Folkelig oppgjør i Bosnia

Enver Djuliman, Den Norske Helsingforskomité.

Avtalen gir privilegier til de tre etniske gruppene i landet og motvirker dermed et demokratisk kjerneprinsipp: individet i sentrum. Slik setter avtalen etniske rammer innenfor staten og bidrar til å holde innbyggerne i nasjonalismens fangenskap. Det å være kroat, bosnjak eller serber er ikke noe man velger. Det er en identitet som gjør det mulig for et menneske å få stipend, jobb, politisk stilling, tilgang til goder, kort sagt til å overleve. Derfor har det bosniske samfunnet i de siste 20 årene blitt etnifisert og utviklet seg til noe vi kan kalle et etno-demokrati. De nasjonalistiske oligarkiene støtter hverandre og tilfredsstiller enkelte gruppers interesser.

Politiske partier er blitt omdannet til firmaer med politisk innhold, mens politikerne er blitt forretningsmenn. Kort sagt, statsapparatet brukes for å stjele landets ressurser.

Bosniere våkner opp

Enver Djuliman.

Men i det siste ser det ut til at dette sprekker, og at vanlige mennesker har sluttet å tenke etnisk. 20 år etter krigen har bosniere av alle etnisiteter begynt å demonstrere. Den direkte foranledning for protestene er at parlamentet ikke behandlet et lovforslag om personnummer. Dette førte til at ingen barn født etter februar 2013 har kunnet få personnummer.

Barn som skal til medisinsk behandling i utlandet, kan dermed ikke få pass. En nyfødt baby døde som følge av dette.

Menneskeverd
Demonstrantene kjemper ikke bare for nyfødte barn, men også for sitt eget menneskeverd. Demonstrasjonene har vist at et aktivt, politisk bevisst borgerskap har våknet til liv. Bosnierne er blitt slitne av den nasjonalistiske demagogien og det symbolske demokratiet. Ved å demonstrere viser de at de ser seg selv som politiske subjekter og ikke lenger ønsker å være gisler for de etniske oligarkiene.
Når de demonstrerer sammen, lærer de at de kan samles om spørsmål som er av felles interesse uten hensyn til etnisk tilhørighet - og at man kan ha solidaritet med "de andre". Dette skaper ubehag og frykt hos nasjonalister av alle slag fordi det viser at det ikke lenger er noen problemer i forholdet mellom vanlige mennesker, bare mellom oligarkiene. De er redde for politisk bevisste mennesker som ikke tenker kollektivt etnisk.

Tragikomisk
Derfor er det tragikomisk at en del av de nasjonalistiske partiene støtter demonstranter som blant annet krever at de samme politikerne skal gå av. Livet i "Dayton-Bosnia" har lært oss at det ikke finnes noe spørsmål som politikerne ikke kan erklære som "etnisk svært viktige".

Hvis de ikke klarer å gjøre det denne gangen, hvis de ikke klarer å bevise at noen andres nasjonalistiske parti står bak demonstrasjonene, kan det bli begynnelsen til deres fall.

En stat med spesielle behov
Men fordi Bosnia-Hercegovina er fanget i statsrammene som er skapt av Dayton-avtalen, kan ikke demonstrasjoner føre til vesentlige forandringer. Hvis det internasjonale samfunnet ønsker forandringer i landet, bør de ta i bruk mer radikale virkemidler. Uten dette går utviklingen i retning av et klimaks der alle scenarier - inkludert vold - er mulige. Hvis en sterk intervensjon fra det internasjonale samfunn noen gang har vært nødvendig etter krigen, er det nå.

Mens store menneskemengder protesterer i Tyrkia og Brasil for et bedre demokrati, har protestene i Bosnia ett særlig mål, nemlig å endre et politisk system som er formet etter en etnifisert logikk.

Vanlige folk kjemper mot etnokrati og etnokapitalisme og prøver å erstatte dette med en rettsstat, der alle mennesker er like for loven og ikke et etnisk nummer uten verdighet.

Det internasjonale samfunnet bør støtte de ikke-voldelige protestene for å styrke den nye aktiviteten som skjer på tvers av etniske skiller.

Et sterkere sivilt samfunn vil utfordre den etnifiserte politiske sfæren. Det stiller spørsmål og krav som angår menneskerettigheter for alle. På denne måten vil protestene bidra til å rive ned nasjonalismen.

Bosnia er nøkkelen
"Sarajevo er utlandet - mennesker kan gå ut og demonstrere så mye de vil. Dette forplikter oss i Den serbiske republikken på ingen måte!" uttalte Milorad Dodik, presidenten i denne delen av landet i avisen Oslobodjenje den 30. juni. Den 11. juli har overlevende fra folkemordet i Srebrenica begravd levninger av 409 ofre som ble identifisert fra ifjør. Etter at srebrenica-mødre den 13. juli for første gang etter at folkemordet fant sted besøkte Det hvite huset der cirka 1000 mennesker ble henrettet, innkalles de nå av Dodiks politi til "informasjonssamtaler" og trues med straff.

Dette viser at det ikke er Kosovo som er nøkkelen til stabilitet i regionen, det er Bosnia- Hercegovina. Så lenge landet ikke blir reorganisert slik at ingen kan trekke statens helhet og eksistens i tvil, og så lenge det ikke blir én stat for alle landets innbyggere, kan vi ikke regne med stabilitet på Vest-Balkan.

Ingen automatikk
Dette kan ikke EU eller noen andre gjøre for dem. Ungarn er et eksempel at EU-medlemskap ikke automatisk bidrar til mindre nasjonalisme. Men det er ikke nok at det internasjonale samfunns Høye representant Valentin Incko, EU, Europarådet, OSSE og NATO gir demonstrantene støtte i form av erklæringen slik tilfellet er nå. Disse institusjonene bør gripe muligheten som er skapt av protestene til å endre det politiske systemet som Daytaon-avtalen skapte og som har kostet både innbyggerne og det internasjonale samfunnet dyrt.

Eksilbosniernes rolle
Da mitt folk (og mitt folk er både serbere, kroater, bosnjaker og alle andre i Bosnia) for 20 år siden begynte å slåss, dro jeg sammen med cirka 16.000 andre flyktninger til Norge. Vi er nå ansett som den bosniske diaspora i Norge.

Vi er en svært mangfoldig gruppe med hensyn til politiske grupperinger vi hører til, egne erfaringer, av minner og følelser, av forholdet vi har til Bosnia og av forholdet vi har til Norge. De fleste av oss er blitt godt integrert og har lært hvordan det er leve i et fungerende demokrati.

Vi kan, sammen med ulike aktører her i Norge og for øvrig i Skandinaavia utnytte vår nye kompetanse og skape en plattform med nødvendige møtesteder, ressurser og aktiviteter for å støtte det nye kravet om demokrati i Bosnia-Hercegovina.

Kulturell samhandling
Ett eksempel på hvordan kan vi gjøre dette på gruppenivå er vår deltakelse i aktiviteter til den bosniske Diasporapartiet (Stranka Diaspore) sitt sette er i Stokholm og som har som mål å delta i neste valg i Bosnia. Dette partiet kan være en eksterritorial makt som har ressurser til å spille en aktiv rolle og påvirke politiske prosesser og definere maktforhold i Bosnia. Også, gjennom etablering av sosial og kulturell samhandling med den serbiske og kroatiske diaspora her i landet kan vi bidra til store forandringer i den sosiale og kulturelle sfæren og forsoning i vårt tidligere hjemland.

Bekjempe skiller
På det individuelle nivå bruker mange av oss vår arbeidsplass til å bidra til positiv utvikling i Bosnia. Et av ekseemplene er Helsingforskomiteens prosjekt "Universitetens rolle i fredsbygning". Målet med prosjektet er å bekjempe et politisert, (undervisningspersonale driver med politikk mens politikere styrer universitetet), etnifisert (tjener til sin etnisk gruppe og bygger opp gruppeidentitet på selvviktimisering. Til og med er innhold for undervisning etnifisert), apartheid-lignende og korrupt utdanningssystem.