Fotball er for jenter

Lise Klaveness, fotballspiller og ekspertkommentator i NRK.

Det norske kvinnelandslaget i fotball har nettopp gjennomført et strålende Europamesterskap som endte med sølvmedalje. NRK hadde rettighetene til Norges kamper, og kanalen opplevde ekstremt høye seertall i sluttspillkampene. Interessen for kvinnelandslaget har også vært veldig stor ved tidligere mesterskap hvor Norge har gjort det bra.

Flytter fokus

Til tross for den enorme interessen og anerkjennelsen folk flest viser for idretten underveis i de store mesterskapene, er det minst tre forhold man har kunnet banne seg fanden på at vil utspille seg i kjølvannet av prestasjonene: For det første vil mennesker med betydelig makt i fotballens verden komme til å uttale seg på en måte som bidrar til å flytte fokuset fra det sportslige til noe som nullifiserer kvinnene som eliteutøvere. Eksempler på dette fikk vi denne gangen servert av Dagbladets Morten P. da han på dagen for Norges kvartfinalekamp fant det betimelig å minne de mange hundretusener TV-seere på at kvinnefotball er et uinteressant produkt.

Kaller det sutring

For det annet vil mennesker i tilsvarende maktposisjoner komme til å kneble alle reaksjoner på ovennevnte ved å kalle det for sutring, enten direkte eller innpakket i velmente råd om å fokusere fremover. Kvinnefotballens egen sjef, NFFs generalsekretær Kjetil Siem, var en av dem som sørget for «check» på dette punktet, da han like før EM uttalte at «jentefotballen» hadde en del av ansvaret for negative holdninger, ettersom de «historisk sett har sutret litt selv også, og da med likestilling som utgangspunkt.»



Og, for det tredje, vil det etter noe tid sitte langt inne for både fotballforbund og idrettspresse å tolke den publikumsinteressen mesterskapet påkalte som et uttrykk for produktets potensial. Ganske snart kommer sammenligningene med den interessen folk viste for curling under OL, og det vil bli vist til at nordmenn generelt er patrioter og ikke egentlig interessert i kvinnefotball.

Formaning fra NFF

Og gudene skal vite at jeg etter 17 år i toppfotballen er smertelig klar over at intet tilsvar i debatten om holdninger til kvinnefotball - kall det gjerne sutring - hittil har vist seg å føre til bedre holdninger eller økt entusiasme hos toppene som skal forvalte idretten. Før stillstanden igjen tar over, høster man antagelig enkelte gode skulderklapp fra mennesker som forfekter likestilling, et par SMS-er om hvor stygt tryne man har, en formaning eller to fra NFF-topper om at man må rette blikket fremover og tre-fire tilfeller av kollegaer/bekjente som sjekker om man reagerer premenstruelt på sitatet «ikke er det kvinner, og ikke er det fotball.»

Samler folk

Gang på gang ser vi at folks interesse for fotball har en unik samlingseffekt på mennesker fra alle samfunnslag. I enkelte strekk drømmer jeg om at denne effekten også eksisterer uavhengig av kjønn. Svaret på det andre spørsmålet runger klart og tydelig i mine ører. Ja, problemstillingen har relevans for flere enn spillerne selv. Dette fordi kvinnefotball er den desidert største kvinneidretten i Norge og i verden. Idretten er dessuten en av de eldste organiserte lagidrettene for kvinner, og nesten hver tredje fotballspiller i Norge er en jente/kvinne.

Når man betrakter disse dimensjonene i lys av den større og mindre, men udiskutabelt alltid tilstedeværende, motstanden idretten har møtt i sin levetid, står man overfor en idrett som må sies å passe godt for begge kjønn og hvis kvinnetilbud har kommet for å bli. Det kan ikke være tvil om at fotballbanen per i dag er den viktigste idrettsarenaen for både menn og kvinner. I vårt naboland Sverige har man lykkes med en holdningsendring fra toppen og ned som gjør at svenskene i langt større grad vurderer sine kvinnelige fotballspillere som nettopp fotballspillere. At EM-finalen samlet over 40000 publikummere, i en kamp hvor Sverige ikke var representert, gir et godt bilde på hvilke gevinster man kan høste.

Begrenser kvinner

Temaet for denne kronikken er ikke hva den enkelte hooligans måtte føle seg kallet til å uttrykke på et nettforum natt til lørdag. Latterliggjøring, diskreditering og ignorering av kvinnefotballen må forstås ut fra en mye større sammenheng enn spørsmålet om indignerte toppspillere sutrer eller ei. Fenomenet må sees som en reell begrensning av kvinners mulighet til, og opplevelse av, å utfolde seg på idrettsarenaen.

Det virkelige problemet er at mennesker i fotballens maktposisjoner ikke anerkjenner at det eksisterer et omfattende holdningsproblem internt i fotballens egne maktsentre. De evinnelige kommentarene om at blikket må rettes fremover og at nivået i kvinnefotballen stadig bedres, fungerer kun som en legitimering av at løsningen ikke er her nå, og dessuten som effektiv kamuflasje av egen ubevisste aversjonen mot å slippe jentene skikkelig til på vår viktigste idrettsarena.