissær for politisk korrekthet, en som ikke holder ut med litt «innvandringsskepsis» fra fremmedfiendtlige «anarkister.».

Kjendisreporteren Aslak Nore raste i VG mot den svenske kunnskapsløsheten om Norge og norsk motkultur.

Begge valgte å utfordre meg som en intolerant «stockholmare». I Bergens Tidende fikk jeg tilnavnet «stekare» (med forklarende fotnote om røde bukser). Jeg vil ikke genere mine motdebattører gjennom å gjøre et poeng ut av at deres viktigste argument handler om at jeg er ikke-norsk. Det stemmer kanskje. Jeg har mine røtter i en del av Norge der fornorskningspolitikken ikke hadde noen større fremgang. Men det er komisk at argumentasjonen enda en gang handler om hvordan nasjonens stolte arv trues av utlendinger.

Krigen mot nazismen
Så vel Hilde Sandvik som Aslak Nore påpeker at nazismen mislyktes helt med å få oppslutning i de nynorske språkområdene. Det stemmer bare delvis. Holocaustforskningen har alltid nøye påpekt at det norske politiet var nazifisert lenge før krigen brøt ut. Og motstanden mot nazismen hadde lite med språk og målstrid å gjøre.

Den hardeste motstanden og de djerve terrorangrepene ble utført av kommunistiske motstandsmenn som ventet på befrielsen nordfra - fra Sovjetunionen.

Flere av dem ble dømt etter krigen for spionasje og det liberale Norge har siden den gangen anstrengt seg for å glemme dem.

Nore og Sandvik krever dessuten applaus for at deler av målfolket tok stilling mot sentralmakten og autoritær kultur og for fattigfolket. Men hvem kan fornekte at pinsebevegelsen tok veldig sterk avstand mot sentralstyret, autoritær kultur og for fattigfolket? Eller avholdsbevegelsen? Slik så mesteparten av 1800-tallets sosiale bevegelser ut uansett formål eller politisk farge.

Dagens motkultur mot fascismen?
Gå i arkivet til hvilken som helst folkebevegelse. Den eneste folkebevegelse som gjorde bekjempelse av fattigdom til det sentrale spørsmålet var Arbeiderbevegelsen.

Den nasjonalistiske kulturbevegelsen bidro bare til å utestenge store deler av sine medborgere fra denne kampen.

Men la oss si at den radikale kampen heroisk ble ført av nynorskens forsvarere - hvor finnes den motkulturelle motstanden mot den nyfacistiske kulturdebatten i dag?

Ikke hos Hilde Sandvik eller Aslak Nore i alle fall.

Å tilfreds lene seg på sine fedres høye moral er ikke bare ryggradsløst, det er å bevisst frasi seg ansvaret for dagens debattklima.

Ingen av mine motdebattører har villet diskutere min artikkels egentlig mål - å ta hull å den oppblåste forestillingen om en norsk kultur som trues av en begrenset innvandring.

Men hva skal jeg forvente meg av et Norge som virker å ha mistet all forstand? Et Norge der Sandvik på sine debattsider kan publisere en artikkel med overskriften «Er jeg gal når jeg sier at jeg på sett og vis forstår Breivik?», der skribenten savner «gode gamle, trygge Norge» og argumenterer med at han aldri har sett en norsk borger tigge i Bergens gater.

Argumenter som til og med svenske hatbloggere ville ha refusert.

Et Norge der selvtilfredse liberalere som Nore, bruker sin intellektuelle kapasitet til å skryte av at landets militære nærvær i Afghanistan og til å advara mot at innvandring er synonymt med voksende ekstremisme.

Et Norge der Fjordman, den anti-islamistiske hærføreren fra Vestlandet, i dag fremstår som spaltist og ekspert på islam.

Denne innskrenkende hetseren!

Et Norge der Aftenposten under snøft og beklagelse kaller den norske integrasjonspolitikken mislykket til tross for at Norge har den laveste arbeidsledigheten blant innavndrere i hele Europa.

Om det gjør meg til en prøyssisk kommissær for politisk korrekthet - så la gå.

Men det er ikke ro i rekkene som er min ordre. Det er umiddelbar retrett fra de fantasibarrikader dere bygger mot alle kulturelle avvikere. Tre av!

Det er på tide å klive ned fra deres høye hester nå. De hestene som Eilert Sundt forbød fantefolket å ri på.

MARTIN AAGÅRD, KULTURJOURNALIST