Sentralismen som forsvant

Anette Trettebergstuens utspill i helgen er et eksempel på det.
«Det vil bli enda vanskeligere (for homofile ungdommer) å komme ut av skapet med en borgerlig regjering», sa stortingsrepresentanten til denne avis, og alle noenlunde oppegående velgere registrerte umiddelbart hvor hult det lød.

Alle vet at Høyre, som har flere av landets mest profilerte homofile i sin midte - flere av dem åpenbare statsrådsemner, ikke vil gjøre det vanskeligere å være homofil i Norge.

Disiplin

Utspillet er oppsiktsvekkende i all sin dumskap. Arbeiderpartiet har tradisjonelt vært det mest sentralistiske og disiplinerte partiet i Norge, ja, kanskje i hele Skandinavia.

Hver gang partiet har fraveket dette har det gått galt. Fryktelig galt.

Som i 2000-01, da partiet sprikte i alle retninger, og strategien, iallfall sett fra utsiden, var at det ikke var noen strategi. Man famlet, som i blinde. Resultat: Ap gjorde sitt desidert dårligste valg siden 1924, da bevegelsen var oppsplittet i tre partier.

Forklaringen på 2001-fadesen er mangslungen. Men ett var avgjørende: Partiet var uten et velfungerende lederskap med en klar strategi.

Ap har sine organisatoriske røtter i leninismen. Lenins avgjørende prinsipp var den såkalte demokratiske sentralismen: Diskusjon innad, full enighet utad.

Suveren autoritet

Hans Petter Sjøli.

Sosialdemokratiet er selvsagt for lengst ute av kommunismens avgrunnsdype idégrøft, men styringsprinsippene fra den gang lever fortsatt.

Eller, de burde leve. Som da tidligere partisekretær Martin Kolberg orkestrerte det hele med den meterlange pekefingeren sin som dirigentstokk. Folk fryktet og respekterte ham og gjorde som han sa.

Og aller øverst i pyramiden satt Jens Stoltenberg, etter hvert på Statsministerens kontor (SMK), med suveren autoritet og med et apparat rundt seg av diskré eminenser med betydelige strategiske evner og uinnskrenket lojalitet.

SMK hadde full kontroll. Møtene mellom Jens' statssekretærer, partikontoret og stortingsgruppen var i realiteten diktatmøter. Det Jens sa, formidlet av hans nesten ansiktsløse håndlangere, var lov. For slik er sentralismens prinsipp: De tusen blomster skal ikke blomstre. Det skal bare den ene, røde rosen.

Nå er rosen i ferd med å visne.

Desperasjon

Ap ligner et lag uten kaptein. Stoltenbergs nærmeste team er ikke av samme kaliber som i den tidlige rødgrønne fasen. Forbindelseslinjene mellom partiavsnittene er slakkere.

Det er bra for oss i mediene. Ville utspill er morsommere enn kalkulerte, strategiske utspill. Og nå som SMKs grep om kadrene er svekket og meningsmålingene like grå som Martin Kolbergs dresser, får desperasjonen råde fritt.

Det er 70 dager igjen til valget. Målingssnittet er tydelig: De borgerlige har et så solid forsprang at løpet virker kjørt. Høyre sitter rolig i båten og vet at velgerne er lei av det rødgrønne prosjektet. Og Ap ser ut til å måtte nøye seg med kampen om å bli Stortingets største parti.

Stortingsrepresentantene blir urolige for fremtiden. Den videre karrieren står på spill, og de føler de må vise seg frem. Disiplinen må vike for markeringsbehovet. Og det tas i.

For det er ikke måte på hvor grusomt det blir om de blå vinner valget. Det vil bli en ny jappetid, ifølge frispillerne på Ap-laget, og ikke nok med det: Thatcherismen vil råde i Helse-Norge, aviser vil dø, og det vil bli slutt på all norsk fredsmegling. Og når Ap-skremmerne går tomme for skremmebilder, fyller Senterpartiet på: Det blir matkrise også.

Og Audun Lysbakken er skremt fordi Frp er skremmende.

For de borgerlige er «skremt-» og «frykter»-utspillene som rødgrønne selvmål å regne. Det er bare å takke og bukke. Blå vitsemakere på sosiale medier har herlige sommerdager.

Krystallklar

Fra SMK er det stille. Det tas tilsynelatende ingen grep. Samhandling og disiplin er erstattet av ustyrlige sololøp.

I forkant av den rødgrønne valgseieren i 2005 var Ap preget av en krystallklar strategi som gjennomsyret hele organisasjonen, og Jens Stoltenberg var partiets mektigste leder siden Gros storhetstid. Om det forestående valget ikke skal bli en ny Ap-katastrofe, bør han kjapt på banen og gjenvinne sin autoritet.

Det er når det går tungt at kapteinen trengs mest.

Og nå er det blytungt.