Revolusjonskongen på sokkel

På den annen side hadde vi spist kroppkaka med fläsk og feiret Flaggans dag 6. juni, slik som i andre len i Sverige.

I 2014 feirer vi grunnlovsjubileum. 200 år har gått siden det norske opprøret mot Kieltraktaten og dens forsmedelige avtalepunkt som gjorde Norge til en viljeløs brikke i de europeiske stormaktenes mellomværende. Omtrent som EØS-avtalen. Vårt land ble avstått til Sverige etter danskenes tap i Napoleonskrigene. Revolten mot svenskekongen og hans tronfølger, Karl Johan - den tidligere general Bernadotte i Napoleons hær - ble ledet av en 27-årig prins fra Danmark, Christian Frederik

17. mai 1814 ble han enstemmig valgt til norsk konge av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Det frie Norges første monark. Christian Frederik, konge av folkets nåde.

Birolle

- Norske historikere har gjort en god jobb med å redusere hans betydning, sier håndtegner Hagen lakonisk.

Han har rett. Christian Frederik har fått en birolle i Fortellingen om Norge. Gnienheten overfor vår første majestet kommer til uttrykk selv på Slottets hjemmesider. På den store oversikten starter vårt moderne monarki med Karl Johan.

Vi står foran Stortinget, på det sted hvor en statue av 17.mai-kongen skal reises i forbindelse med grunnlovsjubileet. Debatten har gått om kunstnerisk uttrykk. Om det er et paradoks at et monument i vår tid skal formes etter gamle idealer.

- Christian Fredrik var ingen abstraksjon. Han var konkret, og slik bør han portretteres, mener håndtegneren. Jeg er enig. Nils Aas' Haakon VII-statue er et håndfast eksempel på at det er mulig å gi revolusjonskongen en figurativ fremstilling som hverken er banal eller gammelmodig.

Et større paradoks er dette: Først etter 200 år får vi et monument over nasjonens redningsmann, mens han som gikk til angrepskrig mot Norge i 1814 troner høyt til hest foran Slottet. Bryljulf Bergsliens rytterstatue av krigerkongen Karl Johan var på plass allerede i 1875.

Langslet

Minnesmerket er Regjeringens gave til Stortinget. Den som også bør tilkjennes noen takkens ord når avdukingen finner sted, er Christian Frederiks biograf, Lars Roar Langslet. I likhet med en politisk rival fra forrige årtusen, SV-profilen Stein Ørnhøi (som i egenskap av regissør for NRK-serien 1814 også har et bankende hjerte for revolusjonskongens gebrekkelige ettermæle), har den tidligere kulturministeren (H) gjentatte ganger problematisert vårt nasjonale hukommelsestap.

Da Langslet kåserte for regjeringen før nyttårsmiddagen i fjor, tok han til orde for å gjøre bot for vår kollektive unnlatelsessynd. En oppglødd Jens Stoltenberg sa at dette var et statsanliggende, og ba på stedet Sigbjørn Johnsen skaffe penger for å få reist et minnesmerke over han som sikret vår uavhengighet og selvstendighet - ikke bare i 1814, men like mye i 1905 og 1940, slik også Thorbjørn Jagland minnet om i Aftenposten tidligere i år:

Grunnlovens idé om folkesuverenitetsprinsippet - at all legitim statsmakt stammer fra folket selv - gjorde at Karl Johans stadige angrep mot Norges konstitusjon og selvstendighet kunne slås tilbake av vår egen nasjonalforsamling.

Unionen gikk siden i oppløsning og Oscar II klarte ikke å danne regjering, slik Grunnloven foreskrev. Makten måtte falle tilbake til folket. Folket valgte kong Haakon. Da tyskerne noen tiår senere forsøkte å lokke kongen til samarbeid, viste han til Grunnloven: Det var umulig å innta noen funksjon som ikke hadde grunnlag i Norges regjering og Storting. Folkesuvereniteten seiret igjen, slik Jagland fremholder.

Ofret seg selv

Christian Frederiks motiver for å føre uavhengighetskamp på Norges vegne, har sikkert vært flere. Ikke bare så han seg selv som rettmessig odelsgutt til riket, kanskje hadde han også en tanke om at han en dag skulle forene Norge og Danmark når Frederik VI gikk bort og han selv arvet den danske tronen. Men uansett hvilke private ambisjoner han hadde, de historiske fakta er at han på det såkalte Notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814 lot seg overtale av Georg Sverdrup til å avstå kravet om Norges trone etter prinsippet om kongsslektens arverett og søke kongemakt ut fra folkesuverenitetsprinsippet.

Ettertiden har gitt Christian Frederik skylden for nederlaget overfor Karl Johans militære overlegenhet sommeren 1814, uten videre tanke for at den norske kongens politiske kløkt reddet landet fra blodbad. Mange anså dette som feigt. Men Christian Frederik fikk i Mossekonvensjonen svenskekongen med på at Grunnloven skulle bestå, «med de små endringer som trengtes for å inndekke en ny union». Og slik oppnådde han sin kanskje største seier for Norge, ifølge Langslet: «Han reddet Grunnloven, Stortinget og Norges nye selvstendighet - men prisen var å ofre seg selv».

En høstnatt ble Christian Frederik rodd ut fra Bygdøy og til et skip som førte ham ut av landet. Han endte sin gjerning som en bitter og reaksjonær kong Christian VIII av Danmark. Revolusjonskongen vendte aldri tilbake til Norge.