Svensk kunnskapsløshet

I en artikkel som skal handle om svenske fordommer mot Norge, bør man utvise aktsomhet med det motsatte. Men å hevde at svensker vet mindre om Norge enn omvendt er ingen dristig påstand. Det er helt logisk: Sverige er et større og viktigere land. Nordmenn flest vokste opp med SVT, Olof Palme og det svenske bronselaget i VM 1994. Svensker flest forstår knapt norsk, er min erfaring.

KRITISK: VGs kommentator Aslak Nore. Foto: Bjørn Thunæs

I kommentaren «Danskjävlar» 18. januar lover derfor Aftonbladets spaltist Martin Aagård leserne en innføring i «den norske kulturens kärna» (intet mindre) etter den siste månedens kulturdebatt.

Han er opprørt over journalist Jon Hustads angrep på kulturminister Hadia Tajik i artikkelen «Ikkje min kulturminister», en indignasjon han jo deler med mange nordmenn. Men når Aagårds hovedtese er at kulturdebatten handler om at angrepet på Tajik ble skrevet på nynorsk, er det grunn til å slå alarm.

Feil årstall

For Aagård var det «påhittade språket nynorska» et ledd i norsk nasjonalisme på 1800-tallet, en ideologisk retning som forklarer norsk rasisme og fremmedfiendtlighet siden. Allerede her skurrer det. Det er ikke bare Hustad som skriver nynorsk. Det gjør også Hadia Tajik selv, mens mannen som startet hele debatten - Christian Tybring-Gjedde fra det nynorsk- og fremmedfiendtlige Fremskrittspartiet - skriver bokmål.

Men analysen har bare så vidt begynt. Etter å ha funnet ut at Norge hadde vært en del av Danmark «sedan 800-tallet» (bare om lag 600 år feil, Aagård), går han over til å raljere over at nynorsk var et oppfunnet språk, en skjebne det forresten deler med alle skriftspråk.

Etter å ha etablert en for eksperter hittil uoppdaget idéhistorisk hovedlinje mellom Ivar Aasen og samfunnsforskeren Eilert Sundt, kan Aagård vifte med tryllestaven og vise hvordan nynorskens fremvekst forklarte undertrykking av minoriteter på 1800- og 1900-tallet.

Og la oss nå ikke glemme denne skampletten i norsk historie. Problemet i Aagårds argument er at den ikke har noen forbindelse med nynorsk. Jo, selvsagt finnes kulturkonservative tendenser der som alle andre steder, men hadde Aagård visst noe som helst om de kulturelle skillelinjene i norsk politikk, ville han sett at nynorsk har forbindelse til de vestnorske motkulturene som vokste fram på andre halvdel av 1800-tallet.

Mye uvitenhet

Motkultur er en samlebetegnelse på forskjellige typer folkelig motmakt mot sentralstyring og kulturell standardisering. At akkurat det fenomenet er vanskelig å skjønne for en stockholmer kan jeg faktisk forstå. Poenget er at den nynorske kulturhistoriens forakt for hovedstaden i liten grad manifesterte seg i innadvendt nasjonalisme, men derimot i internasjonalt utsyn. Credoet har vært: Det er Oslo som er provinsielt! Den klassiske nynorskforfatteren Arne Garborg var «jærbu» og «europear».

Uvitenheten om denne tradisjonen leder til slutt Aagård inn i de revisjonistiske historieforfalskernes mørke farvann. Han nevner det norske Holocaust, før han trekker linjene tilbake til Aasen: «Men trots att den norska kulturen skapades med blod och deportationer har den inte blivit särskilt livskraftig. Det nynorska kulturlivet har alltid varit fattigt.»

Husk at norsk kultur for Aagård er lik nynorsk. Hadde han lest moderne forskning om forholdet mellom nazisme og nynorsk, ville han visst at Nasjonal Samling fullstendig mislyktes med å vinne oppslutning i de motkulturelle nynorskområdene. Uten fakta eller argumentasjon antyder han sammenhengen mellom et folkemord og en språklig minoritet. Det er nesten så man ikke tror det man leser. At Aftonbladet har satt dette på trykk, endatil som den «norske kulturens kärna», er en skam.

Misliker diagnoser

Martin Aagård tror nok at han kjemper en heroisk kamp på vegne av Hadia Tajik og det multikulturelle Norge. Men historieleksjonen hans tangerer i stedet det aller nedrigste sjikt av urbane høyrepopulister, de som tar til orde for «bokbål» i skolegården.

Etter kommentaren har han påstått at han kjente til Tajiks nynorskbruk «mycket väl» (Aftonbladet.se 23. januar). Vel, Aagård, akkurat det tviler jeg på, men desto verre. Uvitenhet går ofte sammen med skråsikkerhet, og i hans tilfelle belærende arroganse. Min erfaring med svenskers syn på Norge er egentlig det motsatte; en spørrende nysgjerrighet og økende interesse. Norge har alltid vært nærme Sverige kulturelt; nå er også det motsatte tilfellet.

Og dette minner meg på noe viktig: Ingen, enten der er pakistanere, irakere, nigerianere eller nordmenn, liker å bli pådyttet en like velmenende som historieløs diagnose av egen kultur. Det er postkolonialismens utgangspunkt, og den kan nok være lettere å føle for folk i den gamle randsonekolonien Norge enn i den forgangne imperiemakten Sverige.

ASLAK NORE