Den tyrkiske modellens fall

VG Nett-logo

Søndag 15. september

Meninger

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

Den tyrkiske modellens fall

Publisert 05.06.13 - 23:15, endret 05.06.13 - 23:15 (VG NETT)
  • Skriv ut artikkelen

Statsminister Recep Tayyip Erdogan ville bygge det tyrkiske hus til å bli en modell for den muslimske verden. Nå slår modellen sprekker under vekten av massedemonstrasjoner i tyrkiske byer.

Per Olav Ødegård kommenterer
Arkitekten for det tyrkiske hus som ble oppført for 90 år siden er Atatürk, tyrkernes far. Det grunnleggende var opprettelsen av en strengt sekulær stat i et overveldende muslimsk land.

For ti år siden startet ombyggingen. Da kom Erdogan og hans parti AKP til makten.

Den tyrkiske modellen ble et begrep i den arabiske våren. En del av dem som kjempet mot regionens undertrykkende regimer oppfattet Tyrkia og AKP som forbilder. De ble oppfattet som både demokratiske og religiøst konservative. De så et stort muslimsk land som hadde gått fra militært til sivilt styre og som var alliert med USA og andre vestlige land.

Kanskje kunne Tyrkia være veiviseren, bort fra ruinene etter de autoritære regimer til virkelig demokrati og folkestyre?

De mest optimistiske trodde at hele Midtøsten kunne formes etter den tyrkiske modellen.

Tyrkia fremsto som en tredje vei for dem som forkastet både et strengt religiøst regime, som det iranske, og den autoritære arabiske nasjonalisme de kjente altfor godt fra før. Ideen om å kopiere en demokratisk og islamistisk modell i arabiske land virket forlokkende for mange, også i Vesten.

I den arabiske våren er euforien for lengst over. Nå er bildet snudd på hodet. Det tales om en tyrkisk vår i Istanbuls gater og at Taksim-plassen kan bli det nye Tahrir.

Det provoserer selvsagt Erdogan som hevder at det er han som representerer den virkelige tyrkiske våren, med de politiske og økonomiske reformer han har gjennomført det siste tiåret.

Partiet han leder, Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP), har islamistiske røtter. De står for konservative holdninger i sosiale og moralske spørsmål og er solid plassert på høyresiden i den økonomiske politikken. De har lykkes i å bremse en galopperende inflasjon og skape ny vekst.

Det har slått godt an hos en stor del av Tyrkias konservative og religiøse velgere. Det er ikke lett å finne partier i vestlige land som blir gjenvalgt to ganger med stadig større oppslutning. I 2002 stemte 10.7 millioner tyrkere på AKP, i 2007 16.3 millioner og i 2011 21.4 millioner, eller 49.8 prosent av stemmene. I disse ti årene har partiet hatt rent flertall i parlamentet.

Likevel, selv på toppen av partiets popularitetsbølge, stemte halvparten av Tyrkias velgere på andre partier.

De siste dagers demonstrasjoner er heller ikke første gang hundretusener markerer motstand til Erdogan. Det var for eksempel enda større markeringer i Istanbul og Ankara mot regjeringen i 2007 enn de vi har sett de siste dagene. Den gang protesterte tyrkere mot det de oppfattet som forsøk på å forandre den sekulære stat Atatürk møysommelig hadde bygget opp.

I dag demonstrerer tyrkerne mot det de ser som Erdogans stadig sterkere utslag av maktens arroganse. De ser tydelige tegn på en mer autoritær kurs, med stadige innskrenkninger i den personlige frihet. Andre opprøres over større økonomiske forskjeller i samfunnet.

Den alvorligste anklagen er fortsatt at han styres av en skjult religiøs agenda, en ideologi som kommer i grunnleggende konflikt med Tyrkias sekulære tradisjon.

På denne måte kommer de dype skillelinjene i Tyrkia tydelig til overflaten; det tradisjonelle mot det moderne, det religiøse mot det sekulære og by mot land.

Erdogan utnyttet de raskt skiftende maktforhold i Midtøsten til å styrke Tyrkias innflytelse i regionen. Han brøt det nære samarbeidet med Bashar al-Assad i Syria og ga i stedet støtte til opposisjonen. Tyrkia skiftet fokus, fra å tilpasse seg EUs standarder i håp om en dag å bli medlem, til i stedet å utøve rollen som stormakt i Midtøsten.

Varig uro hjemme vil svekke Erdogans mulighet til å megle i regionen. Han har aldri stått overfor en større politisk krise.
Den tyrkiske modell har heller ikke lenger den samme appell. Islamistiske partier har vunnet alle valg etter den arabiske våren. Liberale og sekulære krefter, som sto på barrikadene under revolusjonen, er i dag preget av de tapte illusjoner.
I Syria har oppstanden mot regimet utartet til et blodig oppgjør mellom sjia- og sunnimuslimer med farlige ringvirkninger i regionen.

Denne gamle og latente konflikt har allerede spredd seg til de tidligere konfliktsonene Libanon og Irak. Håpet om demokrati gikk tapt på slagmarken.








  • Skriv ut artikkelen

Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt. Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering

Delta på Twitter og Facebook

I media - av Bernt Olufsen

Bernt Olufsen BERGEN (VG) ? Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre … Les videre →

Flere VG-kommentarer

Siste innenriks

Les flere saker

Siste utenriks

Les flere saker