Erna stiger opp i skjul

For fire år siden var det et åpent spørsmål om Erna Solberg ville overleve som partileder på Høyres landsmøte.

En svakere partileder enn Solberg 2009 er vanskelig å huske.

TV2 og NRK hadde booket Fremskrittspartiet og Siv Jensen som Stoltenbergs statsministermotstander i alle TV-dueller. Per-Kristian Foss og Oslo Høyre utfordret sin egen partileder i VG. Flere i Høyre drømte om et valgresultat som var så katastrofalt at Erna Solberg ble tvunget til å gå av på valgnatten.

Solberg virket isolert, småparanoid og detaljorientert. Høyre-kilder sto i kø for å fortelle hvordan deres egen partileder var i ferd med å gå i frø.

Høyre holdt på å miste grepet. Bli et parti som ikke lenger hadde forbindelse til folket. Et parti som tapte seg selv mens det hadde opprivende diskusjoner om ting som ikke hadde noe med livene til vanlige nordmenn å gjøre.

Har skjønt det

Partier som henter sitt eksistensgrunnlag i sine egne partiinterne debatter, er det ingen som har bruk for. Og velgernes dom over slike partier er nådeløs. Heldigvis.

Tradisjoner er fint og hyggelig, bevares. Men politikk handler om representasjon. Selv om mange politikere sliter med å forstå det, så leves og forstås de fleste norske liv ganske frikoblet fra politikken. Partier som ikke makter å være noe annet enn særinteressene forlengede arm, sliter med å nå tosifret oppslutning. All oppdatert politisk analyse konkluderer med at bredde er det avgjørende for å vinne velgerne.

Dette har Erna Solberg og hennes allierte i Høyre forstått.

Og med det som grunnlag har de endret partiet betydelig. Høyres vei fra ti til tretti prosent er den største revolusjonen i norsk politikk det siste tiåret. Og den minst forståtte.

Det norske politiske sjiktet, pressen inkludert, har vist liten interesse for Høyres enorme fremgang før nå. En av de mest massive velgeforflytningene i moderne norsk, politisk historie har blitt forklart med venstrehånden. Godt hjulpet av Arbeiderpartiets spinndoktorer, har mange gang etter gang avskrevet Høyres fremgang som et forbigående fenomen. En «blå ballong», som noen formulerte det.

Ap frykter tap

Drøyt fire måneder før valget, har venstrehåndsanalysene havnet på historiens skraphaug. Mens Ap virker handlingslammet. De siste ukene har jeg møtt få folk i Arbeiderpartiet som utstråler noe annet enn en tillært og kunstig tro på fire nye år ved makten. De har tatt tapet på forhånd, og frykter at Høyre skal bli større enn Ap 9. september.

Erna Solberg, og en liten krets av betrodde medarbeidere, har i praksis kuppet Høyre, og parkert partiets tidligere elite. På landsmøtet denne helgen finnes det ingen reell motstand mot Solbergs pragmatiske politikk. Med henne bak rattet kjører Høyre midt på den gule stripen.

Høyre 2013 er for full sykelønn, NRK-lisens og fagforeninger. Partiet er det trauste uttrykket for den brede norske middelklassen. Erna Solberg som person har lite av den topptrente elite-utstrålingen til Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Mens Stoltenberg det siste året nesten frenetisk har søkt kontakt med internasjonale kjendiser og den norske idrettseliten, har Erna Solberg reist land og strand rundt i fornuftige støvletter med en enkelt rådgiver på slep.

Velgermagnet

Godt under radaren har Solberg brukt den ørkesløse opposisjonstilværelsen på Stortinget til å oppleve vår tids Norge. Og så har hun steg for steg forandret partiet slik at det passer med det hun har sett. Nå ser vi resultatet. Høyre er en velgermagnet, som motstanderne ikke forstår hvordan de skal håndtere.

Men Høyres suksess er topptung. Det er en liten krets i partiets ledelse som kontrollerer det meste.

Partiet rystet

Så lenge alt handler om å vinne valget til høsten, er dette greit. Men hvis partiet tar makten begynner en ny hverdag. Da kommer særinteressene, som har godt grep om mange i partiet, til å begynne et hardkjør.

Og makter ikke Høyre å stå imot, er veien fra folkeparti, til rikingenes nyttige idioter kort.

Øyvind Halleraker ble avslørt som bompenge-Norges agent i Høyre. Det rystet partiet. Men det bør også minne det om hvor skjør posisjonen som Norges største er, dersom man ikke makter å tenke på hva som gagner de store gruppene. Og i samme slengen tør å parkere de særinteressene som i flere år har hatt grep om partiets hverdag.