Tanker om vold

Pål Norheim, forfatter.

Innvandringskritikernes håndtering av gjerningsmannens ideologi står til stryk.

To år etter skuddene på Utøya og bomben i regjeringskvartalet, blir man slått av et merkelig paradoks: Det har tilsynelatende vært lettere å uttrykke følelser i offentligheten - følelser knyttet til de vondeste og mest traumatiske hendelsene siden 2. verdenskrig - enn å drøfte gjerningsmannens tanker og ideer, de han begrunnet ugjerningene med.

Emosjonelt minefelt
Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor polariseres offentligheten straks man berører Breiviks ideer, og forholdet mellom dem og terrorhandlingene?
Kanskje kunne man innlede med å si at våre grunnleggende tanker om samfunnet hverken er regnestykker som kan kalkuleres på en PC, eller et slags spindelvevtynt stoff som svever over menneskenes hoder. Tanker er noe mennesker tenker, slutter seg til eller avviser. Derfor lar de seg ikke helt adskille fra følelseslivet - fra angst, håp og drømmer, eller våre oppfatninger om rett og urett. Tanker har en underside; de er så og si utstyrt med hjerte og nervesystem.
Før man vet ordet av det, befinner man seg i et emosjonelt minefelt.
Dernest er en enkeltstående tanke noe annet enn en ideologi. Hva jeg for eksempel mener om islam, om veiutbygging eller ytringsfrihet, er ikke en ideologi. En ideologi kan beskrives som et knippe mer eller mindre sammenhengende ideer, ideer som tilsammen både forsøker å si noe om nåtiden, fortiden og fremtiden.

Absurditeter
Har man ikke dette i bakhodet når man snakker om Breiviks samfunnssyn, havner man fort i rene absurditeter. Det er for eksempel ikke slik at en som stemmer Frp automatisk står nærmere Breiviks tanker enn en som stemmer Ap.
Det er heller ikke slik at en som er kritisk til islam, står nærmere Breivik enn en som mener at islam er en religion som innerst inne vil at alle skal ha det bra. Uten religionskritikk ville Europa sett helt annerledes ut enn det gjør i dag. Og det er heller ikke slik at viljen til å anvende vold i gitte situasjoner gjør at man står nærmere gjerningsmannens ideer enn de som f.eks. er overbeviste pasifister. Norge har deltatt i to kriger etter millenniumsskiftet: i Afghanistan og i Libya. Begge krigene ble ført som en forlengelse av politikken med voldelige midler.
Det må altså noe mer til.
Breiviks omfangsrike manifest eller kompendium rommer et mylder av ideer om alt mellom himmel og jord, foruten detaljerte anvisninger og utkast til en ideell fremtid. Mange av disse ideene er besynderlige.

Sentrale forestillinger
Likevel finnes det noen sentrale forestillinger i hans univers, forestillinger som ikke bare eksisterer i hans eget hode, men som han deler med mange andre. Skulle man forsøke å fremstille dette idékompleksets sentrale tanker på en enklest mulig måte, vil det lyde omtrent slik:
For det første: en påstand om at den hvite rasen står i akutt fare for å bli utryddet i Europa. Araberverdenen og europeiske eliter har i etterkrigstiden konspirert for å iverksette en plan, som i korthet går ut på å tillate masseinnvandring til Europa, i den hensikt å innlemme kontinentet i et verdensomspennende kalifat under sharia, hvor den hvite «urbefolkningen» i beste fall får status som annenrangs borgere.
For det andre: at de europeiske elitene som er delaktig i denne sammensvergelsen - herunder også norske politikere, akademikere, forfattere og journalister - en dag må stilles for retten og dømmes som forrædere.
For det tredje: at Europa befinner seg i de første stadier av en borgerkrig - en krig på liv og død, hvor enten kalifatet og dets medløpere, eller Vestens nasjonale kulturer til slutt går av med seieren. Og at det slappe, feminiserte, materialistiske og dekadente kontinentet kan gjenfinne seg selv og sine dyder nettopp gjennom denne kampen - dyder som ære, mannsmot, troskap og viljen til å ofre seg selv for noe større.
Sist men ikke minst: at kampen for overlevelse ikke lenger kan kjempes med demokratiske midler, ettersom de som har hegemoniet, knebler all dissens. Volden er altså siste utvei. Men den er også positiv i seg selv, fordi den, som allerede tenkere som Georges Sorel, Jean Paul Sartre og Frantz Fanon hevdet, har en rensende kraft og herder oss.

Står til stryk
Man kan sikkert trekke litt fra og legge litt til her. Var du for eksempel nasjonalist eller en troende kristen, men tok avstand fra rasismen, ville du hørt hjemme her hvis du godtok resten av denne virkelighetsoppfatningen.
En ting kan man uten videre slå fast: Disse ideene har ingenting å gjøre med morens omsorgsvikt eller barnvernets manglende oppfølging da lille Anders var fire år gammel. Dette er forestillinger Breivik deler med nokså mange. Ideologien gjenfinner man - med vekten snart på ett, snart på et annet punkt - overalt i de såkalte kontra-jihadistiske miljøene, fra Robert Spencer og Pamela Geller i USA til Lars Hedegaard i Danmark og vår hjemlige Peder Nøstvold Jensen, kjent som Fjordman.
Ikke bare det kontrajihadistiske miljøet, men også mange islamkritikere har hatt tungt for å svelge denne kjensgjerningen. For hvis Breivik drepte ungdommene på Utøya som en direkte konsekvens av disse ideologiske forestillingene, så er vel de som deler disse ideene moralsk medskyldige i ugjerningen?
Følgelig har de brukt all sin energi på å bygge vanntette skott mellom seg selv og gjerningsmannen, ved å karakterisere ham som et sinnsforvirret monster som ikke på noen meningsfull måte har latt seg influere av deres tanker.
Det er en forståelig reaksjon. Men særlig troverdig er den ikke. To år etter de fatale hendelsene må man simpelthen konstatere at de islamkritiske miljøenes håndtering av den ideologiske dimensjonen står til stryk. Det må tilføyes at de har vært godt hjulpet av noen av sine meningsmotstandere, som til tider har falt for fristelsen til å klistre Breiviks ugjerninger til meninger de selv ikke liker.

Åpner opp for vold
Igjen: Man kan like eller mislike innvandringskritikk, religionskritikk eller medlemskap i Frp. Men ingenting av dette har i seg selv mer med Breivik å gjøre enn en som er glad i å spille pingpong. Det er det knippet av forestillinger som jeg skisserte ovenfor som Breivik deler med mange andre, og som er farlig. Det fører ikke noen nødvendig vei fra disse ideene til massakreringen av tenåringer og barn. Dette var en uventet beslutning som Anders Behring Breivik tok helt alene.
Men den kontrajihadistiske forestillingen om virkeligheten åpner med sin alarmisme opp for vold som aksjonsform, og den utelukker ikke terroren som virkemiddel. Enten den nå betraktes som en desperat nødutvei, eller forherliges som en rensende kraft.


MINEFELT: Hvorfor polariseres offentligheten straks man berører Breiviks ideer, og forholdet mellom dem og terrorhandlingene, spør kronikkforfatteren. Tegning: Morten Mørland.