Høy pris for lavpris

VG Nett-logo

Søndag 15. september

Meninger

Annonseinfo

Diskusjon - Norsk Politikk

Klikk her for å gå til forumet

Diskusjon - Internasjonal politikk

Klikk her for å gå til forumet

Høy pris for lavpris

Publisert 16.05.13 - 11:03, endret 16.05.13 - 11:03 (VG NETT)
  • Skriv ut artikkelen

Blodsporene fra fabrikkhaller i Sørøst-Asia forteller en brutal sannhet om arbeidsforholdene for mange av de som lager våre klær og sko.

Per Olav Ødegård kommenterer
I dag falt taket ned på en skofabrikk i Kambodsja med dødelig resultat. I likhet med Bangladesh, som har opplevd katastrofale industriulykker de siste månedene, står eksporten av sko og klær fra Kambodsja til vestlige kjeder for 80 prosent av landets inntekter.

Regionen er blitt verdens produksjonshall for vestlige merkeklær, men serien av grufulle ulykker har gjort alle oppmerksomme på elendige og farlige arbeidsforhold.

Nå reiser også arbeiderne seg i protest og aksjoner mot lav lønn og manglende sikkerhetsstandarder.

I Rana Plaza 24. april var det åpenbart at noe var fryktelig galt. Men selv om fabrikkveggene slo sprekker måtte arbeiderne på jobb.

Etter katastrofen i tekstilfabrikken kan alle lese skriften på veggen.

Vi har lenge visst at mye er fryktelig galt i fabrikkhallene der fattige kvinner syr våre klær. Etter at Rana Plaza raste sammen og begravde 1127 tekstilarbeidere måtte myndigheter og moteindustri handle.

I går forpliktet vestlig klesindustri seg til å forbedre arbeidsforholdene for tekstilarbeidere i Bangladesh. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), fagforeninger og frivillige organisasjoner har utarbeidet avtalen for brann- og bygningssikkerhet i samarbeid med de store oppkjøperne.

Avtalen er undertegnet av nesten alle som forsyner europeiske og amerikanske forbrukere med velkjente merkevarer. Det er bra, selv om det er tiltak som burde vært på plass for lenge siden. Og alene er ikke tiltakene tilstrekkelige:

I Bangladesh handler det også om å gi arbeiderne bedre betalt og rett til å organisere seg uten trusler og trakassering.

Multinasjonale selskaper smykker seg gjerne med å fremheve sitt «sosiale ansvar». De vil begrunne virksomheten med noe mer enn bare å oppnå høyest mulig profitt; altså at firmaet også har et samfunnsansvar. Slik vil de bygge omdømme, som også kan bidra til økt lønnsomhet.

At de vestlige klesgigantene ikke eier fabrikkene i Bangladesh, men kjøper produktene fra en underleverandør, fritar dem selvsagt ikke for ansvar. Tapt omdømme har også en pris.

Ytre press, fra internasjonal klesindustri og vestlige forbrukere, er nødvendig for å bringe forbedringer. Vi må forlange åpenhet om hvor klærne produseres, og under hvilke forhold.

Og vi må være innstilt på å betale litt mer for at de som produserer klærne våre får det bedre.

Vi vet fra tidligere kampanjer, mot for eksempel barnearbeid, at det nytter. Industrien er lydhør når bevisste forbrukere stiller krav og myndighetene i Bangladesh må handle når oppkjøperne stiller krav. De har ikke råd til å la være. Eksport av klær er landets vei ut av fattigdom. Da må produksjonen foregå under forsvarlige forhold.

Vi har sett altfor mange eksempler på at sikkerheten ikke alene kan overlates til lokale myndigheter. I dag har Bangladesh 51 offentlig ansatte som skal inspisere totalt 200 000 fabrikker. Regjeringen lover å ansette ytterligere 200 inspektører.

Katastrofen i Rana Plaza 24. april er den verste i en lang rekke katastrofer i landets tekstilindustri. 9. mai omkom åtte mennesker i en fabrikkbrann, 24. november i fjor døde 117 i den verste brannen i Bangladesh' historie.

Forholdene i Bangladesh er ikke enestående. 11. september i fjor omkom 289 mennesker i brann i en tekstilfabrikk i Karachi i Pakistan.

Tekstilindustrien er lokomotivet i Bangladesh raskt voksende økonomi. Næringen sysselsetter fire millioner mennesker, hvorav åtte av ti er kvinner. De skaper 80 prosent av landets eksportinntekter, til en verdi av over 100 milliarder kroner i året. Bangladesh er den nest største produsenten av vestlige merkeklær etter Kina, og de er på vei til å bli den største.

Årsaken er at kostnadsnivået stiger i Kina, eller sagt på en annen måte: Kinesiske arbeidere er i ferd med å få anstendige lønnsforhold.

De som produserer klærne i Bangladesh sitter igjen med småpenger. Mange av arbeiderne i Rana Plaza hadde en månedslønn på under 300 kroner. Minstelønnen er bare 220 kroner i måneden for lange arbeidsdager uten sosiale goder. Pave Frans kaller det med rette for slavearbeid.

  • Skriv ut artikkelen

Her inviterer vi deg til å komme med informasjon, argumenter og synspunkter. Vi krever fullt navn — da er det mer interessant for andre å lese det du skriver. Vi vil ikke ha trakassering, trusler eller hatske meldinger på VG Nett. Falske profiler blir utestengt. Hold en saklig og respektfull tone, husk at mange leser det du skriver.
Vennlig hilsen Espen Egil Hansen, redaktør digital. Les mer om vår moderering

Delta på Twitter og Facebook

I media - av Bernt Olufsen

Bernt Olufsen BERGEN (VG) ? Jeg sitter på «Stupet», det ærverdige og sagnomsuste representasjonslokalet til Norges Handshøyskole, omgitt av Norges fremste eksperter på samfunnsøkonomi, markedskrefter og konkurranse. Teoretisk sett. Dette miljøet har gitt viktige premisser til loven om medieeierskap, som skal sikre … Les videre →

Flere VG-kommentarer

Siste innenriks

Les flere saker

Siste utenriks

Les flere saker