To datoer er brent fast i minnet for millioner av Brorskapets tilhengere. 30. juni 2012 markerer islamistenes største triumf, 3. juli 2013 deres største nederlag.
I fjor sommer vant deres kandidat, Mohamed Morsi, presidentembetet med 51,7 prosent av stemmene. Det var kronen på verket for Brorskapet som allerede hadde vunnet parlamentsvalget.
Etter 80 år i opposisjon styrte islamistene det mest folkerike og viktigste arabiske landet.
Onsdag
fikk Morsi sparken av Egypts militære ledelse og angivelig kastet i det samme fengsel som huser tidligere president Hosni Mubarak og hans sønner. Den nye grunnloven ble opphevet, bevegelsens ledere ble fengslet eller ettersøkt. Deres TV-kanaler er gått i svart.
Det er som om den arabiske verdens største og mest innflytelsesrike islamistiske bevegelse ikke lenger eksisterer i Egypt.
I går videreformidlet Al Jazeera en vits overhørt i Kairo:
- Nasser, Sadat og Mubarak forsøkte å bli kvitt Brorskapet. Bare Morsi lyktes.
Jamal Abdul Nasser, Anwar Sadat og Hosni Mubarak var tre tidligere presidenter, alle med militær bakgrunn. De styrte Egypt med hard hånd før Morsi ble den første demokratisk valgte leder.
Men Brorskapet består og ingen bør overse den maktfaktor de utgjør.
En stor del av Egypts velgere er dypt religiøse og konservative. Brorskapet er deres parti. I parlamentsvalgene samlet Brorskapets valgkamporganisasjon, Frihets- og Rettferdighetspartiet, mer enn 10 millioner stemmer. 13,2 millioner egyptere stemte på Morsi i andre valgomgang.
Brorskapet har en militant fortid, men da jeg møtte ledende representer for bevegelsen i 2011 anstrengte de seg for å fremstå som demokratiforkjempere. Det var ikke måte på moderasjon, pragmatisme og samarbeidsvilje. Det gikk i glemmeboken etter valgene.
Hadde de regjert slik de lovet hadde Morsi fortsatt vært president.
I dag har bevegelsen
millioner bitre og sinte tilhengere. De siste to årene har liberale og sekulære grupper gjentatte ganger gitt uttrykk for at revolusjonen ble stjålet fra dem. Nå er det islamistenes tur til å bli frastjålet alt, og det skjer foran de militæres geværmunninger.
I regionen er det lang tradisjon for at de militære intervenerer i det politiske liv.
I Tyrkia har de militære fire ganger fjernet demokratisk valgte regjeringer. I 1997 sørget de for at en islamistisk-orientert statsminister måtte gå av, men bare fem år senere vant et parti med islamistiske røtter (AKP) valget. Senere er de blitt gjenvalgt to ganger.
En langt mer skremmende parallell er Algerie der hæren annullerte islamistenes valgseier i 1992 og utløste en langvarig borgerkrig som krevde minst 150 000 menneskeliv.
Egypt er ikke et nytt Algerie, men det er en åpenbar fare for at islamistenes fall kan lede til en radikalisering. Særlig kan det skje i miljøer som alltid har vært skeptiske til demokratiet. Militante fundamentalister vil bruke Egypt som eksempel på hva som skjer når islamister forsøker å følge demokratiske spilleregler.
Det avgjørende er at Brorskapet får stille til valg, hvis de ønsker det etter ydmykelsene de siste dagene. De viste seg udugelige i posisjon, men å utelukke dem fra den videre politiske prosessen er å begi seg ut på en farlig ferd. De siste 80 årene har bevegelsen vokst under motstand.