I løpet av de åtte årene SV har sittet i regjering, har det kommet lite nytenkning fra den kanten. Spesielt de fire siste årene har SVs politiske bidrag mest handlet om å si nei til Aps politikk.
Samfunnet trenger radikale drivkrefter for skape forandring og fremskritt. Klimahandlingsregelen er et radikalt forslag i den norske oljesmurte politiske hverdagen.
SV-løftet innebærer at all olje og gass i uåpnede områder som i Barentshavet og rundt Jan Mayen og Svalbard skal bli liggende urørt.
Skal verden nå det vedtatte målet om maksimalt to graders oppvarming av kloden, må 81 prosent av kullet, 42 prosent av olje og 46 prosent av gassen i verden bli liggende der det er i dag.
I tillegg vil SV at oljefondet ikke skal investere i selskaper som driver med olje, kull, skifergass og tjæresand.
SVs radikale klimahandlingsregel er kansje ikke så radikal som mange vil ha det til. I finansmiljøene rundt om i verden er det et stadig sterkere fokus på at togradersmålet vil gjøre investeringer i fossilt brensel ulønnsomme på sikt.
En av verdens ledende bank- og finansieringsinstitusjoner, HSBC, mener at 40 til 60 prosent av markedsverdien til de største europeiske olje- og gasselskapene kan stå på spill ved overgangen til et lavkarbonsamfunn.
Storebrand, som er et av de største norske selskapene innen forvaltning av pensjonsfond, bestemte seg i sommer for å
redusere sine investeringer i fossil energi. Selskapet ekskluderte seks oljesandselskap og 13 kullselskap fra sin portefølje.
Nå vil altså SV at det norske statlige oljefondet skal gjøre det samme. Gjennom det norske oljefondet har vi eierandeler i 86 av verdens 100 største oljeselskaper og 60 prosent av de største kullselskapene i verden, målt etter deres påviste ressurser, ifølge en oversikt fra Fremtiden i våre hender.
Det er interessant å legge merke til at det nettopp er tidligere Storebrand-direktør Idar Kreutzer som har fått i oppdrag å lage en ny investeringsstrategi for oljefondet. Strategien skal være klar i høst.
Det internasjonale energibyrået oppfordrer fond som det norske oljefondet til å dreie investeringene mot fornybar energi.
Det er selvsagt et paradoks at SV ikke vil at staten skal selge seg ut av Statoil. Norsk politikk er nå en gang paradoksal på dette området. Vi er internasjonale klimapådrivere og forurensere samtidig. Men det er tross alt bedre å gjøre noe, enn ingenting.
SVs forslag fremstår som utopisk og radikalt i dag, men vil kanskje ikke gjøre det bare om en fem års tid, tror miljøvernminister Bård Vegard Solhjell. I et regjeringssamarbeid med Ap spørs det også hvor stort gjennomslag en slik klimahandlingsregel vil ha. Men gjennom sin regjeringsdeltakelse har SV i alle fall troverdighet på at de har klart dempe tempoet på norsk sokkel.
SV rendyrker nå profilen som et miljøparti. Partiet er helt nede på sperregrensen og mister velgere til blant annet De Grønne. På høyresiden utfordrer KrF og Venstre. Det kortsiktige målet med en slik strategi er å ta tilbake miljøvelgerne.
SV fikk sitt store gjennombrudd ved valget i 1989 med 10 prosets oppslutning, som følge av en ren miljøvalgkamp.
Bakteppet den gangen var atomkraftulykken i Tsjernobyl. Denne gangen var bakteppet en strålende varm sommer på Østlandet, selv om ekstremregnet høljet ned idet vi forlot pressekonferansen.
På lang sikt ønsker SV å ta tilbake rollen som den radikale alternativet på venstresida i Norsk politikk.
SVs forslag åpner for en mer spennende politisk debatt. Det rokker ved den konsensuspregende virkelighetsoppfatningen, der oljerikdommen tas for gitt som finansieriingskilde til velferdsstaten.
Men hvor spennende debatten blir, avhenger av at partiet når gjennom lydmuren. Det var ikke uten grunn at SV holdt sin pressekonferanse i dag, før valgsirkuset braker løs på Arendalsuka i morgen.
Det meste handler om Erna eller Jens. Men fordi småpartiene denne gangen har stor vilje til å angripe egne samarbeidspartnere, kan det være duket for flere overraskende utspill og en mer spennende valgkamp enn på lenge.