Kampen om Plata

I Istanbul siver tåregassen inn gjennom vinduene til de som bor ved Taksim, byens samlingssted. Det er temmelig voldsomme scener som gjør inntrykk på unge og håpefulle tyrkere med demokratisk sinnelag som jobber i dette urbane, moderne strøket av byen.

- Dette er ikke Tahrir ennå, men kanskje blir det slik en dag. Folk har begynt å forstå at vi ikke er dyr som skal holdes nede av statsministeren og hans maktapparat. Det er en stor oppvåkning for oss. Ingenting vil bli det samme igjen, spesielt ikke for Erdogan og hans totalitære regime, sier en journalistkollega til meg fra Istanbul.

Hun må få forbli anonym. For hun og hennes tyrkiske kolleger har balansert på grensen i årevis. De driver utstrakt selvsensur i frykt for å bli fengslet. Mange sitter inne for å ha sagt ting makten ikke liker.

Statsminister Recep Tayyip Erdogan fra det muslimske partiet AKP er forhatt fordi han gjør det nærmest umulig å utføre journalistjobben skikkelig.

Skjevfordelingen

Mens Tyrkia går så det suser, barker folk sammen i gatene.

Den økonomiske veksten har vært formidabel det siste tiåret. Men svært mange får ikke ta del i velstandsutviklingen.

Tyrkia forsøkte å bygge opp en velferdsstat etter svensk modell. Men det falt sammen under den økonomiske krisen på begynnelsen av 2000-tallet.

I årene etter er det sivilsamfunnet - for det meste islamistene - som har drevet velferdsarbeidet blant fattige.

Mens pengene strømmer inn, er det for det meste de troende som er blitt tilgodesett. En stor gruppe fattige sekulære har falt utenfor. Den sosiale mobiliteten, muligheten til økt velferd og jobb, er størst for de fromme som støtter imamen og regjeringspartiet.

Til kamp for Plata

Det var utbyggingsplanene av Gezi-parken i Istanbul, en nedslitt grønn flekk som ligner på Plata i Oslo, som fikk fart på demonstrasjonene denne gangen.

Det er bare narkomane og trigger happy opprørspoliti som oppholder seg i denne parken.

Men parken er av det siste grøntarealet som er igjen i byen. Alt bygges ut i rekordfart, uten diskusjon og uten respekt for historie og tradisjoner.

Maktkonsentrasjonen og arrogansen hos dem som styrer gjør folk sinte.

For de mektige klør hverandre på ryggen. Erdogan holder seg ved makten ved å blidgjøre sine venner. For det er selvsagt støttespillerne hans som får utbyggingsoppdragene.

Men det samme sinnet ville nok demonstrantene ha vendt mot de sekulære, om de hadde sittet ved makten.

For selv om opprørerne frykter AKP, så er det enda sintere på pampeveldet.

- Dette kan ikke reduseres til en konflikt mellom sekulære og islamister. Det dreier seg om maktkamp og at godene er såpass skjevt fordelt, sier Tyrkia-forsker Einar Wigen.

Erdogan og vennene hans

Statsministeren, en slags tyrkisk variant av Italias Berlusconi, har ekstrem selvtillit på grunn av rollen han har fått i den arabiske verden.

Populisten Erdogan tar sikte på global makt. Og alle liker jo Tyrkia for tiden, en økonomisk suksess.

Men den demokratiske åpenheten har statsministeren valgt å vrake til fordel for vekst og makt.

Nå vil han bli president.

Statsministerens forsøker nemlig å endre grunnloven slik at han kan sitte lenger. Han vil også stramme inn på alkoholbestemmelsene, selv om han ikke er i nærheten av å gå så langt som en vanlig norsk KrFer. Det er kun snakk om å forby alkoholsalg etter klokka 10 og før klokka seks i kiosker.

Men slike innstramminger fører likevel til frykt om hvor innstrammingene skal ende.

I gamle dager snakket man om konflikten mellom den sekulære makten mot en religiøs folkelig makt i Tyrkia.

Men de som er i gatene nå er nye mennesker.

Ja, de er sekulære, og ja, de er redd for AKP. Men de er ikke nødvendigvis så opptatt av at det er islamistene som er blitt maktarrogante.

Urban, velutdannet ungdom har slått seg sammen i protest sammen med gamle marxister, fagforeningsfolk og antikapitalister. De representerer ikke nødvendigvis flertallet i Tyrkia. Og slike protester vil alltid være en arena for misnøye som går i mange retninger.

Det som samler dem er sinnet over at folk som før var på innsiden og ble tilgodesett nå holdes utenfor, mens de gamle opposisjonelle er inne i det gode selskap og stikker av med alt av verdi.

Den slitne parken i Istanbul er blitt et symbol på at maktfolkene gjør som de vil.

Og når statsminister Erdogan har bestemt seg for å kjøre bulldoser over folks meninger kaster de stein tilbake.