Mange sannheter om Tyrkia-opprøret

En av mine favorittforfattere, Robert Musil, skal ha sagt: «Det finns sannheter men ingen sannhet. Jeg kan godt hevde to helt ulike ting og ha rett i begge».

Musils sitat kommer til meg når jeg tenker påden siste ukens opptøyer og demonstrasjoneri Istanbul og andre tyrkiske byer.

KRONIKK: Forfatter Mustafa Can skriver kronikk om Tyrika. FOTO: JAN JOHANNESSEN/VG.

Et lynglimt

Opptøyene, som startet med protester mot at en av Istanbuls få gjenværende offentlige parker skulle forvandles til enda et shoppingsenter, kaster et lynglimt over Tyrkias historiske, politiske og sosiale kompleksitet.

Tyrkia, der menneskehetens kollektive minne er samlet i de historiske landskapene, er et stort land med mange ulike folkeslag, ulike trosretninger, store regionale forskjeller i sosial, politisk, økonomisk og kulturell infrastruktur.

Et land av paradokser med det ene beinet i Europa og det andre i Asia. Religiøst verdikonservativt og ekstremsekulært. Et tradisjonelt bondesamfunn og en av verdens mest moderne økonomier. Kosmopolitisk med blikket vendt mot omverdenen og nasjonalistisk introvert med forfølgelse av etniske minoriteter.

Men hvorfor disse protestene, de største på mange år mot en tyrkisk regjering? Mot et parti, AK-partiet, og en statsminister, Recep Tayip Erdogan, som i et historisk perspektiv har gjort mer for den tyrkiske økonomien og demokratiet enn noen forgjenger? Hvorfor nå, og i en stat der stor arbeidsledighet og økonomisk ulikhet, forfølgelse, tortur og mord på politiske dissidenter og unntakstilstand var mer regelen enn unntaket før AK-partiet kom til makten i 2002?

VGVT:Se VGTVs rapport fra Tyrkia her

Statens indre logikk

Helt siden 1950-tallet har Tyrkias innenrikspolitiske spenninger stort sett ført til militærkupp nesten hvert tiende år. Bak hvert nytt regime har skyggestaten - en miks av nasjonalistiske statsadvokater, forretningsmenn, politikere, religiøse ledere og militære - trukket i trådene. Hvert kupp har ført med seg nye bestemmelser med nye begrensninger av folks rettigheter.

Staten har ikke først og fremst vært en institusjon for å forsvare borgerne sine, men i stedet noe hellig.

Da den tyrkiske republikken ble grunnlagt i 1923 på ruinene av det ottomanske rikets fall, av landsfaderen Kemal Atatürk, ble det sivile samfunnet sett på som farlig ettersom det lå utenfor statens kontroll. Dens oppgave var å forsvare seg selv fra innbyggerne sine.

Et kemalistisk slagord var at staten styrer for folket - på tross av folket.

Tyrkisk nasjonalisme

Innenfor rammen av den tyrkiske nasjonalismen har mennesket vært underlagt Anavatan, fedrelandet, som skulle være gjenstand for en tilbedelse bortenfor guder og profeter, bortenfor sans og fornuft.

Denne doktrinen har vært så grunnfestet i innbyggerne at den har overlevd virkeligheten.

Med AK-partiet og Erdogan begynte en ny æra i tyrkisk politikk.

Innbyggerne hadde gått lei av militærkupp, korrupsjon og inflasjon som kunne gjøre en oppvaskmaskin på kreditt dobbelt så dyr neste uke. De fikk plutselig et alternativ bortenfor militære nikkedukker og altfor reaksjonære islamister.

AK-partiet utfordret de mektige institusjonene som hadde rådd over innbyggernes skjebne i 80 år, armeen, rettsvesenet, universitetene og den statlige administrasjonen.

For første gang i republikkens historie rådet nå et sivilt styre.

BILDESPESIAL:Se bildene fra opptøyene her

Liberalisering

Erdogan forsto at politisk liberalisering skulle befeste AK-partiets maktbase. Hans tilnærming til EU, viljen til å løse spørsmålet om kurderne og streben etter større ytringsfrihet med friere presse, ga ham allierte høyt oppe i næringslivet - selv om toppsjefene sjelden våget å støtte anti-kemalisten Erdogan offentlig - hos den pragmatiske middelklassen og blant liberale, sekulære intellektuelle.

Ved hjelp av flere sosiale reformer vant han først og fremst den store arbeiderklassen, de fattiges og til og med småbedriftenes takknemlighet i indre Anatolia.

Ironisk nok fremsto altså et verdikonservativt, religiøst parti som reformvennlig og radikalt.

Tre valgseiere på rad med økt antall stemmer til AK-partiet hver gang.

Økonomisk suksess

Samtidig som omverdenen ble rammet av den ene økonomiske krisen etter den andre, flokket utenlandske investorer seg i landet der veksten i økonomien har økt med åtte prosent for hvert år AK-partiet har styrt.

Historien om fremgang gjenfortelles om og om igjen verden over.

I en stadig mer polarisert verden med katastrofale kriger i Afghanistan, Irak, den endeløse Israel-Palestinakonflikten, den økende fremmedfiendtligheten i Europa og en stadig voksende mistro til den muslimske verden, har Erdogan og Tyrkia blitt løftet fram som broen mellom Øst og Vest, et kroneksempel for den arabiske verden. Landets innflytelse har økt både vestover og østover.

De som har fulgt tyrkisk politikk opp gjennom årene må ha vært blinde for ikke å se at Recep Tayip Erdogan i årene før det siste valget i 2011 stadig oftere begynte å opptre med en voksende hybris.

Arroganse

I maratontaler, uten manus, vendte han stadig tilbake til at han har gjort mer for Tyrkia en sine forgjengere. Ja, se på vårt lands utvikling, hele verdens beundrer og misunner oss.

Han har avfeiet kritikerne og demonstranter med arroganse, for eksempel med at de er terrorister og at de burde henges i de trærne de forsøker å beskytte.

Arrogansen har blitt applaudert av kjernevelgerne fremfor alt i sentrale, konservative Anatolia og rettferdiggjort med at den kemalistiske eliten og det urbane borgerskapet bare tørster etter å få tilbake privilegiene sine.

Den politiske fronten mot AK-partiet og Erdogan er bred med sosialdemokrater, militære, akademikere, studenter, og kurdiske og tyrkiske nasjonalister.

Men alle demonstrerer av ulike grunner.

Mot strengere lover for pressen, fengsling av journalister, forleggere og kurdiske politikere, mot kurdiske tv-sendinger og planen om å innlede samtaler med PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan, mot for få kurdiske kulturelle innslag i offentligheten, mot regimets vilje til å innskrenke abortretten, kriminalisere utroskap og innføre forbud mot å kysse på offentlig sted, mot en ideologisk styrt undervisning, mot en stadig mer hemningsløs nykapitalisme.

Stabilitet

Samtidig oppfatter halvparten av innbyggerne - deriblant en del slektninger og barndomsvenner av meg - regimets streben og forslag som nødvendige tiltak for å holde landet sterkt og samlet.

At opptakten til opptøyene startet i en park minner også om noe som har slått meg hver gang jeg har besøkt Istanbul: hvordan Erdoganregiments finansielle vilkår styrer de offentlige stedenes skjebne i Tyrkia.

Småbutikker og håndverkere tvinges til å stenge når husleien skyter i været i områder med store byggeplaner. Byggeprosjektene trenger vekk de fattigste innbyggerne til byens ytterkanter, ofte med vold.

Innestengt

Stadig flere solreflekterende forretningsbygg dominerer byens skyline, og vitner om «modernitetens løfte».

Den politisk-økonomisk styrte arkitekturen gjerder inne, ekskluderer, stenger ute, stenger inne.

Ingen by i Europa er så full av avstengte småsamfunn og store shoppingsenter som Istanbul.

Hvor skal mennesker i allerede tettbebygde områder leke, hvile, omgås og dra på utflukter?

Den nye arkitekturen i nye moderne samfunn som Tyrkia vil sende omverdenen et budskap om storhet. Helt på linje med Erdogans selvbilde.